John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Nytt sv-slagord

Folkemakt mot pengemakt

SV skal nå legge bort Audun Lysbakkens litt tvetydige slagord «For de mange – ikke for de få», hentet fra daværende Labour-leder Jeremy Corbyn. Partiet har sendt ut invitasjon til alle medlemmer om å foreslå nytt slagord. Her er mitt forslag. «Folkemakt mot pengemakt» er et slagord for tida vi lever i. Den peker på den absolutt mest grunnleggende motsetninga: Penger er makt, men det finnes håp og motmakt i folkelig mobilisering. Slagordet rommer både røde og grønne kampsaker, fra Fosen-saken og kamp mot deponering av gruveavfall til streik for bedre lønn og forskuttering av sjukepenger. Folkelig mobilisering er grunnlaget for å vinne fram mot eiere og pengefolk. Internasjonalt er bildet enda tydeligere: En håndfull superrike kontrollerer enorme rikdommer.

Russland

Diplomaten misforstår virke­lig­heten

Ja, eksdiplomat Olav Berstad og jeg snakker nok forbi hverandre: Han diskuterer geopolitikk, jeg har prøvd diskutere krigens virkelighet. Selv om han diplomatisk skrev «Slava Ukraina!» og jeg svarer «Herojam slava!», representerer Ukraina for ham et abstrakt problem, ikke et land der mennesker drepes fordi de er ukrainere. Påstanden «Rossias langsiktige svakheter er noe å bygge på» avslører et klassisk diplomatisk selvbedrag: troen på at et autoritært regime vil handle rasjonelt og langsiktig av hensyn til egen svakhet. Putins regime viser motsatt atferd. En fremtidig russisk transformasjon kan ikke planlegges av europeisk diplomati. Ingen vet når eller hvordan Russland endrer seg. Bare en ting er sikkert: Det vil ikke skje fordi Europa «tar Lavrov på ordet»! Det er ikke jeg som misforstår ideen om å ta den notoriske løgneren Sergej Lavrov «på ordet», det er Barstad som misforstår situasjonen: Han snakker «om «langsiktig svakhet» som om Kreml styres av rasjonell selvbevaring, om «mulig offramp» som om Russland leter etter en vei ut, ikke en vei videre; han snakker om «nytt Rossia» som om det finnes et embryo av rettsstat og demokrati der! Russland kan bare tvinges ut av Ukraina med militære pressmidler, ikke med ord.

Kjernekraft

Nødskrik? Slett ikke!

Takk til Arne Thodok Eriksen for svar på vår kronikk. Vi kan forsikre om at det ikke er noe slags nødskrik fra en døende industri. Vi ønsker heller ikke å snakke ned andre energikilder. Vi tror nemlig at vi trenger mange ikke-fossile kilder, og disse må brukes sammen. All energi har likevel en kostnad: Offshore vindkraft på Utsira Nord må ha en statlig garanti på 35 milliarder NOK! Ikke nok med det, en nøkkelkomponent i en vindmølle er den permanente magneten i generatoren, der såkalt sjeldne jordartsmetaller utgjør cirka 25 prosent. Norge kan bli en stor produsent av slike metaller, men da vil det samtidig bli produsert en masse thorium – enten vi vil det eller ikke, for thorium forekommer alltid sammen med slike sjeldne jordarter. Skal vi se på thorium som et biprodukt eller et avfall? Nå er thorium ettertraktet innen radiofarmasi, men bare fra Fensfeltet vil det produseres mye mer enn hva den farmasøytiske industrien kan absorbere. Vårt forslag er å satse på salt­smeltereaktorer (SMR).