John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst

Klasse­kam­pens juleka­lendre er utmerkede

Klassekampen har i år i likhet med tidligere år laget en festlig julekalender. Norske kjentfolk er plassert inn i et bilde basert på et ikonisk maleri. Det er nesten blitt en sport å prøve å kjenne igjen de mange kjente fjesene. Ragnhild Seel Tennes er i Klassekampen 27. november svært kritisk til årets bilde som hun mener er en maltraktert av Eugene Delacroix’ ikoniske maleri «Friheten fører folket». Hun spør om den franske ambassaden i Oslo har godkjent dette.

Oljepolitikk

Keiseren er naken

Så godt å se et parti insistere på politikk i tråd med virkeligheten. MDG har stått hardt på kravet om en ny retning i oljepolitikken i de pågående budsjettforhandlingene. Slik insisterer de på å drive Norge i en retning som er på bølgelengde med virkeligheten. I Norge ignorerer vi en åpenbar sannhet: Fossile brensler skaper klimakaos og utgjør en eksistensiell trussel mot menneskeheten. Grunnen er at vi tjener oss styrtrike på olje og gass. Vi vikler oss inn i komplekse bortforklaringer på den eksistensielle trusselen olje og gass utgjør. Og vi surrer rundt med fantasifulle og ofte ikke-eksisterende teknologiske og finansielle løsninger, heller enn å gjøre det åpenbare: å fase ut det som tar millioner av liv og utraderer økosystemer. Endelig er det et parti som for alvor tar kampen, og insisterer på å handle i tråd med vår tids virkelighet.

Scenekunst

Førti års kunst­ner­skap i fare

Fra nyttår står Verdensteatret i fare for å måtte sette 40 år med norsk og internasjonal teaterhistorie på gata. Igjen er situasjonen helt kritisk for et av Norges mest etablerte scenekunstkompanier. I SV og MDGs alternative statsbudsjett er vi foreslått reddet, og vi setter vår lit til at forhandlingspartnerne vil støtte forslaget og sikre forutsigbarhet for et viktig kollektivt kunstnerskap. De siste fem årene har Verdensteatret vært en kasteball i et system uten en kunstpolitisk strategi. Dette er den andre høsten på tre år hvor vi er nødt til å sette det kunstneriske arbeidet på vent og jobbe politisk for å sikre vår eksistens. Verdensteatret har siden 1986 vært en spydspiss for den frie og eksperimentelle scenekunsten i Norge. Det har vært investert mye penger, tid og krefter i kompaniet og nå tapes alt som er bygget opp sammen med vår akkumulerte erfaring.