For ei tid sidan skreiv eg eit brev til Einar. Ikkje noko uvanleg i dét, vi har kjent kvarandre i samfulle seksti år; heller ikkje noko merkeleg i at det var eit for/post/historisk handskrive brev, og at det vart avsendt med eit skrantande postverk, eller kva det måtte heite nå til dags. Det er slike brev både eg og Einar liker å sende og få. Men akkurat dette brevet synest eg godt kan delast med fleire enn adressaten. Det er vel tvilsamt om det har allmenn interesse i streng forstand, men kanskje kan det tene som ei fornya helsing i desse dagar, når Einar står midt i åttiåra. Ei helsing – for ei hylling treng han ikkje. Då heller ei halding. Ei fasthalding. Det finst knapt nokon substans som eignar seg betre til gjenbruk enn gamal venskap.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Sigbjørn Skådens samiske krimroman er en leseropplevelse av de sjeldne.
Twin Peaks, Troms
Roman
Sigbjørn Skåden
Planterhaug
Cappelen Damm 2025, 192 sider
Rett utenfor synsranden slutter verden å henge sammen. Sigbjørn Skådens roman «Planterhaug» utspiller seg i en liten bygd helt sør i Troms, men det kunne vært et mytisk sted. Fra første setningsledd rykkes jeg ut av balanse: «Fra Tårnet blåser en vind …». Setningen roer seg ned etterpå, lar vinden stryke over navngitte steder og en viss Huuvas kinn, en prosaisk drosje kjører av sted. Men uroen har alt sneket seg inn: dette Tårnet med stor T har i et kort glimt åpnet for at det finnes noe bak det vi ser.