John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Ideologi

Løgn, velvil­lighet og etterlatte inntrykk

Jeg har visst fått et sværtstort forklaringsproblem. Det skriver LO-rådgiver Jonas Bals og professor Sven Holtsmark ved Institutt for forsvarsstudier (Klassekampen 28. februar). Så la meg forklare. Bakgrunnen for Bals’ og Holtsmarks påstand er at jeg ikke har uttalt meg kritisk nok om Asle Toje: Jeg har blant annet sagt til Klassekampen at Toje har vært «upresis» og kanskje(deres utheving) har «tatt noen snarveier» – snarere enn at han har bevisst løyet om sin smigrende e-post til holocaustfornekteren David Irving. Og jeg har sagt at noe av motviljen mot Toje skyldes både «politiske forskjeller» og en opplevelse (igjen deres utheving) av at han er «uetterrettelig» – i stedet for å si at han er. Dessuten har jeg sagt at jeg forstår hvorfor Toje føler seg utsatt for en drittpakke. Hvorfor har jeg sagt dette? Bakgrunnen er at Minerva (sammen med Vagant) har publisert en artikkelutveksling mellom Bals og Toje.

Energi

Kjerne­kraft til Melkøya

Mange, inklusive meg selv, synes det var en dårlig idé å gi Melkøya en så stor andel av kraften i Finnmark. Men når nå avgjørelsen er fattet, er det for sent å snu. Da må vi gjøre det beste ut av det. Så hvorfor ikke et kjernekraftverk i Hammerfest? Melkøya trenger 4–500 mw. Omtrent halvparten av den siste reaktoren i Finland. Kunne Hammerfest være et sted for en eller flere mindre såkalte «Små Modulære Reaktorer» (SMR)? Det ligger selvsagt et stykke frem i tid – men vel ikke helt urealistisk. Det hevdes at vi ikke har noen kompetanse på dette.

Iran

Når skal venstre­sida våkne opp?

Bombene faller over Iran og over min fødeby Teheran. Familien min er på rømmen mot nord. Jeg er et nervevrak og gråter for iranerne. Men jeg feller ingen tårer for regimets militære og strategiske mål som blir bombet. Om noe er jeg, i likhet med mange andre iranere i og utenfor Iran, glad og takknemlig for hjelpen fra USA og Israel. Og for at vi snart skal bli kvitt prestestyret. Dette er noe som mange ikke tør å si i Norge.