John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innvandring

Arbei­der­par­tiet må ta ansvar – også for mennesker på flukt

Arbeiderpartiet bygger på sosialdemokratiske verdier: frihet, likhet, solidaritet og ansvar. Det betyr at vi ikke kan snu ryggen til mennesker som flykter fra krig, forfølgelse og livstruende nød. I Arbeiderpartiets partiprogram står det klart at vi skal føre en rettferdig innvandringspolitikk hvor vi tar vårt ansvar for mennesker på flukt. Dette ansvaret kjenner vi sterkt i den tiden vi lever i. Det er derfor trist å lese Tonje Brennas uttalelser om innstramminger, mindre innvandring og en ryddig debatt. Debatten har vært ryddig. Og vi har vært i debatt med høyresiden. Som har et helt annet syn på innvandring enn oss som er sosialdemokrater. Vi er et venstresideparti.

Klima

Snøen som falt i fjor

I Klassekampen 22. desember sutres det i artikkel etter artikkel over snøen som falt i fjor. Lederen: «Det varme vinterværet [gjør at …] det er bare én av 20 løyper som er åpnet i Oslo.» Verdt å vite: «Med en temperaturstigning på 2,7 grader vil det bare være 110 isbreer igjen i Europa ved slutten av århundret, 3 prosent av dagens total.» Kronikk: «Da jeg var 18 [1995] … gikk jeg mange timer på ski opp til hytta», men nå, «ikke behov for å grave seg ned til hytta, taket må ikke måkes, og skiløypene henger i en tynn tråd.» En stadig større andel av Norges befolkning synes å ikke bekymre seg for klimaendringene. Kanskje ikke så rart, de ser ikke sjarmen i å måtte spa seg gjennom 2 meter snø for å komme inn i hytta, og synes en weekend på hotell med innendørs skianlegg er å foretrekke framfor timer med tråkking i dypsnø for å komme fram. Det er virkelig andre konsekvenser av klimaendringene enn tap av snø i Nordmarka og isbreer i Europa som er mer alarmerende, og som Klassekampen burde rette oppmerksomheten mot. Kanskje aller mest skremmende er hva som vil skje når områder som i dag huser hundretalls millioner mennesker, blir ubeboelige på grunn av ekstrem temperatur og vær – hvor skal de gjøre av seg?.

Venstresida

Sidrumpa sosial­de­mo­krater

Sonja Jensen reagerer i Klassekampen 23. desember negativt på at lederen for Handel og kontor, Christoffer Beckman, ønsker at tenketankene Agenda og Manifest slår seg sammen. Hennes omtale av «Agenda som en sidrumpet tenketank med Ap-stempel» får meg til å minnes Einar Førde, som i en debatt hvor han ble kritisert fra venstresiden, sa: «Eg er nå berre ein sidrumpa sosialdemokrat, eg.» Men det bør tilføyes at i den videre debatten unnlot han ikke å nevne at de sosialdemokratiske partiene i Europa faktisk er de eneste som i valg har klart å erobre regjeringsmakt – og også klart å bli gjenvalgt. Derfor kan det nå, etter at venstresiden vant stortingsvalget, være grunn til å foreta en aldri så liten «vareopptelling». Var det den radikale og freshe venstresiden som sørget for flertallet – eller var det det sidrumpa Ap? Ser man på Poll of polls-snitt for januar 2025, og sammenligner med valgresultatet får man denne oversikten: SV: Fra 8,1 til 5,6, Rødt: 5,4 til 5,3, SP: 6,2 til 5,6 og MDG: 3,3 til 4,7 prosent. Alle fire partier fikk til sammen i januar 23 prosent – ved valget 21,2 prosent. Arbeiderpartiet fikk i januar 19 prosent – ved valget 28 prosent. Når MDGs framgang sannsynligvis skyldtes at de lovte å støtte Ap, så må det være tillatt å trekke den konklusjon at det ikke var «tuttifrutti»-partiene som sikret valgseieren – det var de sidrumpa sosialdemokratene i Ap og dets støttespillere.