John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Språk

Hvem er «Valen­tine»?

Nok en gang skal vi feire «Valentine». Valentine er et fransk jentenavn, nært beslektet med «Valentina», som kanskje er litt bedre kjent her i Norge. Navnet betyr «sunn, frisk, sterk» og har latinske røtter. 14. februar feirer vi valentinsdagen. Ifølge Store norske leksikon var datoen opprinnelig en katolsk minnedag for helgener med navnet Valentinus. Dagen kalles også «kjærlighetens dag» og Valentine’s Day på engelsk. Likevel dukker det hvert år opp butikkaviser som reklamerer for «Valentine».

Samisk

«Reise derifra»!?

I Klassekampen 6. februar skriver Runar Døving: «Vi kan reversere fornorskingen ved å spre det samiske språket. Samisk bør være obligatorisk i hele landet, og førstespråk i Finnmark og Nord-Troms. Hvis man ikke vil lære språket, kan man bare reise derifra». Smak litt på den, du! Raus, hæ? Døving bor i Oslo. Sjøl bor jeg i Tromsø.

Midtøsten

Rød-Larsens Blue Line

Da FN i 2000 bekreftet Israels tilbaketrekning fra Sør-Libanon, var det ment å stadfeste at en langvarig okkupasjon var brakt til opphør. Oppgaven FN sto overfor var i utgangspunktet teknisk: å verifisere om Israel hadde trukket seg helt ut av libanesisk territorium i tråd med Sikkerhetsrådsresolusjon 425. Løsningen ble den såkalte Blue Line – en demarkasjonslinje ment for å verifisere tilbaketrekningen, men som ikke skulle fastsette endelige grenser. Selv har jeg bakgrunn fra FN-tjenesten i Sør-Libanon, og har i mange år fulgt konflikten mellom Israel og Hizbollah. Jeg har hatt vanskelig for å forstå hvordan området kjent som Shebaa Farms kunne bli holdt utenfor Libanon da Blue Line ble godkjent i 2000, og i stedet ble regnet som del av de israelskokkuperte Golanhøydene. Samtidig understreket FN at dette ikke var en endelig grenseavgjørelse. Da arbeidet var fullført, konkluderte FNs spesialutsending, Terje Rød-Larsen, på vegne av generalsekretæren med at Israel hadde oppfylt kravene. Dermed ble Israel erklært ute av Libanon, mens Shebaa Farms-spørsmålet ble liggende åpent – uten tydelig prosess for videre avklaring. Sheeba Farms har tydelig militærstrategisk verdi, og ligger i et grenseområde som gir kontroll over deler av Sør-Libanon og tilstøtende grenseområder.