John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

IRGCs terror­stempel – en sen erkjen­nelse for Europa

Den europeiske union har endelig tatt et avgjørende skritt: Den 29. januar vedtok EUs utenriksministre å klassifisere Irans islamske revolusjonsgarde (IRGC, også kjent som Sepah-e Pasdaran) som en terrororganisasjon. Dette skjer etter år med vedvarende krav fra Europaparlamentet og som svar på regimets brutale undertrykkelse av protester. For Irans kurdiske befolkning er dette ingen nyhet. Siden den islamske revolusjonen i 1979 har kurdere i over 47 år stått i fronten mot IRGCs systematiske undertrykkelse, både gjennom væpnet motstand og sivil ulydighet i Kurdistan-provinsen og andre kurdiske områder. Likevel har internasjonal støtte stort sett uteblitt – kurderne har i hovedsak stått alene. En av grunnene til at Europa lenge vegret seg for å plassere IRGC på terrorlisten, har vært en illusjon om organisasjonens «nasjonale» rolle. Noen har hevdet at IRGC forsvarte iransk territorium under krigen mot Irak 1980–1988, og at den – uten eksterne trusler – ville slutte å undertrykke eget folk.

Historie

Trump – en førmoderne hersker?

I en interessant Homo Politicus-spalte 2. februar argumenterer Magnus Marsdal for at Donald Trump bør oppfattes som en førmoderne monark av tre grunner: Han styrer gjennom personlig lojalitet i stedet for institusjoner, han forfølger kjettere og er ikke opptatt av sannhet, og han bygger på en føydal fragmentert uorden av tech-oligarker, krypto med mer som unndrar seg statsmonopoler. Sammenlikningen treffergodt på mye, men ikke på det viktigste. Den store forskjellen mellom Trump og førmoderne herskere er den makten Trump har samlet, som det ikke finnes noe som helst motstykke til i førmoderne tid. Eneveldige konger kunne i prinsippet styre uten innsigelser fra andre, men dette ble begrenset på to avgjørende måter. For det første hadde kongene i praksis begrenset makt. Franske eneveldige konger kunne som Trump skryte av at «staten det er meg», men i praksis måtte eneveldige monarker utvise en hårfin politisk balansekunst for å beholde makten.

Melkøya

Fra billig gratis­poeng til krise: på tide å snu

Fremskrittspartiet har snudd om elektrifisering av Melkøya. Det gjør at Stortinget i dag kan komme til å fatte et vedtak som ifølge mange, inkludert styringspartiene, tunge fagmiljøer, NHO, LO med flere både vil være ulovlig og undergrave tilliten til Norge og norske politikere. Vedtaket vil bety ti milliarder rett ut av vinduet, som er høyst diskutabelt i forhold til klimaeffekt, og det vil sette hundrevis av arbeidsplasser i spill. SV, Rødt, MDG og Venstre har alle høsta billige gratispoeng ved å støtte motstanden mot elektrifisering. Billig, fordi ingen regnet med at Frp ville snu. Nå har det skjedd og de er bundet til masta. Det er krise.