John-Vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-Vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Statsbudsjettet

Brems eller full gass i oljele­tingen?

I månedene som kommer er det duket for tøffe forhandlinger om Jens Stoltenbergs andre statsbudsjett på denne siden av årtusenskiftet. Stridens eple blir etter alle solemerker oljepolitikken, hvor frontene er spesielt steile. SV og MDG har den siste uka varslet at letestans for olje og gass i Arktis er et hovedkrav inn i forhandlingene. Kontrasten er stor til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som på sin side har oppfordret fossilnæringen til å gyve løs på havområdene nord for polarsirkelen. Miljøpartiene har imidlertid et ess i ermet: folket. Ifølge WWFs årlige naturundersøkelse, som er utført av Opinion, mener 52 prosent av nordmenn at Norge enten bør stanse eller redusere letetempoet på norsk sokkel. Full stans i de særlige sårbare havområdene i Arktis er et klokt sted å starte, som en samlet miljøbevegelse også har løftet som sitt hovedkrav for budsjettforhandlingene. Forslaget om letestans har allerede satt sinnene i kok i den norske oljelobbyen. Men det er verdt å merke seg at letestans i Arktis ikke vil være et dramatisk skifte for dagens produksjon i nord. Feltene som allerede er i drift, påvirkes ikke av letestans etter nye olje- og gassfelt. Som et bidrag til europeisk energisikkerhet ser heller ikke vårt viktigste marked for gass, EU, på Arktis som en del av løsningen på dagens pressede energisituasjon. Norske felt i Arktis står bare for 1,4 prosent (2025-tall) av unionens totale gassimport, og nye funn i Arktis tar i snitt 18 år før det leveres til det europeiske markedet. Innen den tid vil etterspørselen etter norsk gass ha sunket betraktelig. Det var derfor ingen overraskelse at EU videreførte sin støtte til letestans i Arktis tidligere i høst, tross den iherdige lobbyvirksomheten fra regjeringen og oljenæringen. Med dette som bakteppe er det gode grunner til å ta ned letetempoet på norsk sokkel, i tråd med hva nordmenn flest ønsker. Et klokt sted å starte er å skjerme de uvurderlige naturverdiene i Arktis.

Arkitektur

Korstoget mot arki­tek­tene

Hvorfor retter Gaute Brochmann så konsekvent sin kritikk mot arkitektene (Klassekampen 13. oktober)? Han legger skylden på utdanningen og praktiserende arkitekter og underkommuniserer rammebetingelser som har endret seg radikalt siden modernismen og som en rekke fagpersoner fremhever. For å omskrive arkitekturhistorien viser han til personlige erfaringer og det han selv omtaler som «empiri». Egen utdanning og praksis er neppe representativ evidens. Jeg har selv min utdanning fra Berlin på 1990-tallet. Lærerne var postmodernistisk eller dekonstruktivistisk orientert. Praktisk erfaring fikk jeg på kontorer med helt ulike tankemodeller. Brochmann hevder å vite hvilke bøker vi har lest.

Statsbudsjettet

Mot kalku­la­tor­sam­funnet

«Den store forskjellen i norsk økonomisk politikk, den går mellom dem som spør hva som er bra for folk, og dem som teller opp folks behov med lommekalkulator.» Det sa daværende leder for Rød Valgallianse, Jorun Gulbrandsen, i partilederdebatten 1985, og det er fortsatt like relevant i dag. At Arbeiderpartiet leverte et dårlig statsbudsjett forrige uke, er ikke noe nytt. Katastrofale kutt i viktige tjenester og velferd, en svekket kommuneøkonomi og overordna lite nytt på bordet er et gjennomgående tema hos den rådende politiske makta, uansett om den har rødt eller blått slips. I dag budsjetterer en tredel av kommunene å gå i underskudd. 35 kommuner er på Robek-lista. Når regjeringa ikke gir kommunene det økonomiske løftet som trengs, tvinges de til å kutte, selv i tjenester de er lovpålagt å levere. Og når kommuneøkonomien ikke strekker til, er det tilbud for oss unge som ryker først. Det er ikke lenge siden Innlandet fylkeskommune la ned seks skoler og skolesteder.