Mette Nilsen har delt denne artikkelen med deg.

Mette Nilsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattForsvaret

Rødt stemte feil

Signalene fra USA de siste ukene har blottstilt de strategiske svakhetene ved forsvarsforliket. Den er en plan for norsk militærpolitikk – ikke bare forsvar av Norge. Det er stortingsproposisjon Prop. 87 S (2023–2024) «Forsvarsløftet – for Norges trygghet» som på 140 sider presenterer langtidsplanen. Denne ble enstemmig vedtatt av Stortinget 11. juni 2024.

Det er viktig å rette opp den misforståelsen at voteringen bare gjaldt den delen av langtidsplanen som omfattet Norges egen forsvarsevne. Når Stortinget uten merknader eller endringsforslag vedtar en proposisjon, så vedtas hele proposisjonen. Det er ikke noe som heter delbehandling. Selvsagt er det ikke sånn at de delene som strider mot Rødts politikk, er ubehandlet, eller at man liksom ikke har stemt for hele pakken. Stortinget styrer gjennom vedtak, ikke gjennom meningsytringer i salen.

Det var et strategisk feilgrep av Rødt å stemme for hele pakken. Men det er viktig at Rødts stortingspolitikere i ettertid har holdt meget gode innlegg mot Norges Nato-avhengighet og norske «utenlandsoperasjoner». Vi ser ingen grunn til å insinuere at Rødt i praksis ikke lenger er mot norsk Nato-medlemskap. Men stemmegivningen var feil, og fører dessverre til at Rødt i dag har mistet muligheten til å si: «Se! Vi hadde rett da vi tok dissens på det som står i langtidsplanen om at Norge kan basere seg på at USA og Nato vil stille opp. Det er en farlig illusjon!»

«Det var et strategisk feilgrep»

Det er en viktig positiv side ved langtidsplanen at den betyr kraftig styrking av Norges egenevne til å forsvare seg. Dette ivaretar store deler av denne formuleringen i Rødts arbeidsprogram: «Norge må slutte å krige mot andre land og heller bygge opp et troverdig, uavhengig og defensivt forsvar.» Men ordet «uavhengig» er på ingen måte ivaretatt.

Nå sprer panikken seg fordi langtidsplanen hviler på at «forsvarsevnen gjennom alliert og regionalt samarbeid og kollektiv avskrekkings- og forsvarsevne i rammen av Nato … Allianse­tilknytningen er avgjørende for forsvaret av Norge og norske sikkerhetsinteresser. Den allierte dimensjonen omfatter sikkerhetsgarantien, den kollektive tilnærmingen til avskrekking og forsvar i Nato, samt bilaterale, regionale og flernasjonale rammer for samarbeid, samvirke og forsterkning». (Komiteinnstillingen, side 4)

Forsvarsevnen bygger på illusjonen om at USA og Nato vil stille opp for oss. Og svært viktig: Norge inngår nå i USAs og Natos militærstrategi. Det formuleres for eksempel på side 48: «NATOs reaksjons- og forsterkningsstyrker og styrker fra nære allierte, samt norske styrkebidrag utenlands, er integrerte komponenter i forsvaret av Norge … Som en del av alliansesolidariteten må Norge videre kunne bidra substansielt til kollektiv avskrekking og forsvar også av andre allierte. Forsvaret må kunne delta i et bredt spekter av operasjoner utenlands, i en alliert ramme. I en spent situasjon eller væpnet konflikt, kan det være i norsk og alliert interesse at avgitte styrker fortsetter operasjoner utenfor Norge». Kina er viet stor oppmerksomhet i planen.

Det sprer usikkerhet om Rødts politikk når man nekter for å ha gjort en feil da man gjorde seg til en del av et enstemmig storting.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Surrogati

Hva med surro­ga­ti­barnet?

Takk til Klassekampen for en interessant og viktig reportasje om surrogati i helgen. Jeg håper den kan følges opp med faglige synspunkter på surrogati-oppdragsgivernes evne til foreldreskap. Etter min mening er du uegnet som forelder om du fratar en baby morsmelk og fysisk kontakt med mora. Et barn er ikke en vare, men et menneske med rettigheter. Å ta spedbarnet vekk fra mor krenker dets rett til å få være hos henne og er med stor sannsynlighet skadelig for barnets fysiske og mentale helse, både når det skjer og for resten av dette mennesket sitt liv. For å hindre den hjerterå menneskehandelen må politiet instrueres fra politisk hold om å prioritere etterforskning som avslører surrogatioppdrag fra norske borgere.

Film

De kvinnelige krigs­kor­re­spon­den­tene

I skrivende stund trender endelig en film om andre verdenskrig med kvinnelig hovedrolle på Netflix i Norge. I spillefilmen «Lee» portretterer skuespiller Kate Winslet fotograf og krigskorrespondent Lee Miller (1907–1977). Miller var en av få kvinner som med slående fotografisk teft dokumenterte frontlinjene og frigjøringen av konsentrasjonsleirene i Europa. Hennes bilder av snauklipte «tyskertøser» og uhyrligheter fra Buchenwald og Dachau, gjør det nærliggende å spørre seg: Kan dagens skyttergraver i Europa, fascismen i USA og Winslets nylige suksess gjøre at det endelig løsner for andre liknende fortellinger på lerretet her hjemme? I desember meldte Norsk filminstitutt millionstøtte til en storfilm med kvinnelig regissør og hovedrolle: «I krigens navn», om motstandskjemper Anne Marie Breien (1915–2003). Siden listen over mannlige heltehistorier fra andre verdenskrig begynner å bli lang, er dette svært gode nyheter. Til nå har, med få unntak, norsk filmhistorie forvist kvinnenes innsats til biroller. I 2024 utløste Sigrid Bonde Tusvik en debatt om «mannefilmer» i norsk krigsfilmbransje.

Nobelprisen

«The Nobel guys»

Det blåøyde landet», som Eva Joly kaller det, har nå våknet til sjokknyhetene om at Thorbjørn Jagland, da han var formann i Nobelkomiteen, tok imot «tjenester» i millionklassen, via mellommannen Epstein. At også «the Nobel guy» Asle Toje omtales i forbindelse med kretsen rundt Trump, slår enda en sprekk i den sittende komiteens påståtte politiske uavhengighet. Sett i lys av avsløringene er det nå åpenbart at nobelprisens prestisje kan korrumpere komiteens medlemmer ut ifra politiske, om enn velmenende, agendaer. At Thorbjørn Jagland og Asle Toje får møter med hvem det skal være, kan sikkert oppleves som viktig for deres arbeid, men er det greit at døråpneren omtaler dem som henholdsvis «The Nobel Peace big shot» og «The Nobel guy»? Ja, folk med internasjonale ambisjoner skal være ringrever som knytter kontakter på kryss og tvers. Men de skal kanskje ikke samtidig være medlemmer av Den norske nobelkomiteen og kunne bruke medalje og prispenger som lokkemat. Selv om fredsbegrepet kan tolkes vidt, skal medlemmer av Nobelkomiteen ha én eneste agenda: Å finne kandidater som fremmer fredens sak, «som har kjempet for fred og forbrødring i en konflikt», og som helst også har oppnådd resultater. Tildelingen av fredsprisen til Maria Machado kompromitterte Den norske nobelkomiteen mer enn noen annen. Det er vanskelig å se dette som annet enn et politisk fundert kompromiss, da vår nærmeste alliertes president sa at han ville ha Nobels fredspris.