John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Forleggeri

Glimrende råd

Brev fra Astrid Lindgren til Damm er utgangspunkt for en tankevekkende artikkel i Bokmagasinet lørdag 29. november. Tankevekkende, fordi jeg nettopp hadde gjort meg ferdig (for tredje gang) med Torgrim Eggens fantastiske biografi om Axel Jensen, der han gjenga glitrende refusjoner og glimrende råd fra Cappelen-sjef, Henrik Groth, av typen: «…. Trykk det på eget forlag, men kom tilbake når De har skrevet noe vi forstår», eller: «Ja frøken, da lover De meg at De aldri mer kommer til å skrive så meget som en eneste linje», eller, en virkelig perle: «Under den viktige innspurten som nå forstår, vil jeg anbefale at hun så ofte som mulig oppholder seg på kjøkkenet, der hun skal tilberede nærings- og vitaminrik kost for dikteren. Ellers må hun spille på harpe og danse når ditt sinn formørkes, og for øvrig ligge utstrakt på et tigerskinn ved siden av skrivebordet i påvente av vennlige øyekast mellom kapitlene». Disse har fått meg til å a) lure på hva forleggere egentlig skriver til sine forfattere for tiden og b) ønske meg en bok med samling av Groths refusjonsbrev. Men artikkelen gjorde det dessverre klart at av de siste er det nok ikke mange som er oppbevart.

Israel

Fortsatt like «nøytrale», NRK?

NRK-ledelsen har gjentatt at det er EBU som skal ta beslutningen om Israels deltakelse i European Song Contest (ESC) 2026, og at NRK fortsatt ikke har planer om å ta saken til et nasjonalt nivå. Den annonserte desember-avstemningen i EBU om Israels deltakelse i ESC 2026 er nå utsatt «etter konsultasjoner». Det norske standpunktet må være klart: Krev avstemning 5. desember. Stem nei til israelsk deltakelse. Om Israel får bli, må Norge trekke seg. I målingen gjort for NRK av Norstat (publisert i november), svarte 60 prosent at NRK burde stemme nei til israelsk deltakelse i Eurovision, i nett-avstemmingen i samme sak svarte 80 prosent nei til israelsk deltakelse (over 33.000 deltok). NRKs underholdningsredaktør Charlo Halvorsen har tidligere sagt at NRK ikke er for en kulturboikott av Israel og at NRK skal være upartisk og ‘nøytral’ i slike saker.

Budsjettforhandlinger

Når selv­ska­ding er første­val­get

To av landets fremste politiske kommentatorer, på hver sin side i det politiske landskapet, Aftenpostens Kjetil Alstadheim og Klassekampens Bjørgulv Braanen, mener budsjettavtalen mellom Ap, Sp og Rødt burde være god nok også for SV og MDG. Venstresiden kunne altså fremstått som en samlet politisk kraft, og gjort alle påstander om tuttifrutti-kaos til skamme – altså en skikkelig seier for venstresiden i norsk politikk. I stedet opplever vi at MDG og SV har behov for egenmarkeringer. SV hadde malt seg inn i et hjørne når det gjelder løfter om Gaza. Først skulle disse være innfridd før de kunne delta i budsjettforhandlingene, deretter ble løftene forskjøvet; nå skulle de bli en del av forhandlingene. SV burde forstått at disse løftene ikke kunne innfris, og om de hadde blitt innfridd så ville de ikke ha noen betydning for situasjonen i Gaza. Først var det kun MDG som brøt forhandlingene, men så fulgte SV raskt etter. Men nå heter det at de egentlig ville fortsette forhandlingene, men i motsetning til Sp og Rødt, var det noen tidsfrister de ikke hatt fått med seg. Nå er SVs holdning at med noen justeringer, skal det være mulig å bli med i et budsjettflertall. MDG-leder Arild Hermstad har imidlertid låst seg, han sier: «Vi kan ikke stemme for et budsjett som betyr at det slippes ut 200.000 tonn mer CO₂».