Rønsen på fredag

Nedrustning?

Ytre venstres gordiske knute.

Ingen bestrider at våpenstøtte til Ukraina og tilslutning til forsvarsforliket ble demokratisk behandla og vedtatt på Rødts landsmøte. Nå vil mange partimedlemmer ha seg frabedt «omkamp» (Klassekampen 8. april). De kan like gjerne rope på julenissen. Det er åpenbart mange som ikke skjønner at dette er dét spørsmålet som trumfer alle andre spørsmål – også når det gjelder partivalg.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Rønsen på fredag

1 eller 5 til Arild Hermstad?

Er det fornuftig å kaste terninger etter politikerne? Det er kanskje symptomatisk for valgkampens innhold så langt at dette faktisk blir tema i «Dagsnytt 18». Debatten er like gammel som Sigrid Sollund og Espen Aas til sammen, og har faktisk ikke endra seg en tøddel siden Arne Skouen – i ettertid full av anger – innførte metoden. Terningkast er like fordummende enten metoden brukes om musikk, film, litteratur eller politikk. Terningkastets fremste forsvarer, Nettavisens politiske redaktør Erik Stephansen, mener den er utslag av «folkeliggjøring» – at terningen «tvinger anmelderne til å være klare og tydelige». Musikeren Terje Tysland er mannen som for noen tiår siden ga det beste svaret på hvor tøvete dette argumentet er. Da hans nye album fikk alt fra 1 til 6 av anmelderne, rykka han like godt inn en helsides annonse i landets musikkaviser, med terningkastene som eneste illustrasjon. Budskapet var ikke til å misforstå: Terningene kastes i vilden sky og har null verdi som kvalitetsstempel. Hva skal man si om den «faglige» vurderinga når Arild Hermstad får 1 i TV 2 og 5 i Dagbladet? Annet enn at Martine Aurdal tydeligvis har mer fot på miljøsaken enn Aslak Eriksrud? Klassekampen bør forresten se på sin schizofrene praksis. For hva er grunnen til at plate- og filmanmelderne tvinges til å kaste terning, mens bokanmelderne slipper? Ukas gladnyhet: 70 prosent av ungdommen sier ja til ett års samfunnstjeneste! Om de får lappen på kjøpet, stiger tilhengerskaren til 78 prosent.

Etikk­rådets logikk

Det er ikke vanskelig å forstå at de fem medlemmene i Oljefondets Etikkråd har mye å holde orden på. Nesten 9000 selskap, selv om bare 65 av dem er israelske. Men det må være lov å stusse når Etikkrådets leder Svein Richard Brandtzæg sier til TV 2 at rådet «ikke har ansett at selskapers salg av flymotorer til Israel rammes av de etiske retningslinjene». Men – at saken stiller seg annerledes, når det nå synes på det reine at det aktuelle selskapet også er involvert i vedlikehold av de samme motorene. Det er altså greit å produsere våpenet, men uetisk å rense geværløpet etter bruk. Det kan hende forklaringa på dette underlige resonnementet ligger i det faktum at Etikkrådet må ha fart med harelabb når de har gjort sine undersøkelser. På hjemmesida til det aktuelle selskapet står det nemlig å lese: «Bet Shemesh Engines is particularly proud to support IAF’s [det israelske flyvåpenets] front-line Fighter Aircraft and Helicopters»! Samtidig kan Aftenposten fortelle at Paz Retail and Energy Ltd. er utestengt fra Oljefondet fordi firmaet eier bensinstasjoner på Vestbredden … Her fins åpenbart bare én farbar vei ut av uføret: Oljefondet må kvitte seg med enhver aksje som på noe vis kan knyttes til den israelske drapsmaskinen.

KrF og mil­li­ar­dæ­rene

Med bakgrunn i det professorale dilldallet om gjenopprettelse av Kalmarunionen, ønska jeg forrige fredag at valgkampen måtte komme i gang litt bråkvikt. I dag er jeg mer i tvil. For hva sitter vi igjen med etter ei uke med «skikkelig» valgkamp? Den neste reporteren som spør Sylvi Listhaug hvorfor hun ikke vil stå fram som statsministerkandidat burde meldes til politiet. Etter at Sylvi for hundrede gang har svart at dette har vært partiets strategi i halvannet år, blir dette journalistikk av det aller mest stupide slaget. Det hele topper seg når NRK innkaller Frøy Gudbrandsen til å oppklare mysteriet. Av alle våre sentristiske kommentatorer, er Gudbrandsen den aller mest sentristiske.