John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Eurovision

Svar til Flo og Reinertsen

Mitt kortfattede innlegg om Norges deltakelse i European Song Contest har (ikke uventet) medført til dels sterke reaksjoner. Tore Flo viser kanskje til en annen undersøkelse enn den Klassekampen omtaler, og som jeg baserte min kommentar på: 52 prosent av de spurte mener Norge bør boikotte Eurovisjonen hvis Israel deltar. Da er det 48 prosent som ikke mener dette, en del mener det motsatte, andre vil ikke mene noe om det. Jeg synes det er helt grei brøkregning når Klassekampen konkluderer med én av to. Lars Reinertsen (31. desember) godter seg over dårlig brøkregning. Han om det. Jeg har faktisk aldri hevdet at halvparten av de spurte mener Norge bør delta. Norge fører ingen kulturell boikott av Israel.

Velferd

Inn­vand­ring, verdi­ska­ping og globalt ansvar

Debatten om innvandring og velferdsstatens bærekraft er legitim og nødvendig. Når Trygve Slagsvold Vedum hevder at innvandring truer velferdsstaten, peker han på utfordringer av offentlige utgifter knyttet til integrering og sysselsetting. Debatten blir imidlertid for snever dersom den utelukkende handler om kostnader, og ikke om både verdiskaping og de globale strukturene som skaper migrasjon i utgangspunktet. Omfattende forskning viser at innvandrere kan bidra til økonomisk verdiskaping og innovasjon når de inkluderes i arbeidslivet. Innvandring har vært en viktig kilde til arbeidskraft i både industri, helse, service og kunnskapsintensive næringer. I mange land står innvandrere for en betydelig andel av nyetableringer og teknologisk innovasjon. Mangfold i arbeidsstyrken gir flere perspektiver, bedre problemløsning og større dynamikk i økonomien.

Asyl

Om et barn forsvinner og ingen leter, har det da forsvunnet?

De siste årene har mer enn 500 barn forsvunnet fra norske asylmottak, politiet etterforsker sjeldent. Mange av barna er under 15 år, flere blir hentet på mottaket av fremmede personer uten krav om legitimasjon, noen forsvinner uten forklaring. Likevel henlegger politiet sakene uten å lete. Dette viser en studie som nylig ble lagt frem ved Politihøgskolen. Studien stiller det ubehagelige spørsmålet «Hva slags rettsstat blir vi, når barn kan forsvinne – og ingen faktisk leter?» Flere av barna finnes ikke i politiets systemer. I mange tilfeller har ikke politiet møtt opp på forsvinningsstedet når barn har blitt meldt savnet. Det finnes også eksempel på at varsler om menneskehandel og prostitusjon ikke følges opp. Funnene kan beskrives som sjokkerende.