John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kina

Pinleg taust om Maos brotsverk

Journalist Gustav Gillund rapporterer i Klassekampen 3. januar «Noen inntrykk fra et Kina på vippepunktet». Vi får ei god skildring av klirrande sjampanjeglas på nyttårsfesten til Huawei og av livet til menneske som får det akkurat til å gå rundt. Ingressen lovar møte med eit land som «hjemsøkes av minner fra en turbulent fortid», men Klassekampen fortel ingenting om dei grufulle brotsverka til Mao i denne fortida. Turbulens? Klassekampens journalist let til og med ein aldrande mann som var raudegardist under kulturrevolusjonen, få stivpynta historia si totalt utan motstand: «Om vi var fattige! Men vi var like, alle var helt like. Og vi hadde et oppdrag.» Vi får rett nok vita at mannen måtte sjå veslesøstera svelta i hel under den store svolten på 50-talet, men ikkje kva han sjølv gjorde under kulturrevolusjonen frå 1966 til 1976, ein av dei store katastrofane i det førre hundreåret.

Wisting-feltet

Gi oss løsninger, ikke enda flere problem­be­skri­velser

Det faller Rødts stortingsrepresentant Sofie Marhaug tungt for hjertet at Fellesforbundet kjemper for at Norges kanskje siste store, nye petroleumsfelt, Wisting i Barentshavet, skal bygges, og at det skal bygges av norske arbeidsfolk på norske verft. At Rødt er imot nye, store, lønnsomme industriprosjekter som kan sysselsette titusenvis av arbeidsfolk langs kysten er dessverre ikke noe nytt. Marhaug og Rødt vil ha full letestans og trekke tilbake allerede gitte konsesjoner. Samtidig sier de bastant nei til all ny kraftutbygging, ikke minst havvind. Allerede i dag eksporterer Norge havvindinstallasjoner for 60 milliarder i året til andre land. En storstilt satsing på havvind i Norge vil kunne fylle verkstedhallene på verftene i mange, mange år etter at petroleumsvirksomheten har begynt å dale. Og det vil gi husholdninger og næringsliv sårt tiltrengt kraft alle seriøse aktører unntatt Rødt ser at vi trenger i framtida. Marhaug skriver at hun tolker mitt innlegg som at Fellesforbundet tar Rødt på større alvor som industriparti enn SV og MDG. Men i spørsmålet om havvind og framtidas grønne industri er det snarere tvert imot.

Venezuela

Fem punkter om Venezuela

I et innlegg (7. januar) beskylder Peter Johansen meg for å ha «bli innhentet av virkeligheten». Det er interessant at Johansen bruker akkurat det uttrykket, all den tid han har vært en del av heiagjengen til Hugo Chávez og Nicolás Maduro. Johansen har støttet et politisk diktatur som har gjort Venezuela til en økonomisk og sosial kata­strofe, men jeg er sannelig ikke sikker på om Johansen føler seg «innhentet av virkeligheten». Det er i hvert fall lite som tyder på det i innlegget. La meg svare i fem punkter. Johansen forsøker å fremstille det som om det er amerikanske sanksjoner – og ikke Maduros politikk – som er årsaken til den sosiale katastrofen i landet, men FNs generalsekretær uttalte allerede i 2016 at det var en humanitær krise i Venezuela forårsaket av at grunnleggende behov, slik som mat, vann, medisiner og klær, ikke ble dekket. Johansen misliker Machados støtte til Trump. Til tross for at jeg har mine sterke reservasjoner mot Trump, har jeg stor forståelse for Machados valg; hun har vært jaktet på av et rabiat regime.