John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Rødgrønt samarbeid

Er Ap på vårt «lag»?

I Klassekampen 5. desember gjentar Ingrid Fiskaa det som er både SVs, Rødts og Bjørgulv Braanens fundamentale strategiske feilvurdering, nemlig at vi har et rødgrønt «lag» bestående av fem partier. Saken er at Aps ledelse bevisst fører høyrepolitikk og har gjort det i mange tiår allerede. Det budsjettet de la fram i høst kunne like gjerne vært lagt fram av Høyre. Kuttene rammet med sikkert instinkt svake grupper og ga ingen bedring for kommunene, samtidig som lederlønninger stiger og borgerlige skatteletter blir videreført. De som utformer denne politikken, er ikke en del av «vårt lag». Fagbevegelsen og miljøbevegelsen er stadig i kamp med Aps nyliberale ledelse.

Fritt ord

Fritt Ords skumle høyresving

Fritt Ord er og har vært avgjørende for alle som jobber med ytringsfrihet i Norge. I en tid da forlags- og presse-Norge er under sterkt press, er vi mange som er svært bekymret over det som skjer i stiftelsen. Fritt Ord har vært et slags stille vann midt i kulturjungelen. Det er en fantastisk stiftelse som har vannet hele kulturfeltet, og det har effektivt nok skjedd med bare ti kulturbyråkrater og en leder, som sammen med styret årlig har delt ut 120 millioner kroner til ytringsfrihet. Omleggingen som nå er varslet av styret har oppgitt det nesten komiske slagordet «mer ytringsfrihet per krone» som begrunnelse. Som om ytringsfrihet kan måles og veies og føres opp i Excel? Og som om noe kan bli mer effektivt enn elleve ansatte, 120 millioner kroner? Spørsmålene står i kø etter lørdagens oppslag i Klassekampen: Hvorfor fikk ikke Fritt Ords kulturbyråkrater tilbud om å oppdatere kunnskapen sin i steden for at kompetente arbeidsfolk skal bli presset til å ta sluttpakke — på grunn av noe så enkelt som en «strategiomlegging»? Det har vært et usannsynlig godt arbeidsmiljø i Fritt Ord, nesten ingen har sluttet, og det er en gave for enhver arbeidsgiver og ethvert styre: Omfattende forskning viser nemlig at trygghet og støtte gir så utrolig mye bedre resultater enn denne typen forrået, nyliberalistisk, brutal omstilling som Fritt Ord legger opp til nå. Og de gjør det helt uten grunn.

Oljefondet

Oljefondet mangler etisk styring

Statssekretær i Finansdepartementet, Torgeir Micaelsen (Ap), påpeker i Klassekampen 5. desember at det er etisk å sikre våre framtidige pensjonsrettigheter. Det er sant. Og det kan gjøres på mange måter. Norge er i den heldige situasjon at staten håver inn grunnrente – det vil si inntekter fra utvinning og salg av olje og gass fra norsk sokkel. Slik har Oljefondet allerede blitt svært stort. Et problem er at den etiske styringen ikke har vært god nok.