Etter femti år i norsk musikkliv mener Trond Granlund at drahjelpen har hatt mest å si.
Det er noe med stemmen, hvordan den klinger og dirrer av levd liv. Og så er det sangene i seg selv, der åpningslåten og tittelkuttet slår an en innstendig stemning. Livet er så mye, synger 74 år gamle Trond Granlund, selv barnefødt på Torshov på Østkanten i Oslo. Seinere ble det både Manglerud og Lørenskog.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
I år er det 50 år siden den tragiske Miami Showband-massakren utspant seg på landeveien mellom småbyen Bambridge i Nord-Irland og Dublin i den irske republikken. Tre av medlemmene i The Miami (tidl. The Miami Showband) ble myrdet – utført av medlemmer av den paramilitære loyalist-gruppa Ulster Volunteer Force (UVF). Saksofonisten Des McAlea og bassist Steve Travers overlevde. Hendelsen sendte sjokkbølger gjennom hele det irske samfunnet på begge sider av grensa. Showband-scenen i Irland var et helt spesielt fenomen som utviklet seg fra 1940- og 50-tallet av – inspirert av den amerikanske storband og ballroom-tradisjonen. Den fortsatte med full styrke gjennom 60-tallet og inn på 70-tallet.
Mens USAs isolasjonisme og Amerika først-ideologi tiltar, forblir de bakenforliggende årsakene til landets kulturelle hegemoni underkommunisert. For hvem er det som har ledet an i de store skiftene der borte, gjennom mer enn hundre år? Det er som regel enten etterkommere av slaver, eller migranter, eller migrantbarn. Ja, selv Apple-grunnlegger Steve Jobs var jo sønn av en «illegal innvandrer» – og i musikken er dette enda tydeligere enn i teknologibransjen. Tenk bare på jazzens Louis Armstrong, som vokste opp i smeltedigelen New Orleans like etter forrige århundreskifte, med tette bånd til en litauisk-jødisk familie. Eller tenk på The Great American Songbooks store låtskriver Irving Berlin, født ved foten av Uralfjellene og komponisten av «America the Beautiful». For å nevne bare to fra det forrige tjuetallet. Flerkultur i sine ulike blandingsformer er selve nøkkelen til fornyelse, og sånn har det vært lenge – kanskje for alltid. Så hva da når vår egen folkemusikk blander seg med alskens ureinheter? Vel, dette er selvsagt ikke noe nytt – det har skjedd før, hos Grieg og Garbarek, innen alt fra klassisk musikk, via jazz og viser, til progrock – men det skjer med fornyet styrke nå. Vi har allerede skrevet om det ved en rekke anledninger her i avisa, men crossover-fenomenet oppleves fortsatt som tiltakende – og ikke bare via konsertscener og Tuvas blodklubb, men også på plate. Uld, som blander folkemusikken sin med et visepoppete uttrykk, er nominert til tre Spellemann-priser ved utdelingen i slutten av april, og deres mest strømmede låt nærmer seg en million avspillinger på Spotify.
Reolô blander (slåtte)tradisjoner, riff, repetisjon, samfunnskritikk og svarteboka på supergruppas andre album.