Sigbjørn Skåden
Planterhaug
Cappelen Damm 2025, 192 sider
Rett utenfor synsranden slutter verden å henge sammen. Sigbjørn Skådens roman «Planterhaug» utspiller seg i en liten bygd helt sør i Troms, men det kunne vært et mytisk sted. Fra første setningsledd rykkes jeg ut av balanse: «Fra Tårnet blåser en vind …». Setningen roer seg ned etterpå, lar vinden stryke over navngitte steder og en viss Huuvas kinn, en prosaisk drosje kjører av sted. Men uroen har alt sneket seg inn: dette Tårnet med stor T har i et kort glimt åpnet for at det finnes noe bak det vi ser.
Ta innehaveren av pensjonatet der Huuva overnatter, som er både kjerring, kvinne og jente på én gang. Ta dette kvinnemenneskets insistering på at hun «aldri dreg innover Planterhaugen». Det høres en vag skraping på døra, på et maleri på rommet lurer en liten, svart djevel.
Hva er dette? Er det en krim, en grøsser? Hvem er denne Huuva, som har et samisk navn, men kommer fra politiet i Oslo? Han sier han har reist opp for å utforske et mistenkelig dødsfall, men noe lukter. Snart viser det seg at Huuva har slekt fra Planterhaug, og at han også gransker en annen sak, en iskald case fra egen barndom. Søskenbarnet Rakel forsvant da hun var i tenårene, da Huuva fortsatt var en gutt som vokste opp på Mysen.
Romanen leker med krimklisjeen av etterforskeren som kommer utenfra til et lite sted der lassevis av hunder ligger begravd. De lokale er, som seg hør og bør, fåmælte og mystiske. Det er Johnsen-slekta, som bokstavelig talt har svin på skogen – to aldrende søsken, Josva og Jenny, hjelper Huuva, eller hindrer ham. Det er en jente med seks fingre og en prest, og som om ikke det er nok, er naturen full av faenskap, guder og demoner, i et vann lusker urfrosken Čuoppomáddu. The frogs are not what they seem.
Det er definitivt noe Twin Peaks-aktig over dette landskapet, i den trykkende stemninga («Barometri er ikke bare et verdslig fenomen, det er også noe åndelig», bemerker fortelleren), og den rare humoren. Romanen er full av brå kast; en scene som begynner med et rolig måltid på kafeen, utvikler seg foran vår ivrig tyggende (anti)helt til et vilt og seksuelt ladet ritual som innebærer fiskeslo og nakne jenter som messer:
Bles verda vår, vreng hauda våre, herj, rot, slit, så alt klårnar, i kløfta skal blada falle eitt for eitt, falle så greinene blir reine, så marka dekkes til, hau, hau, vene Planterhaugen vår, visne Planterhaugen vår, hau, hau …
I et fortumlet ordboksøk etter noe som kunne beskrive språket i denne scenen, kom jeg over ordet labbelensk, et helt ekte ord for «uforståelig, merkelig språk», avledet av «lapplandsk». Ordet er neppe innafor i dag, uten at det samiske har blitt lettere å avlese for nordmenn flest av den grunn. Huuva, som føler på en sterk, men dunkel samisk identitet, oppfatter at det er mye han ikke oppfatter. For ikke å snakke om anmelderen.
«Skåden velter seg i språket, nekter seg ingenting.»
Under andre gangs lesning åpenbarer det seg noen figurer i tåka, men også en gryende forståelse av at det finnes ting her som nekter å underlegge seg blikket mitt. Romanen er parallelt utgitt på tornesamisk, «Láŋtdievvá». Bokmålsversjonen jeg leser, er et rikt brygg av dialekt, samiske fraser, lokale myter og sagn – ideer og viten som knapt finnes nedskrevet.
Sigbjørn Skåden har selv vokst opp på Planterhaug, og har skrevet om bygda flere steder, blant annet i antologien «Stemmer fra Sápmi», som jeg anmeldte i Klassekampen i 2022. Her skriver han om stedet som en del av kroppen, «et avtrykk i vevet som jeg kommer til å ha livet ut». Det handler ikke bare om landskapet, stedsnavnene, kunnskapen om vekster og dyr. Det handler også om Planterhaug som et åsted for fornorsking, undertrykkelse – og hevntørst.
Er det selve stedet noen har tatt livet av, er det dét drapet som granskes? Den avdøde Nilsen var kjent som en lidenskapelig elsker i sine unge år; han hadde seg med Jenny Johnsen i en elvekløft langt unna folkeskikken. Når Huuva besøker stedet, har det kommet en demning der. Vannet er dødt. Rakels forsvinning var en tideverv, sier Jenny: «Den kasta om på tidene, den hendinga. Då blokka så kom, då fanst det ingen veg tilbake».
Blokka, det er altså Tårnet fra starten, en murblokk med leiligheter bygget på utrygg grunn:
Noe er i ulage i rommet. Er det det skakke gulvet? Er det det defekte ventilasjonssystemet? Svimerkene bakom TVen? Eller er det noe i lufta? En udefinert ange som destabiliserer hele rommet.
Tårnet er også navnet på en brikke i et samisk brettspill, kjølen, der «folket», samer, står mot «dažaer», nordmenn. Tårnet, elva, havet, mytiske fugler og en innelåst snåling på et loftsrom.
Hvem er det som kan løse mordgåter på et slikt sted? I hvert fall ikke Huuva, en slags østlending av en same, tjenestemann i «Det kongelige norske kriminalpolitiet», av alle ting. Huuva har et hjerte som vokser og en glupsk appetitt på blodpølse: «Første smak av blod befrukter ganen». Han veit nok mer enn leseren, men langt fra nok. Stadig vekk tar folk ham for en fra Mattilsynet, en vits som blir tørrere for hver gang.
I all sin kompleksitet er dette nemlig også en særs morsom roman. Skåden velter seg i språket, nekter seg ingenting, fører opp et par brødre som et shakespearsk kor, en prest med sterke meninger om frukt («Rognebær, borna mine, er Helvetes bananer»). Det burleske og det sorgtunge kommer sammen i noe som ikke ligner noe annet jeg har lest, en vill hyllest til en smadret identitet, på et språk som bulker seg utover i hjernen, tar plass, fyller meg med en viten om at det er så mye jeg ikke ser.
