John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Budsjettsamarbeid

Det frister å si: «Hva var det jeg sa?»

I valgkampen ble det lovet trygg styring – et løfte mange satte sin lit til. Med Aps Kai Steffen Østensen i spissen virket det som en garanti for stabilitet og ansvarlighet. Nå er situasjonen en helt annen, og for mange av oss er det både skuffende og uforståelig. Budsjettprosessen har endt i kaos. Flertall for forslaget mangler, støttepartiene har trukket seg – og landets økonomiske og politiske kurs framstår som skakende og uforutsigbar. For vanlige folk kan dette bety at kommuner må spare, at investeringer utsettes, at planene for framtida settes på vent. Det som skulle være trygghet, gir nå usikkerhet. At vi nå i tillegg står i fare for en regjeringskrise – fordi regjeringen ikke evner å komme til enighet om sentrale prioriteringer – gjør alt mye mer alvorlig.

Eu og usa

Noen som husker ­«politisk moral» …?

Europas politiske ryggrad råtner på rot. Fraværet av mot er blitt en flau affære. Og farlig: «Vi står foran storkrig i Europa», sier Frankrikes øverstkommanderende. De politiske lederne er valgt av folket for å skape en trygg og rettferdig verden. Den verden de har latt utvikle seg til nå, er det motsatte. Det går an å bygge en mur av argumenter for unnfallenheten. Men opp av bortforklaringene stiger uansett en fanfare av et spørsmål: hvor pokker er det blitt av det moralske ansvaret? Snart er det ett år siden Europas sikkerhetsgaranti gjennom 80 år ble overtatt av en mann med «ondartete narsissistiske personlighetsforstyrrelser», marinert i grenseløs selvforherligelse.

Statsbudsjett

Lytt til egne velgere, Ap

Visste du at 64 prosent av Arbeiderpartiets velgere vil stanse eller redusere oljeleting? Det er på tide at norsk offentlighet begynner å ta folks ønsker på alvor. Hvis du ønsker mer handling for klima og natur er du en del av majoriteten. 80 prosent av nordmenn vil verne mer natur. 65 prosent ønsker strengere regulering av folk og næringsliv for å redde klimaet. 64 prosent av Ap-velgere ønsker stans eller redusert oljeleting. Vi som taler naturens og klimaets sak er ingen «naiv minoritet», vi er majoriteten. At MDG nekter å godkjenne et statsbudsjett som øker utslipp, er en selvfølge. Det oppsiktsvekkende er at Arbeiderpartiet er villig til å skape en regjeringskrise på en sak som går imot ønskene til egne velgere.