Dag Solstad er borte. Følelsen av tap er stor. Jeg kjente ham ikke som privatperson, bare som forfatter, gjennom det han skrev. Jeg forholdt meg likevel personlig til ham, på den måten at det han skrev i romanene sine, vedrørte meg personlig. Det tror jeg gjelder for alle hans lesere. Vi kjente Dag Solstad. For oss, hans lesere, var Dag Solstad en særegen tone i språket, helt unik for ham, umiddelbart gjenkjennelig, absolutt levende og alltid nærværende. Å ha en sånn særegen tone i språket er bare forbeholdt de aller største forfatterne. Knut Hamsun hadde det. Thomas Bernhard hadde det. Og Dag Solstad hadde det.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent