John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Lektoratordningen

Redd lekto­rat­ord­ningen. Gjør det for Norge

Regjeringens plan om å avvikle støtteordningen til norsklektorater ble møtt med kritikk av mange som jobber med norsk i utlandet. Uten økonomisk støtte vil norskundervisning ved internasjonale universitetet forvitre og i verste fall avvikles. Norge står i fare for å miste en hel generasjon med oversettere og formidlere av norsk kultur. Disse bekymringene er reelle og bør tas på alvor, og det er ett ytterligere aspekt ved denne eventuelle avviklingen som ikke har fått nok oppmerksomhet. Det gjelder rollen mange tidligere, utenlandske norskstuderende har spilt og vil kunne fortsette å spille for norsk kultur i Norge. Allerede nå finnes det flere utenlandske arbeidstakere i skolen eller UH-sektoren, som har lært seg norsk i utlandet og er senere flyttet hit. Med de få pengene Norge har investert i lektoratordningen, har landet tjent ved å hente inn meget kvalifisert arbeidskraft, som etter hvert har fått norsk statsborgerskap, betaler skatt her, og bidrar til det norske samfunnet på en rekke måter. La oss ta historien jeg kjenner best, altså min egen.

Skole

Hvor langt er et skoleår?

Elise Farstad Djupedal har i sitt arbeid belyst økningen i antall undervisningstimer i norsk grunnskole fra 1990 til 2008, et interessant bidrag som belyser en historisk utvikling. Hun konkluderer med at dagens elever har «to år mer skolegang». Denne konklusjonen representerer imidlertid en feilslutning som dessverre har fått fotfeste i enkelte miljøer. I Klassekampen xx gjentar hun påstanden. I artikkelen «På skuldrene til de minste» (2022) kombinerer hun en analyse av endringer i fag- og timefordelingen (1990–2008) med en idéhistorisk fremstilling av «kunnskapssamfunnet». Hun konkluderer med at norske elever i dag tilbringer to år mer på skole enn tidligere. Det bemerkes imidlertid at artikkelen ikke inneholder referanser til forskning om «skoleår» eller «undervisningstid».

Israel

– Drep jenta også!

Ordren den israelske soldaten mottok, kom like etter at han først hadde fått ordre om å drepe faren. Begge ubevæpnet. Dette kom fram i et nylig intervju med soldater som har tjenestegjort i Gaza: «Vi satt og tok oss en røyk. En av gutta fortalte om en far og datter han hadde sett gående på en vei der de ikke skulle være. Han grep radioen og fikk da beskjed om å skyte faren. Rett etterpå brøt en annen offiser inn på den røde, hemmelige linja. Hun sa: Skyt jenta også! (Haaretz, 28.