John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Offentlig sektor

Når statsråder ikke vil ta politisk ansvar

Så hørte vi det igjen. Statsråder vil ikke ta politisk ansvar og bruker statssekretærene til å unnskylde seg. For vel en uke siden var det statssekretæren til kulturministeren som i Debatten unnskyldte kulturministeren for at hun ikke ville si sitt om NRK sin holdning til Israel i Eurovisjonen. Og for noen dager siden var det statssekretæren til helseministeren som i Debatten unnskyldte helseministeren for at han ikke ville gripe inn i lønnsgaloppen blant direktørene i de regionale helseforetakene. Når dette siste har roet seg, kan det være på sin plass å diskutere hvordan de regionale helseforetakene har utviklet seg. For selv våre sentrale politikere ser ikke ut til å øyne hva som har skjedd. Helseforetaksmodellen ble innført i 2002 for å sikre en helhetlig og effektiv styring av spesialisthelsetjenesten. Staten tok over eierskapet av sykehusene fra fylkeskommunene, og Helse- og omsorgsdepartementet fikk det overordnede eieransvaret.

Israel og palestina

Et avkledd SV

Nakenhet på steder med mange mennesker kan være straffbart hvis man «opptrer uanstendig» på offentlig sted. Kanskje er også den som «opptrer» tjent med at loven har en slik advarsel. Det burde Kirsti Bergstø tenkt over før hun gikk i studio i NRKs «Politisk kvarter» 17. oktober. Så hadde hun spart oss for å være vitne til at hun kastet plaggene i full offentlighet. SVs lederskap har kjøpt stemmer foran valget med falske penger. Både muslimer og andre sympatisører ble lokket til valgurnene med løftet om at forhandlinger med Ap var utelukket dersom ikke oljefondet først trakk seg ut av Israel. I studio forsøkte Bergstø forgjeves å forklare at begrepet ‘ultimatum’ slett ikke betyr «et ufravikelig krav».

Statsbudsjettet

En stille vel­ger­flukt

Regjeringen foreslår drastiske kutt i ordninger som skal komme den unge bygda til gode. Muligheten til å nedskrive studielån var både symboltung og reelt viktig for det yngre Bygde-Norge. Klassekampen skriver at Vedums sinne er reelt. Vedum sier han vet om konkrete tilfeller av unge som har lagt planer i direkte forlengelse av muligheten til nedskrivning av lån. I Solør hadde lokalavisen Glåmdalen nettopp et stort oppslag om en ung person som var dypt takknemlig for å kunne benytte seg av ordningen. Denne unge bodde i Åsnes kommune. I Åsnes kommune ble den videregående skolen nettopp lagt ned.