John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Overgangsstønad

Lytt til ‘innvand­rer­kvin­nene’, Ap

Regjeringen begrunner kutt i såkalt overgangsstønad med at ordningen «holder spesielt innvandrerkvinner utenfor arbeidslivet». Som veileder i arbeidsinkludering må jeg si: Dette er feil. Ordningen er ikke et hinder – den er et springbrett. For å motta overgangsstønad må man være i arbeid, under utdanning eller aktivt søke jobb. Den er en midlertidig støtte som gjør det mulig å stå på egne ben etter samlivsbrudd, vold, sykdom eller andre livskriser. Likevel velger regjeringen å fremstille mottakerne som en gruppe som «ikke vil jobbe». Da regjeringen begynte å peke på «innvandrerkvinner» som årsaken til økte kostnader, spurte jeg dem selv: Hva har overgangsstønaden faktisk betydd for dere? Dette er blant svarene jeg fikk: «Jeg står i en situasjon der jeg snart blir alenemor. Jeg er på dagpenger, har en tilkallingsjobb og søker aktivt etter fast arbeid.

Skolenedleggelser

Ikke kutt i barnas trygghet!

Hvem er viktigst for høyrebyrådet?» spør jeg meg selv etter at de har lagt fram sitt budsjett, som kutter massivt i tiltak som gjelder barn og unge. Verst er det nok med nedleggelser av barne- og ungdomsskoler. Min tidligere barneskole Godlia skal bli gjort om til en ungdomsskole, og elevene skal splittes og fordeles på to andre skoler. Jeg og de fleste jeg kjenner, har vært storfornøyd med skolen. Vi vet godt hvordan nærskolen fungerer som et pulserende hjerte i lokalmiljøet. Nærskolen danner grunnlag for langvarig vennskap, samt at det bidrar til å skape liv i området.

Nasjonalisme

Nifs VM-feiring

Det var nifst, jeg fikk en Mussolini-følelse av å se på feiringen av norsk fotballs VM-billett. Alle media ble mettet av Heia Norge. Vi bør vokte oss – nasjonalfølelse kan slå over i nasjonalisme. Ingen kopler idrett og politikk så naivt ukritisk som norsk offentlighet. For meg er god fair idrett både underholdning og inspirasjon for egen livsstil. Hvilken person eller nasjon som vinner blir helt underordnet – må den beste vinne.