Leder

Rentefest for bankene

Mari Skurdal

Forrige uke la storbanken DNB fram resultatet for fjerde kvartal, og nok en gang hadde administrerende direktør Kjerstin Braathen grunn til å smile bredt. Overskuddet var på 12,7 milliarder kroner etter skatt, og det er en bedring på nesten 35 prosent fra året før. Resultatet for 2024 er 45,8 milliarder kroner. Det igjen er en oppgang fra 39,5 milliarder året før. Det er gode tider i banksektoren, og det ser vi ikke minst på de rause lønnspakkene sjefene holder seg med. Selv en delvis statseid bank som DNB lønner toppsjefen med 15,8 millioner kroner. Pengene tjener bankene litt her og der, men de siste årene har særlig én inntekt vært særlig lukrativ: netto renteinntekter.

«De som sparer i bank, er ikke alltid de som roper høyest.»

Netto renteinntekter er det banken tjener på at utlånsrenta og innskuddsrenta ikke er lik. Du må rett og slett betale mer for lånet ditt enn du får ved å ha penger i banken. Det er surt for deg, men veldig lønnsomt for banken din. Og med høye renter har det vært mye å tjene her de siste årene. Netto renteinntekter har ifølge Statistisk sentralbyrå for bankene økt med 60 prosent på tre år, skriver Frifagbevegelse. SSB anslår at bankenes netto renteinntekter fra januar til september i fjor utgjør 99,8 milliarder kroner. Det er ikke småpenger, selv for landets banker. Noe stort opprør trenger de heller ikke vente seg, for de som sparer i bank, er ikke nødvendigvis de som roper høyest om sine rettigheter.

Når DNB betaler ut utbytte, går en stor del tilbake til staten, som gjennom Næringsdepartementet eier 34 prosent. En del går også til bonuser internt i banken, for der premieres gode resultater, uavhengig av om de er resultat av ekstraordinær innsats eller forhold utenfor bankens kontroll, som Norges Banks renteøkninger. Nå har Norges Bank varslet at rentekutt kan være på trappene i løpet av året. Gårsdagens melding om at prisene steg med med 2,3 prosent fra januar i fjor til januar i år, tror ikke økonomer at endrer planen om rentekutt, men hvem vet. Det som er sikkert, er at prisen på mat går opp og at overskuddene til bankene går samme veien. Den som har, han skal få i overflod.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Bjørgulv Braanen

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen