John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Sikkerhetspolitikk

Norsk sikkerhet kan ikke bygges på blind stormakts­lo­ja­litet

Norsk sikkerhetspolitikk må bygge på selvstendige vurderinger av norske interesser, respekt for folkeretten og lav spenning i nord. Den kan ikke være avhengig av politiske vinder i USA. Å hevde egne interesser er ikke det samme som å vende allierte ryggen, men det krever større norsk selvhevdelse enn vi har sett. Som SV har sagt i over 50 år: Norske nasjonale interesser sammenfaller ikke alltid med USAs globale og strategiske interesser. 2020-årene preges av stormaktsrivalisering. Krigen i Ukraina har sendt forholdet mellom Vesten og Russland til et historisk lavpunkt, samtidig som rivaliseringen mellom USA og Kina skjerpes. For et land med strategisk beliggenhet i nord og begrensede militære ressurser gjør dette sikkerhetspolitikken mer krevende. Forskjellene mellom norske og amerikanske interesser er fundamentale, særlig under Donald Trump.

Digital suverenitet

USA kan skru av Danmark – hva gjør Norge?

De siste årene har Norge tatt mange «rasjonelle» valg som nå truer vår suverenitet. Vi velger amerikanske skytjenester fordi det er enkelt og «trygt». Vårt digitale demokrati, fra helsejournaler til forsvarshemmeligheter, behandles hos selskaper som svarer til amerikansk lovgivning og er tett tilknyttet USAs politisk ledelse. Vårt naboland Danmark er fundamentalt uenige med USA om fremtiden til Grønland, og er presset. En analyse gjennomført i Danmark viser at USA kan skru av landet på en time. Norge har nylig inngått nye rammeavtaler på vegne av offentlig sektor med kun amerikanske leverandører. Selv om valget fremstår som teknisk rasjonelt, har det dype politiske konsekvenser for hele samfunnet. Avhengigheten koster oss ikke bare penger, men også kontroll.

Sv

Skuffende rapport!

Evalueringsrapporten om SVs valgkamp burde helt klart ha besvart det sentrale spørsmålet: hvem vedtok å stille det ufravikelige Oljefondkravet? Hvem vedtok å droppe det? Det var allerede klart at verken landsstyret eller sentralstyret hadde vedtatt å stille kravet. Så hvem bestemte kravet skulle stilles? Evalueringsutvalget skriver: «Basert på de undersøkelsene Evalueringsutvalget har gjort, kommer det frem at avgjørelsen om å gå inn for et slikt ultimatum var tilstrekkelig forankret i partiets sentrale ledelse.» (s. 26) Hvordan kan en så viktig sak som et ultimatum være tilstrekkelig forankret når verken landsstyret eller sentralstyret var involvert? Hvem er «partiets sentrale ledelse» når det ikke er landsstyret eller sentralstyret? Problemet er jo ikke at det ikke var forankret i den lille kretsen som bestemte dette, men at det ikke var forankret i landsstyret eller sentralstyret. Rapporten er enda vagere når det gjelder beslutningen om å droppe kravet. Den er ikke omtalt i det hele tatt! Utvalget skriver: «Evalueringsutvalget vurderer det dit hen at til tross for at ultimatumet traff godt hos enkelte målgrupper, ga oss medieoppmerksomhet og sikret noen viktige stemmer til SV denne valgkampen, så viste ettervirkningene av ultimatumet at denne typen strategiske grep verken ga oss de gjennomslagene, det etterlatte inntrykket eller de alliansepartnerne vi som parti ønsket.» Men «ettervirkningene» var jo et direkte resultat av at ultimatumet ble droppet av en liten krets! Denne vagheten er ikke tilfeldig, for den gjør at evalueringsutvalget ikke trenger å drøfte at de – hvem de nå var i SVs indre kjerne- som tok disse avgjørelsene, burde ha skjønt at dette var et klart brudd på vedtektenes ånd og bokstav. Så viktige avgjørelser må tas av landsstyret, som kan kalles inn på meget kort varsel. Når landsstyret møtes til helga, så må det kreve at hendelsesforløpet blir klarlagt. Landsstyret må klart slå fast at så viktig avgjørelser som å stille og droppe et ultimatum må tas av landsstyret, at uravstemning bør brukes når det er praktisk mulig.