Egentlig hadde jeg lyst til å bli lærer, og tenkte aldri at jeg skulle livnære meg av musikk. Jeg lurer fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor, sier Eigil Berg (75).
Hans nye soloalbum «Bokhyllest» er fullt av referanser til skjønnlitterære favoritter. Men den som har lest hans bok «I musikkens tjeneste» fra 2023, vet hva som har vært hans største lidenskap her i livet: Musikk og atter musikk. Han har spilt og sunget med utallige artister, men er unektelig mest kjent som vokalist, pianist, låtskriver og frontfigur i New Jordal Swingers, bandet han var med å starte i 1973.
Fire av de fem medlemmene hadde et par år tidligere spilt sammen i bandet til Per «Elvis» Granberg, kjent som «Oslos rockekonge» på slutten av 50-tallet. Men allerede i 1974 markerte New Jordal Swingers seg med to lp-utgivelser: «Hold on!» og «Rock Machine». En norskspråklig hit fikk de også, da «Nå må'ru slutt' opp med å se på meg sånn» ble en gjenganger på Norsktoppen i NRK radio.
– I fjor kunne vi markere femti år siden vårt første album. Da tok vi til vettet og la ut på et par måneders avskjedsturné rundt om i Norge, forteller Berg.
– Det ble tolv konserter i fjor, pluss en siste i februar. Nå sier vi at nok er nok. Femti år får duge.
– Et endelig punktum, helt sikkert?
– Jeg vet jo ikke. Men når jeg ser mange av mine største helter sent i karrieren, tenker jeg at de burde ha gitt seg tidligere. Derfor gir vi oss nå, mens vi fortsatt kan gi jernet, sier 75-åringen.
Rømte fra barnehagen
Berg vokste opp på Keyserløkka i Oslo. Sitt første sangoppdrag fikk han under spesielle omstendigheter. Han og bestekompisen Svein rømte en dag fra barnehagen og ned til sentrum. De ville sjekke ut Steen & Strøms juleutstilling med elektriske tog. Resultatet var at småguttene ble utvist fra barnehagen. Men bare et par dager senere ble de benådet. Eigil trengtes nemlig som forsanger til Luciafesten.
– Hjemme spilte moren min piano. Det gjorde også faren min. Og på biltur om sommeren satt jeg i baksetet og fant på ting med munnspillet mitt, forteller Berg.
Musikkinteressen meldte seg tidlig, og vokste seg i takt med hva som fantes på radioen der hjemme.
– Jeg hørte på Ønskekonserten. Men der var det ikke mye pop og rock på 50-tallet. Aldri Chuck Berry og sånne bråkete ting.
Men etter hvert ble det mulig å tune inn på dansk og svensk radio, og den mer eksotiske Radio Luxembourg. Når Elvis og Little Richard dukket opp, hadde han båndopptakeren klar.
– Mens de andre gutta i klassen gikk i skolemusikken, ble jeg med i guttekor i kirken. Å være med i Olavsguttene utvidet den musikalske horisonten min.
Sin første akustiske gitar, en Troubadour, kjøpte Eigil Berg hos Hornaas Musikk i Storgata i Oslo for 160 kroner, og lærte seg snart grepene til senere klassikere som «Johnny B. Goode» og «Hound Dog». Musikkforretningen er blant de eldste i landet, og holder fortsatt til i Storgata.
Rock på Jordal Amfi
På slutten av 1950-tallet ble det arrangert rockestevner på Jordal Amfi.
– Jeg var for ung til å være med og se på, men det hendte jeg syklet dit og sto utafor og hørte på, minnes Berg.
Som 13-åring var han på konsert og opplevde Beatniks, med Svein Finjarn på Fender-gitar. Det gjorde et sterkt inntrykk. Så etter to sommerjobber som avisbud hadde han råd til å kjøpe en rød Höfner plankegitar.
I 1964 var han selv blitt med i band, med hyppige navnebytter. The Night Riders ble til The Tremblers som så ble til The Buttons. Plateutgivelse ble det først med Morgans, som ga ut tre singler i løpet av et par år.
– Du begynte å skrive egne låter allerede med Morgans. Hvem var du inspirert av?
– Jeg hørte på mye forskjellig. Men jeg var tidlig opptatt av det melodiøse, og ble i så måte veldig inspirert av Jimmy Webb, men også Gary Brooker i Procol Harum.
Berg nevner Webbs låt «MacArthur Park» som eksempel. Men også hele tradisjonen fra The Great American Songbook, som han kom på sporet av via Ray Charles.
– De sangene var noe ganske annet enn rock’n’roll-musikken jeg vokste opp med.
– I boken din forteller du om en Ray Charles-konsert i 1968, da du gikk fra å være fan til å bli en disippel?
– Ja, jeg ble virkelig omvendt. Jeg tok til tårer, fikk klump i halsen, frysninger på ryggen og alt det der. Jeg kjente jo til låter som «What'd I Say» og «Georgia on My Mind», men hele den spennvidden han kunne vise fram fra en scene var det flotteste jeg hadde opplevd noen gang, minnes Berg. Stedet var Njårdhallen i Oslo, som i 1960- og 70-årene var arena for en rekke konserter med internasjonale band og artister.
Spilte med Chuck Berry
Tidlig på 70-tallet dro Eigil Berg nedover i Europa på det han kaller «dannelsesreise».
– Jeg dro på loffen, alene med kassegitar. Jeg skrev mye musikk, og var gatesanger i Paris og flere andre steder. Det var ikke noe lukrativt, men både morsomt, sosialt og lærerikt.
Da New Jordal Swingers så dagens lys i 1973 var Berg på plass fra første stund som pianist og vokalist.
– De første platene våre var bare coverlåter, med litt egne arrangementer, bemerker han.
– Men jeg blir litt stolt når folk som er yngre enn meg forteller at deres første møte med Buddy Holly, Eddie Cochran og Chuck Berry var via New Jordal Swingers. Selv tilhører jeg en 60-tallsgenerasjon der mange oppdaget Chuck Berry via Beatles og Stones. Så jeg har fått være med å spre det evangeliet til folk, smiler han.
At han flere år senere skulle sitte på pianokrakken og være «kapellmester» for rock’n’roll-legenden, hadde han ikke sett for seg. Men det skjedde da Chuck Berry gjestet Rockefeller i Oslo 5. juli 1989. Og knappe fire år senere dukket muligheten opp igjen. Da havnet han på et tidspunkt i firhendig pianospill med amerikaneren.
Drøye femti år med New Jordal Swingers har resultert i 16 studioalbum, pluss en rekke samlealbum. 15 musikere har vært fast medlem i kortere eller lengre perioder. Men bare Eigil Berg og trommeslager John Kolloen har holdt det gående siden starten.
Bandet har vært på veien og spilt i alle år, på de forskjelligste steder, på små og store klubber, i konserthus og på festivaler. På slutten av 70-tallet kunne de holde mer 200 konserter i løpet av et år.
«Jeg tok til tårer, fikk klump i halsen, frysninger på ryggen og alt det der»
Det store unntaket var det tragiske ulykkesåret 1982. Den vinteren var New Jordal Swingers og deres to teknikere på vei mellom Førde og Florø, da de ble rammet av en av de verste rasulykkene på norske veier noensinne. En stein på sju tonn knuste turnébussen. Fire omkom og tre overlevde. Berg lå selv på sykehus i lang tid, med punkterte lunger og en rekke bruddskader.
Mykle og tekstsamarbeid
Ved siden av musikken har Eigil Berg alltid hatt en stor lidenskap for bøker og film.
– Blant bøkene jeg leser, synes jeg det er fint å ha noen innertiere jeg kan gå tilbake til og lese på nytt. Bøker som fortsatt kan levere, sier han.
– Jeg har vært veldig fan av Agnar Mykle. «Lasso rundt fru Luna», med sin utlevering av den unge, usikre Ask Burlefot, er en av mine favorittbøker. Den romanen gjorde vi om til en sang.
Når Berg sier «vi», refererer han til sitt mangeårige samarbeid med tekstforfatter Ingvar Hovland.
– Da vi ble kjent, ga han meg en bunke med tekster som jeg tok med til Berlin. Jeg kom hjem igjen med flere nye låter som ble med på albumet «Låtskriver» i 2011. Senere skrev Ingvar mange av tekstene på albumene «Nye spor» og «Skygge og sol». Så jeg har vært veldig heldig. Ingvar har en poetisk åre som jeg ikke har.
Luna er fatal / Hun gir meg valgets kval / når hun spalter nattas kjerne / og gjør en danser gal / Månen står på skrå / der ute i det blå / Og selv er du en stjerne / som brenner her og nå, lyder et vers i nevnte sang. Den er med på splitter nye «Bokhyllest», som er Bergs femte soloalbum.
– Felles for de 14 sangene på det nye albumet er at alle har med litteratur å gjøre. Ingvar har skrevet tekster inspirert av bøker og diktere, som jeg så har satt melodi til.
I en Hemingway-inspirert låt skal ingen være i tvil om hvor vi er i verdenslitteraturen: Ingenting lever alene / Alle er lenket til samme galei / Så spør ikke lenger hvem klokkene ringer for / Klokkene ringer for deg.
Og når Berg gjør instrumentalen «Gatelangs», er det med referanse til Hamsuns «Sult».
Tåler å være naken
– På flere låter er det stort sett deg og piano?
– Ja, jeg tenker at en god låt tåler å være naken, hvis framføringen er troverdig. Da holder det med sang og piano, uten å pakke det inn i alskens rariteter.
– Og så både leser og synger du et dikt av André Bjerke?
– Ja, det var da jeg leste en biografi om Bjerke, at jeg kom over dette vakre diktet han har kalt «Regnbuen». Jeg har vel aldri begynt en innspilling med å lese dikt. Men her gjør jeg det. Og etter noen pianotoner og komp kommer Stian Carstensen inn og kliner til på trekkspill.
I tillegg til Carstensen har Berg fått med seg en rekke erfarne musikere på albumet, blant andre Rune Arnesen på trommer, Terje Gewelt, Ole Marius Melhuus og Jørun Bøgeberg på bass, Geir Sundstøl på gitarer og Bendik Hofseth på saksofon.
En tekststubb av Alf Prøysen har inspirert til låten «Artisten». Andre sanger har bakgrunn i klassikere som Hamsuns «Pan» og Kiellands «Garman & Worse». Ja, også en Hemingway-novelle og film, «The Snows of Kilimanjaro» fra 1952, har fått tonefølge av Berg.
– Hva gjør du videre som musiker nå?
– Folk spør meg: «Hva i all verden skal du gjøre nå når ikke bandet ditt holder på mer?» Nå i første omgang skal jeg holde på med «Bokhyllest». Men jeg gleder meg til å skrive mer musikk. Jeg har spilt inn en god del nytt allerede. Så jeg føler jeg med sikkerhet kan si at det ligger flere nye låter på vent.