John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Nobels fredspris

Nobel­ko­mi­teen villeder om Venezuelas opposisjon

I sin tale onsdag tok Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes det venezuelanske kommunistpartiet (PCV) til inntekt for fredsprisen til María Corina Machado ved å vise til at «Hele det politiske spekteret – fra kommunister til konservative – har reist seg mot regimet.» I kunngjøringen fra Nobelkomiteen i oktober ble prisen blant annet begrunnet med at Machado «har samlet opposisjonen». Men PCVs syn på Machado er tvert imot representativt for kritikken mot tildelingen som har kommet fra den norske fredsbevegelsen om at hun er med på å legitimere voldsbruk og krigføring fra USA. Dette er lett å lese seg til om man tar seg bryet med å klikke seg inn på PCVs hjemmeside. I en uttalelse fra PCVs sentralkomité 18. november i år heter det: «Denne militære offensiven [fra USA] har blitt fremmet av den mest reaksjonære delen av den venezuelanske høyresiden, ledet av María Corina Machado, mens reaksjonen fra Nicolás Maduros illegitime regjering har vært å forsterke undertrykkelsen og den sosiale kontrollen gjennom lover som åpent bryter med grunnloven og rettsstaten. Dermed er arbeiderklassen ikke bare fanget mellom to like ødeleggende prosjekter, men også på terskelen til en farlig situasjon med omfattende vold. … Verken Machados intervensjonistiske og krigsfremmende prosjekt eller Maduros autoritære, underkastende styre representerer en løsning for nasjonen.» Tilsvarende sier PCVs generalsekretær Oscar Figuera i et intervju publisert 9. desember at: «For oss er de to polene den som ledes av Nicolás Maduro og den andre som ledes av María Corina Machado, som oppfordrer til militær intervensjon i landet.

Økologisk landbruk

Det blir ikke mer økologi av popu­listisk nostalgi

Det er lett å lengte tilbake. Tore Stubberud skriver i en artikkel i avisa 10. desember med varme om økologiens røtter og savnet etter nærkontakt mellom bonde og forbruker. Denne nostalgien kan vi ha forståelse for. Økologisk landbruk oppsto som en motvekt til industrialisering av landbruket, og kjennetegnes vel så mye i dag av de strenge miljø- og dyrevelferdskravene som før regelverket ble en del av norsk lov. Men bildet av Debio som «statlig oppløst» og kravene som svekket, stemmer ikke med virkeligheten. Debio er fortsatt en ideell og medlemsstyrt forening. Vi kontrollerer og sertifiserer økologisk produksjon på oppdrag fra staten – slik det er i alle land som følger EUs økologiforordning. Regelverket er felles i hele Europa, nettopp for å skape tillit over landegrenser.

Fotball-vm

Slutt mens leken er god!

Norge har gått ubeseiret gjennom VM-kvaliken, med bedre målforskjell enn noe annet europeisk lag i en VM-kvalik noensinne. Laget har til de grader vist hva det duger til! Trump, med Infantino på slep, har gjort det klart at VM 2026 først og fremst skal tjene pengemakta og det forbryterske amerikanske regimet. Tenk om det norske laget nå, etter en slik maktdemonstrasjon av en kvalik og æren stadig i behold, hadde mot til å si «nei, det der gidder vi ikke være med på!» Det hadde virkelig vært noe å rope «heia Norge» for!.