John-Vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-Vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Matvarepriser

Hvorfor er prisen på matvarer nesten doblet?

Organisasjonen Norexit påstår i en stor annonse i lørdagens Klassekampen at de høye matvareprisene skyldes EØS-avtalen. Det er en merkelig påstand. Man trenger ikke være økonom for å forstå at mesteparten av prisstigningen skyldes svakere kronekurs. Krona var på sitt sterkeste rundt 2012. Da kostet en euro kr 7,24. Høsten 2017 var den rundt kr 9,50. I år har en euro kostet cirka kr 11,00. Over 50 prosent av norske matvarer i butikkene er importert og må betales hovedsakelig med euro. I tillegg er innenlandsk matproduksjon avhengig av importerte varer som gjødsel, maskiner, drivstoff og så videre. Alt dette må betales med en synkende krone. Når importerte matvarer som kaffe, korn og fisk også stiger mer enn forventet, kommer matprisene i norske butikker opp i nesten dobbel pris i løpet av siste 10–15 år. Kan ikke se at EØS-avtalen er årsaken til dette.

Kjekling

«En merke­lappenes mester»

Sigurd Allern takker i Klassekampen 17. september for min bursdagshilsen til hans 80-årsdag (Klassekampen, 5. september). Eks-redaktøren kaller meg for anledningen «Klassekampens hushistoriker». Som overskrift på sitt offentlige takkekort har Allern satt «En merkelappenes mester», som varierer en karakteristikk Jon Elster ga meg i en av våre polemikker. Jeg repliserer Allern, som jeg gjorde Elster den gang: «På seg selv kjenner man andre».

Tyskland

Koseprat med Stasi-Wolfgang

Klassekampen bringer 16. september et intervju med Wolfgang Schmidt, tidligere oberstløytnant i Ministerium für Statssicherheit (gjerne kalt Stasi) i staten Øst-Tyskland. Dessverre presterer journalisten å levere nærmest en koseprat med denne oberstløytnanten. Han samtaler med et menneske som brukte sin yrkeskarriere systematisk til å overvåke borgere som ville benytte fundamentale rettigheter, fremsi synspunkter som kunne gå på tvers av myndighetenes politikk. Konsekvens kunne være tap av borgerlige muligheter (utdannelse, arbeid etc.), i tusenvis av tilfeller også nedbrytende forhør og eventuelt fengsling. Men vi får høre hvor trist det var for herr Schmidt da DDR-regimet kollapset. Han hadde jo utsikt til forfremmelse til oberst! Tenk det! Etter statens sammenbrudd i 1989 har han tilsynelatende ikke angret på noe som helst av sitt arbeid. Han har derimot arbeidet iherdig mot den bakvaskelsen han og hans likesinnede er blitt utsatt for i det tyske samfunnet, kan vi lese i journalistens referat. Ja, bakvaskelse er noe Wolfgang Schmidt sannelig har god greie på, etter mer enn tretti år som trofast tjener i Stasi.