John-Vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-Vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Klima

Klima, ansvar og handling

Elleve år etter at Norge skrev under Parisavtalen, konkluderer en ny forskningsrapport fra 73 forskere, publisert i Earth System Science Data den 11. juni, med at avtalens mål om en maksimal global temperaturstigning på 1,5 grader vil brytes allerede om fire år. Samtidig rammes Europa av hetebølge nummer to i år. Varmerekorder er allerede slått, Italia opplever strømbrudd på grunn av bruken av klimaanlegg, i Frankrike innstilles tog, samferdselsministeren oppfordrer til å unngå offentlig transport, og skoler stenges fordi innetemperaturen er uutholdelig. Norske utslipp er høyere og reduseres langsommere enn i de fleste land rundt oss. Norske klimagassutslipp reduseres heller ikke i takt med politiske målsettinger. Siden 1990 er utslippene redusert med 13 prosent. I fjor var reduksjonen 1,3 prosent.

Opphavsrett

Kven eig pannekaka?

Det var ein gong ei pannekake. For det var ein gong ei kone som hadde sju svoltne ungar, og dei steikte ho ei pannekake til. Og det var ein gong ei eventyrbok som kom ut i år som heiter «Pannekaka». Boka er illustrert av Asbjørn Tønnesen. Det er ikkje første gongen eventyret om pannekaka blir gitt ut. I 1866 sto eventyret på trykk i juleheftet som Peter Christen Asbjørnsen gav ut, Juletræet, og i 1871 i «Norske Folke-Eventyr». Og fleire gonger seinare. Forlaget Cappelen Damm skriv baki nyboka at materialet «i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelse.

Skattekommisjonen

Et langt arbeidsliv fortjener respekt

Som tillitsvalgt og fagforeningsleder på vegne av sykehusansatte reagerer vi på skattekommisjonens forslag om å heve aldersgrensen for skattefradraget for pensjonsinntekt fra 62 til 67 år som skal få flere til å stå lenger i arbeid. Da stiller vi spørsmål om skattekommisjonen virkelig kjenner hverdagen til de som holder samfunnet i gang? Medlemmer beskriver forslaget som hårreisende. Flere er bekymret for hva dette kan bety for dem og deres arbeidsliv dersom forslaget skulle bli vedtatt. Mange spør seg hvordan de skal klare å stå enda lenger i jobb. Kjøkkenarbeideren, renholderen, portøren, logistikkarbeideren, helsefagarbeideren og sykepleieren som har stått på for pasientene dag og natt, helger og høytider. År etter år har de vært der når sykdom og usikkerhet har rammet deg eller noen du er glad i. Mange ønsker å jobbe så lenge de kan. Men etter 30–40 år i krevende yrker er det ofte ikke viljen som setter begrensningene. Det er kroppen. Medlemmer som har slitt ut flere par arbeidssko enn de fleste kan forestille seg, som går hjem med smerter i rygg, knær og hofter etter mange års tjeneste. Hvis målet er at flere skal stå lenger i arbeid, finnes det langt bedre løsninger enn å gjøre det økonomisk mindre gunstig å gå av med pensjon før fylte 67 år. Vi trenger bedre seniorordninger, en styrket AFP-ordning, en mulighet for gradvis nedtrapping mot pensjonsalderen, egne ordninger for ansatte i særlig belastende yrker og vi trenger tiltak som faktisk gjør det mulig å stå lenger i jobb istedenfor å gjøre tidlig pensjon økonomisk mindre attraktiv.