Kunstneren Sven Erik Grydeland åpner i mars en utstilling der han i bilder og tekst gjør «narr av folk som tar seg selv på det rammeste alvor, folk som ikke tolererer tvil, som ikke tåler tvisyn, folk som ser på mangfold med den dypeste mistro, som ser på fantasi, humor og ironi som personlige angrep, kort sagt: tyranner og oligarker, både i fortid og nåtid, både de som har og de som håper på makt.»
Selv henter han motild i den moderne kunsten – i ekspresjonismen, kubismen, suprematismen, surrealismen, dadaismen «og det som verre er».
En annen form for motild finner vi i forfatteren Bjørn Stærks siste bok. Boka er den foreløpig siste etterdønningen av det sjokket han fikk etter terrorangrepet 22. juli 2011, da han befant seg et godt stykke inne i det samme tankeuniverset som terroristen befant seg i. Det fikk ham til å gå noen runder med seg selv, som siden har ført ham langt, langt vekk fra utgangspunktet – faktisk helt inn i Miljøpartiet De Grønne. Dette var imidlertid ikke den første gangen han endret mening. Av boka framgår det at han som barn i et kristen-konservativt hjem en stund var overbevist om at rock var Satans verk – inntil gitarriffene til AC/DC tvang ham over på andre tanker.
Noen av standpunkt-skiftene til Stærk kjenner jeg meg igjen i. Det gjelder for eksempel synet på røykeloven, som vi begge var sterke og prinsipielle motstandere av da den kom. Andre standpunkter er vanskeligere å kjenne seg igjen i, noe som gjør det desto mer interessant å få høre hvordan han tvilte og tenkte seg over i andre baner – gjerne i møte med andre mennesker.
I denne boka bruker Stærk sine egne erfaringer, men han henter også inn nettopp andre mennesker. Noen av dem er kjente, andre helt ukjente – som for eksempel hans egen far. Intervjuobjektene får fortelle sine egne historier, «slik de selv har opplevd dem», men de møter også en forfatter som er god til å lytte og fortolke. Flere av dem er svært meningssterke, som NRK-journalist Sidsel Wold. Hun forteller om hvordan forholdet hennes til Israel har endret seg, fra det for alvor tok form over mange år i kibbutz, til der hun er i dag. Hun tenker på Israel som en ekskjæreste hun har vært mye sint på, og sier mye klokt om det å la seg påvirke av virkeligheten rundt en – framfor å hardnakket tilpasse virkeligheten ens eget verdensbilde.
Blant de andre som sier mye klokt i denne boka er Laial Janet Ayoub, blant annet kjent som lokalpolitiker for Alna Arbeiderparti, og forfatterne Ida Jackson, Tania Michelet og Bjørn Westlie. Mens de tre sistnevnte snakker om en tilværelse i eller rundt AKP (m-l) eller Rødt, snakker Emil André Erstad og Paul Chaffey om helt andre politiske miljøer – dyp kristenkonservatisme og SV. Flere vektlegger behovet for raushet og redelighet i møte med dem man er uenige med; det er viktig å ha respekt for folk, sier Michelet. Westlie forteller om faren som var aktiv i SS, og som tilhørte et nazistisk miljø «det rett og slett ikke nyttet å snakke med», fordi den sosiale muren de hadde reist rundt seg var for sterk. Men selv faren forandret etter hvert syn: Han kom etter hvert fram til at «muslimene var den virkelige fienden, og ble Israel-venn».
Bjørn Stærk skriver klokt om både gruppedynamikk, ritualer, roller og algoritmer, og henter innsikter og teorier fra psykologer, antropologer og filosofer – samtidig som han beskriver hvordan bøkene vi leser for barna våre kan gi oss nye innsikter. Han diskuterer også ulike nivåer av «meninger», fra trivielle oppfatninger til «signifikant overbevisning», og kommer med noen bud på hva det er som skal til for å forandre mening. Det siste er ikke ment som en overbevisningsmetode i møte med andre, men som en oppfordring til å utfordre og endre seg selv; utsette seg selv for et meningsmangfold. Det siste er i dag lettere enn noensinne før, bare et tastetrykk unna. Men du må ha viljen til å trykke på tasten for at det skal skje!
Noen triks for å få andre til å endre mening inneholder imidlertid boka også. Et av de mest interessante knytter seg til «deep canvassing». Eksempelet han bruker er en undersøkelse der folk med homofobe holdninger og meninger ble utfordret til å endre mening. Den prosessen begynte med å lytte, noe Stærk argumenterer for at er en helt nødvendig forutsetning for å kunne skape varig endring. Et annet tips å ta med seg, er at det er lurt å finne en god gruppe å tenke i. En god gruppe vet hva den vil, men har samtidig plass til motstridende ideer, og møter ikke tvil og uro som en trussel. Å skape noe slikt er lettere sagt enn gjort – men Stærk gir oss gode forutsetninger for å forsøke.