John-vidar Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

John-vidar har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattFeminisme

Kvinne­be­ve­gelsen må stå sammen

I Klassekampen 4. mars hevder spaltist Kajsa Ekis Ekman at kvinnebevegelsen verden over står i en «tofrontskrig». På den ene sida ser hun trusselen fra et autoritært og kvinnefiendtlig ytre høyre i vekst. Men Ekman øyner noe som er enda verre: en «progressiv woke-liberalisme» som «ønsker å avskaffe både kvinnen og mora». Dette belegges med at ulike organisasjoner har begynt å bruke inkluderende språk når de for eksempel snakker om gravide, og at transpersoner og ikke-binære inkluderes i kvinnekampen. Ekman sauser dette sammen med surrogati, pornografi og kapitalisme, og maler opp et bilde av en skummel indre fiende i kvinnebevegelsen.

Det er en del påstander i teksten som ikke har rot i virkeligheten. Ekman hevder at grunnen til at Polen har en av verdens strengeste abortlover, er «wokeisme» i abortbevegelsen og at en ikke-binær person fikk en lederrolle (!). Loven ble innført i 2015 av det ultrakonservative PiS-partiet, som fikk absolutt flertall i parlamentet. Den utløste enorme protester, som utviklet seg til stor folkelig motstand. I 2023 mistet PiS makta, men statsminister Donald Tusk har brutt løftet sitt om å reversere abortloven, fordi konservative i koalisjonen nekter.

Polen er bare ett eksempel på hvordan dypt konservative ytre høyre-bevegelser har festet grepet. Disse bevegelsene er uten unntak både imot kvinners selvbestemmelsesrett og det de kaller kjønnsideologi, som innebærer en utvidet forståelse av hva kjønn er. Den største delen av kvinnebevegelsen ser at disse tingene henger sammen, og at det er snakk om krefter som vil reversere frigjøringen. Men noen ser det ikke.

Ved å sette opp en «tofrontskrig» prøver Ekman å gjøre det umulig å se for seg en kvinnebevegelse som omfavner flere marginaliserte grupper enn det den tradisjonelt har gjort. I takt med større åpenhet, ny biologisk kunnskap om kjønn og medisinske framskritt som gir kvinner adgang til flere reproduktive rettigheter, som prevensjon, abort og IVF-behandling, ser vi at de tradisjonelle forståelsene for både tradisjonelle kjønnsroller og kjønn tildelt ved fødselen, er i endring.

«Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor»

Det gjør ikke at kvinner får færre rettigheter. At transpersoner, som opp gjennom historien alltid har eksistert, får rettigheter, er ikke en trussel mot kvinner.

En utvidet forståelse av hva en kvinne kan være, og inkludering av flere og mer marginaliserte grupper i kvinnekampen, har skapt konflikt i kvinnebevegelsen også tidligere. Forståelsen for at arbeiderklassekvinner har andre utfordringer enn middelklassekvinner, og for at melaninrike kvinner har andre utfordringer enn hvite, har gjort bevegelsen mer inkluderende. Nå må den også omfatte en utvidet forståelse for at det ikke bare er kvinner med livmor og eggstokker som undertrykkes, men også transpersoner og ikke-binære. Vi er sterkere når vi står sammen, og vi trenger å stå sammen nå.

De første som mister rettighetene sine er transfolk. Deretter står skeive rettigheter for tur. Lovgivende forsamlinger i minst ni delstater i USA har nå bedt Høyesterett om å reversere den nasjonale retten de i 2015 ga til likekjønnede ekteskap. Dette skjer i kjølvannet av reverseringen av Roe v. Wade, som sikret kvinners tilgang til abort, i 2022. Det er bare å se på makthåndboka «Project 2025» for å se hva som kommer.

Konsekvensen av at kvinnebevegelsen bruker tid og krefter på indre splittelse mens ytre høyre er i siget, er at vi mister rettigheter vi har vunnet gjennom lange, seige kamper. Og det kan gå lynraskt, som vi ser i USA nå. Over hele Vesten er angrepet på feminismen i full gang, med «kjønns­ideologi» som brekkstang. Ved å spre skremmebilder om «wokeisme» og hatefull retorikk om transfolk og ikke-binære bidrar Ekman til å legitimere dette angrepet, og til å så splittelse i en tid da vi trenger samhold.

Det er ingen regjeringer i verden som har gått inn for å avskaffe ordet kvinne eller mor. Det er en løgn som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper. Vår kvinnebevegelse er den som husker slagordet fra borgerrettskampen: Ingen er fri før alle er frie.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Retting

Ingen oppsi­gelser

Klassekampen har intervjua meg og andre om kutt i tilskotet til Fair Play Bygg 28. juli. Artikkelen er god og opplysande. Men overskrifta er ikkje dekkande for det eg har sagt til journalisten. «Vurderer å si opp ansatte» heiter overskrifta. Klassekampen har ikkje grunnlag for dette. Det eg har sagt er at vi må ta ned aktiviteten dersom vi ikkje får erstatta kutta i offentlege tilskot, kutte utgifter og så bortetter.

Boligpolitikk

Fakta­re­sistens på venstre­sida

Skjønner venstresida hva som foregår i leiemarkedet? Etter å ha hørt en fersk podkast fra Manifest Media, er jeg i sterk tvil. Forrige uke ble den nyeste episoden av miniserien Boligkampen lagt ut på Mimir & Marsdals podkast. Her diskuterer Arbeiderpartiets Agnes Nærland Viljugrein dagens leiemarked med Manifest Analyses Astrid Hauge Rambøl, moderert av programleder Kristine Sørheim. De to er uenige om en del, men når det gjelder beskrivelsen av dagens leiemarked, virker de samstemte. Spørsmålet er om denne beskrivelsen stemmer overens med de harde boligfakta på bakken. Gjennomgangstonen er at «noen tjener seg rike» på boligspekulasjon, og det må man gjøre noe med. Programleder Sørheim bringer inn det faktum at antall leieboliger synker, men dette ser ut til å være mindre viktig for debattantene. «De som tjener de store pengene, det er disse utleiegigantene, de som eier kanskje mange hundre boliger,» sier Rambøl. Men den aller største av disse, Heimstaden, som eier mellom fire og fem tusen leiligheter, de fleste i Oslo, har nå gjort om 3500 av disse til borettslag, og selger dem enkeltvis. Terrenget har endret seg, men Manifest Analyse tviholder på kartet fra 2019, året da antall sekundærboliger begynte å synke. Den gang var begrunnelsen fra investorer at boligprisene var blitt så høye at det å kjøpe bygårder eller enkeltleiligheter for utleie, ikke ville lønne seg. Og dette var altså to år før renta begynte å stige.

Vitenskap

Peer og tekno­lo­gien

På søttitallet var vi en gruppe realister ved Universitetet i Tromsø som med dårlig resultat forsøkte å overbevise våre venner innen humaniora og samfunnsvitenskap om at den teknologiske utviklingen kom til å akselerere og dermed få stor innvirkning på samfunnet og dermed også deres fagområder. Snarere enn å erkjenne problemet, ble vi ofte møtt med kokettering over egen uvitenhet. Knausgårds essay og påfølgende diskusjon i Klassekampen tyder på problemstillingen fremdeles er aktuell. I diskusjoner med mine gamle humanistvenner på søttitallet brukte jeg ofte følgende sitat fra en relativt kjent avdød forfatter for å vise at noen av de gamle humanistgutta hadde god peiling på den nyeste teknologien: Peer: Sig selv? Sogner det slags folk under Dem? Den magre: Som det falder seg; porten staar iallfald paa klem. / Husk paa, man kan vaere paa to slags vis sig selv; vaere vrangen eller retten af kjolen. De ved, man har nylig fundet paa i Paris at goere portraetter ved hjelp av solen. Enten kan man billeder direkte give, eller ogsaa de saakalte negative.