John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Transport

Fiskaas avsporing

Stortingsrepresentant Ingrid Fiskaa skriver rørende om jernbanen i Klassekampen fredag 16. januar. Som togpendler kan jeg være enig med min stortingskollega i en ting: Det er for mye trøbbel med jernbanen. Men det er ikke selskapene sin skyld, det er statens skyld. Fiskaa kommer med en rekke påstander om Høyres jernbanereform som beviselig er feil. For det første spekulerer Fiskaa i om «Go-Ahead ikkje fann det bryet verdt å trekka alle vognene til Oslo?». Nattoget er noe av det mest etterspurte, og hadde Go-Ahead hatt vogner å sette inn, ville de blitt fylt.

Abort

Vi venter, helse­mi­nister Vestre!

Det er på tide at helsemyndighetene faktisk gir kvinner den selvbestemmelsen og helsehjelpen den nye abortloven åpner opp for. Kvinnefronten krever at tilbudet om tidlig abort utenfor sykehus må innføres raskt og systematisk over hele landet. Abort er en normal helsetjeneste og må utføres som det. Det betyr at det er pasienten og hennes behandler som skal bli enige om hvilken metode som er best egnet av det som er tilgjengelig og forsvarlig. Abortomsorgen er preget av unødvendig kontroll, tvang og sykehuslogistikk, foran pasientenes behov. Fortsatt må kvinner som skal ha tidlig abort møte på sykehus og svelge tabletten som starter abortprosessen i påsyn av helsepersonell, selv om hun fullfører aborten hjemme. Da er det sykehusets timeplan som bestemmer når hun kan abortere.

Nato

Er dere fornøyde nå?

Nå når Nato-alliansen kan stå i fare for å gå i oppløsning grunnet Trumps vyer og utspill, så bør vel alle de som ser Nato som verdens reelle krigstrussel, klappe i hendene av begeistring – sammen med Putin, som klapper ivrigere og ivrigere for tiden, siden han har jobbet for dette i mange år! Når han bare nå innser at Nato-trusselen er vekke, blir han nok til den lille snille pusekatten han egentlig er, som bare ønsker å ligge og male i fred med inntrukne klør. Og vi alle kan puste lettet ut, og ikke minst; glede Trumpen med den neste fredsprisen!.