De rike ruser seg mest. De fattige rammes hardest. Vil Arbeiderpartiets justisminister ta konsekvensene av det?» spør Willy Pedersen i et tosiders oppslag i Klassekampen 8. februar i år.
Allerede abonnent? Logg inn
Gisle Selnes og Eirik Løkke har hatt ein passiar om blant annet «rigginga» av nominasjonsvalet til demokratane i 2016. Etter litt feilsitering kulminerer Løkke med å seia at han ikkje «finner overbevisende dokumentasjon på, er at de lyktes med å manipulere velgerne til fordel for Clinton og dermed påvirket utfallet i avgjørende grad.» Det er interessant å dra dette som hovudkonklusjon. Valforsking vil veldig sjeldan hevda at den eine eller andre faktoren åleine er avgjerande. Eg vil seia at ei relevant tolking av at «DNS rigga valkampen til fordel for Clinton» må vera at «DNC greip inn i valet til fordel for Clinton på ein utilbørleg måte, i strid med ideal om eit fritt og rettvist val». Og dette synest dokumentert bortanfor all tvil. Løkke sitt «krav» til å måtta påvisa at dette «avgjorde» valet er umogleg å oppfylla uansett utan å vera inne i hovudet til millionar av veljarar. Argumentet synest å vera: «Det er lite interessant om nokon juksa, dersom ein ikkje kan påvisa at dette var avgjerande for utfallet.» Eit slikt nivå på krava ville skapa spennande tilstandar om det vart lagt til grunn. I media syntest det som gitt at Hillary skulle vinna.
Gaute LundTall gjør ikke alltid inntrykk. Men noen ganger er de så store at de blir et bilde. I løpet av de siste to månedene ble rundt ti millioner bøker ødelagt og brent i presise russiske angrep mot ukrainske forlag og trykkeriinfrastruktur, ifølge tall fra Det ukrainske bokinstituttet. Det tilsvarer omtrent hele det norske boksalget i 2025 (ifølge tall fra Bokhandlerforeningen ble det solgt 7,9 millioner papirbøker i Norge i løpet av året). Noen bruker ordet «bibliocide». IPA (den internasjonale forleggerorganisasjonen) har fordømt angrepene og gått ut med en appell om internasjonal støtte til de ukrainske forlagene. Noen forholder seg tause.
Yuliya PidlisnaI Klassekampen 22. august gir Jon Reidar Øyan, Aps medlem i Oslos helse- og sosialutvalg, et konkret innblikk i byrådets unnvikende håndtering av de pårørendes alarmerende opplysninger om uverdige forhold ved Uranienborghjemmet sykehjem, drevet av Smartlegen. Selv har jeg fulgt helse- og sosialutvalgets møter på tv, og sett hvordan helsebyråd Oluf Ulseth avviser dokumenterte fakta og hevder at driften er forsvarlig. Han hevder sågar at innført digitalt tilsyn bedrer pasientsikkerheten, når det opplyses i et møte om en beboer som har ligget seks timer i urin og avføring uten tilsyn. Situasjonen blir ikke bedre når også Sykehjemsetaten er med på å bagatellisere problemene. Ifølge helsebyråden er Sykehjemsetaten hans kilde når han hevder at driften ved Uranienborghjemmet er forsvarlig. Han har ingen egen oppfatning. Vi trenger mer offentlighet om hvordan sykehjem administreres og drives i Oslo. Som tidligere medlem av Det sentrale eldreråd har jeg fulgt problemene i eldreomsorgen på nært hold i mange år. Privatisering av sykehjem skjer via anbudskonkurranse.
Tore Nyseter