John-Vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-Vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Øyafestivalen

Boikott er mogleg

Kvifor er det så vanskeleg for Øyafestivalen å ta palestinske BDS-prinsipp på alvor? Øya-leiar Henry Leeves gjekk i strupen på boikott som verkemiddel i Klassekampen 29. juni. I heile saka glimra BDS-strategien med sitt fråvære. Dette trass i at kampanjen har gått føre seg under palestinsk leiing i over 20 år i tråd med internasjonal lov. Minstekrava til Superstruct-festivalar som Øya er klare og oppnåelege: ta offentleg avstand frå KKRs medverknad til Israels folkerettsbrot, innfør etiske retningslinjer, respekter BDS-rørsla og diskuter prinsippa med partnarar. Palestinakomiteen la press på Øya som omsider innfridde desse krava (Klassekampen, 17. juni). At Palestinakomiteen ikkje prioriterer boikott, betyr ikkje at presset er over.

Fotball-vm

FIFA og Infantino

På NRK sin nettside 6. august står det: «I brevet går FIFA også hardt ut mot kritikerne. – FIFA vil ikke tolerere noen angrep på sin integritet og vil iverksette alle nødvendige tiltak for å forsvare sitt omdømme, skriver de i brevet.» Det er bare én organisasjon og én person som har angrepet FIFAs integritet, og et relativt lite miljø som slår ring om den manglende integritet. Det dårlige omdømme til FIFA per i dag vil enkelt kunne endres med «nødvendige tiltak» som å fjerne dette miljøet, og starte på veien mot demokrati, transparens og nettopp «integritet».

Rødt og frp

Indig­na­sjonen seirer

Det er gode tider for de indignerte. På den siste meningsmålingen for Alltinget og ABC nyheter som kom denne uka, har de en samlet oppslutning på nøyaktig 40 prosent, et tall som vel ikke er sett siden Gerhardsens dager. Muligens går det et blaff av glede gjennom Frp, med 31,2 prosent og Rødt med 8,8 prosent, men de lar det neppe overhånd. Det er tross alt indignasjonen som er deres fremste force, og det veit de nok. Noen vil kanskje mene at forskjellene mellom Rødt og Frp er store og at det er urimelig å slå sammen ovenstående tall for oppslutning. Det kan ha noe for seg, men i politisk metode er de nærmest identiske. Sylvi Listhaug og Mímir Kristjánsson framstår definitivt som landets mest indignerte politikere.