John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Grønland

USA og Askeladden

I Klassekampen 16. januar uttaler utenrikspolitisk talsperson for Rødt, Bjørnar Moxnes, følgende om Grønland: «No handlar det om å avskrekke konkrete truslar frå USA og hindre ei vidare eskalering.» Det kan, ifølge ham, gjøres blant annet ved å sende norske fregatter, eller «det som trengst». Ideen om deeskalering gjennom å sende totalt underlegne militære styrker mot verdens største militærmakt, er original. Men den lille, norske styrken kan ha et hemmelig våpen, beskrevet i folkeeventyret om Askeladden som kappåt med trollet: Da trollet kom og truet ham, grep Askeladden en ost, krystet den så mysa skvatt, og skrek: «Tier du ikke still, skal jeg klemme deg som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!» Da spaknet trollet og hjalp heller til med vedhogsten. Når USAs marine seiler opp med skarpladde våpen, kan mannskapet på den norske fregatten stille seg langs rekka med hver sin ost, klemme den så mysa skvetter og rope: «Lar dere ikke Grønland i fred, skal vi klemme dere som vi klemmer vannet av denne hvite steinen!» Og snipp, snapp, snute, da er trollet Trump ute.

Nobels fredspris

Freds­pri­sen er ødelagt

Når årets fredsprisvinner velger å «gi prisen videre» til Donald Trump, bryter hun ikke bare med nobelkomiteens regler. Hun latterliggjør selve institusjonen. Nobels fredspris er ikke en personlig eiendel man kan overrekke som et politisk symbol. Når den behandles slik – og Trump villig tar imot dette som et slags trofé – forvandles verdens viktigste fredspris til politisk teater. Det er flaut, og det er barnslig. Men viktigere: Det er avslørende. For dette øyeblikket oppstår ikke i et vakuum.

Iran

Demokrati utsatt på ubestemt tid

Iran står ved et historisk veiskille. Etter tiår med politisk undertrykkelse, økonomisk stagnasjon og systematiske menneskerettighetsbrudd har protester igjen fylt gatene i Teheran, Mashhad, Zahedan og et titalls andre byer og blitt møtt av en brutal og dødelig respons fra regimet som med stor sannsynlighet har krevd tusenvis av menneskeliv. Millioner av iranere har vist en tydelig vilje til endring. Nylig har Reza Pahlavi presentert sin Emergency Phase-plan – et politisk veikart som hevder å tilby Iran en kontrollert overgang bort fra diktatur og i retning av et demokratisk styresett. På papiret lover planen valg som skal sikre folkets deltakelse i landets fremtid. Den fremstår som et demokratisk rammeverk, men en nærmere analyse viser at den institusjonelle strukturen legger til rette for toppstyrt maktkonsentrasjon, utnevnelsesbasert representasjon og risiko for en uendelig overgangsperiode. Selv der demokratiske mekanismer formelt er til stede, er makten i praksis personalisert, og sikkerhetsapparatet kan operere uten kontroll. Kjernen i planen er Pahlavis rolle som «Leader of the National Uprising».