John-Vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-Vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Fosen-saken

Vi frykter det verste

Takk til Mette Kongshem for innlegget i Klassekampen onsdag om planene for å bruke høyfjellsområdet Håmmålsfjellet-Sålåkinna i Nord-Østerdalen som vinterbeite for Fosen reinbeitedistrikt. Det er en sak som fortjener å bli kjent og diskutert. Jeg er part i saken siden min kone er fra området og nylig har arvet familiegården. Saken er altså at regjeringen og reinbeitedistriktene på Fosen etter Høyesteretts dom har kommet fram til en meklingsavtale der staten forplikter seg til å skaffe vinterbeite for reinen utenfor Fosen-området. Regjeringen har da landet på Håmmålsfjellet-Sålåkinna, uten hensyn til bygdebefolkningen der. Som Mette Kongshem så riktig påpeker, byr området på store kultur- og naturverdier som åpenbart blir truet av oppsetting av 100 kilometer sperregjerder. Den bestilte konsekvensutredningen er klar på at virkningen for jordbruket vil være til dels «sterkt negativ». Likevel tar den ikke på alvor bygdefolkets avhengighet av tilgangen på ulike ressurser.

Kunstig intelligens

Hilsen fra en huleboer

I Klassekampen 30. september leser jeg om Lars Fr. Svendsen og KI-generert tekst i den siste boka hans, og med en viss grad av forundring om Torbjørn Røe Isaksens bruk av KI, som visstnok skal ha resultert i 0 prosent forekomst. I vår slumset jeg til å trykke sjekk-for-KI-knappen på et debattinnlegg. 70 prosent KI i min tekst, sa den. Jeg er en gammel huleboer, og vet med sikkerhet at jeg ikke har brukt det. Men samme hvor original man er, er ord nødt til å komme i en viss rekkefølge.

7. oktober

Svar til Rønsen

I sitt svar til meg 1. oktober, skriver Arild Rønsen: «Ingen har til nå bestridd det faktum at flesteparten av de rundt 1200 som ble drept 7. oktober var sivile». Det er nettopp fordi ­sionistenes narrativ om hva som skjedde 7. oktober har fått lov til å være enerådende i Norge, fordi altfor få aktivt har forsøkt å utfordre det. Ut fra Genèvekonvensjonens definisjon av en stridende, som en soldat i uniform med våpen, var rundt en tredel av de israelske drepte 7. oktober stridende.