Rustningsspiralen – følger den en slags naturlov?
Når tilsynelatende alle er enige – er det da fornuftig å bringe inn avvikende stemmer?
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentNår jeg skriver dette, er Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg inne i sine siste forberedelser til møte med president Trump i Det ovale kontor. Jeg må si jeg krysser fingrene, både på deres og nasjonens vegne. Norsk politikk har gjennomgått en slags sjokkterapi etter at Senterpartiet forlot regjeringa. Fra å snuble nærmest dagstøtt har statsminister og partileder Jonas Gahr Støre tatt bemerkelsesverdig grep for trygg og stødig ledelse. Regjeringa han leder, sprudler, med frontfigurer som Kari Nessa Nordtun og Tonje Brenna, og flere faktisk – Andreas Bjelland Eriksen viser seg som et spesielt sterkt kort. Totalinntrykket er at vi ikke har hatt en sterkere ledelse av landet på veldig lang tid. Ut med Trygve Slagsvold Vedum og inn med Jens Stoltenberg kan vise seg å få langt større og mer varige konsekvenser enn bitte små endringer i finanspolitikken. Uansett innvendinger man måtte ha til Arbeiderpartiets utenriks- og sikkerhetspolitikk, er det et ubestridelig faktum at landet nå «står støtt» – ikke minst fordi vi nå på sett og vis har et triumvirat som styrer utenrikspolitikken. En finansminister med ti års bakgrunn som generalsekretær i Nato, en statsminister som har hatt utenriks som hovedfelt i mesteparten av sin karriere og en utenriksminister Eide som er den beste utenrikssjefen landet har hatt siden nåværende regjeringssjef bekledde det embetet. Da Jens og Jonas trådte inn i Det ovale kontor i går ettermiddag, satt alle Europas regjeringssjefer som på nåler.
Arild RønsenIngen bestrider at våpenstøtte til Ukraina og tilslutning til forsvarsforliket ble demokratisk behandla og vedtatt på Rødts landsmøte. Nå vil mange partimedlemmer ha seg frabedt «omkamp» (Klassekampen 8. april). De kan like gjerne rope på julenissen. Det er åpenbart mange som ikke skjønner at dette er dét spørsmålet som trumfer alle andre spørsmål – også når det gjelder partivalg. For mange er det så viktig at det er denne saken som avgjør hva man gjør 8. september.
Arild RønsenMen 400 prosent norsk toll på landbruksvarer er jo noe helt annet!» Mon det, tenker jeg. Er virkelig landbruket viktigere for Norge enn bilindustrien er for USA? Det fins mange gode grunner til å subsidiere norsk landbruk. Kortreist mat, (ganske) miljøvennlig produksjon, (ganske) god dyrevelferd – men kanskje først og fremst allmenne beredskapshensyn. Vi må kunne brødfø oss sjøl, også i krisetider. Men er det så urimelig at usanerne mener egen bilindustri er helt avgjørende for landets beredskap og sikkerhet? At den derfor må beskyttes med toll, som kritisk infrastruktur? Det er i det hele tatt noe mystisk med kritikken av «America first». Er det ikke nettopp det prinsippet varierende norske regjeringer styrer etter, å sette Norge først? Og er ikke det regjeringas selvfølgelige plikt? Oppstyret rundt Donald Trumps tollmurer har dessverre kommet til å overskygge noe som både på kort og lang sikt er mye viktigere for Europa: dommen mot Marine Le Pen i Frankrike. Det er bevist utover enhver tvil at EU-midler er blitt misbrukt til indremedisin på Frankrikes ytterste høyreside.
Arild Rønsen