John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

La regimet få høre det

Det iranske prestestyret er blant verdens mest brutale. De undertrykker kvinner systematisk, forfølger homofile, fengsler journalister og skyter demonstranter i gatene. Likevel behandles Iran ofte som et vanskelig, men legitimt land i internasjonal politikk. Det er uverdig. Som liberal ungdomspolitiker mener jeg det er vårt ansvar å si klart ifra: Ingen stat har rett til å kontrollere kroppene, tankene eller livene til sine innbyggere. Staten skal tjene individet, ikke knuse det. Norge bør bruke stemmen sin tydeligere internasjonalt, støtte iranske menneskerettighetsforkjempere aktivt og slutte å late som dialog alene er nok når et regime skyter sin egen befolkning. Dette handler ikke om religion. Det handler om makt.

Iran

Venstre­sida og Iran

Eit spørsmål som har vorte stilt, både i god og i vond tru, er kvifor folk på venstresida viser relativt atterhald i sin offentlege kritikk av Iran. For meg er dette ganske enkelt: Iran er allereie utsett for eit intenst utanlandsk press, av heilt andre grunnar enn at dei slår hardt ned på demonstrantar. Iran har vore under kvelande sanksjonar i årevis, og utanlandsk etterretning og militæret driv regelmessige attentat mot landets tenestemenn og infrastruktur. Det er vanskeleg å sjå korleis ein kan auke presset utan open krig. Alle siviliserte menneske har sympati med motstanden mot det reaksjonære iranske presteveldet. Problemet er at den einaste politiske forma denne sympatien no kan få, er tilslutning til den gjeldande kringsettingspolitikken. Når ein seier at regimet må falle, er det lett å tenkje at ein lyt støtte politikk for regimeendring.

Teknologi

Digital suve­re­nitet handler ikke om å velge bort USA

I Klassekampen 16. januar advarer Endre Dingsør i Choose European mot Norges økende avhengighet av amerikansk teknologi. Dette er en viktig debatt, men også en som fort kan avspores til et valg mellom USA eller ikke USA. Det riktige spørsmålet er hvordan vi håndterer våre avhengigheter. I dagens geopolitiske klima er det både forståelig og nødvendig at Norge søker større kontroll over egne data, kritisk infrastruktur og digitale grunnpilarer. Samtidig rommer suverenitetsdebatten et grunnleggende paradoks, særlig for små land. Hvordan styrker vi vår digitale suverenitet uten samtidig å svekke tilgangen til markeder, innovasjon og teknologi vi er avhengige av? For hvis suverenitet tolkes som teknologisk selvforsyning, risikerer vi å forveksle kontroll med isolasjon. Full teknologisk selvforsyning er i praksis uoppnåelig for små land som Norge. Vi har verken markedsstørrelse, kapital eller kompetanse til å utvikle og drifte komplette teknologistakker alene.