John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Syria

Står vi løpet ut i Syria?

Jeg har vært i Syria to ganger det siste året. På reisen fra Damaskus til nordøst kjørte vi gjennom byer som Al-Raqqa, Homs og Aleppo, steder som for få år siden var frontlinjer i en brutal krig. I dag er våpnene for en stor del blitt stille, men ødeleggelsene er overalt. Skoler mangler vegger, boligområder er ubeboelige, og store deler av landet er fortsatt farlige å ferdes i. Syria bærer dype arr etter den brutale krigen. Samtidig står landet, ett år etter Assads fall, ved et reelt veiskille. For første gang på lenge finnes det rom for gjenoppbygging og fredsbygging, ikke bare av infrastruktur, men av tillit mellom mennesker, lokalsamfunn og myndigheter.

Klimautslipp

Kritikken mot Kina og India bommer

Klassekampens vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes fortsetter sitt felttog mot «det grønne skiftet» i Viten-spalten 4. desember og i replikk til meg 6. desember. For femte gang i år prøver han å holde liv i den seiglivede myten om at Kinas klimagassutslipp vil fortsette å vokse i årene framover – nå med henvisning til at Det internasjonale energibyrået (IEA) sier at de energirelaterte utslippene der økte med 0,4 prosent i 2024. Men IEA anslår også at utslippene er «on the track to plateau in the mid 2020s and then enter a moderate decline to 2030.» Ja, dette er usikre prognoser, men de støttes av blant andre UNEP (FNs miljøprogram) og Carbon Brief. I en rapport fra oktober i år anslår de at G20-landenes samlede utslipp vil minke til 35 gigatonn CO₂ i 2030 og videre til 33 gigatonn i 2035, og at Kina vil være den største bidragsyteren til denne antatte reduksjonen.

Klimasøksmål

Vi kommer til å vinne, men det blir kanskje for seint

Samtidig som orkanen Melissa rev og smadret seg gjennom Sentral-Amerika, avga Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) sin dom i «Klimasøksmålet» 28. oktober. Det har gått nesten ti år siden Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten for å ha tildelt oljelisenser i det sårbare Arktis. Når siste punktum er satt, er vi både nærmere og lenger unna å løse klimakrisen. I 2016 var det nesten ingen klimajuss å lene seg på, verken i Norge eller internasjonalt. I dag finnes det tusenvis av saker, hvorav de fleste ender i klimaets favør. Derfor var vi håpefulle. Men som i norsk Høyesterett, vant vi heller ikke fram i EMD; tildelingen av lisenser brøt ikke menneskerettighetene.