Leder

Vi trenger forandring

Ytre høyre-partier får stadig sterkere oppslutning i den vestlige verden, ikke minst blant yngre menn. Selv om de ulike partiene har nasjonale særtrekk, har de det til felles at de framstår lite systemtro og iblant også direkte revolusjonære. De ønsker å kaste om på alt fra handelssystemer, internasjonale allianser, skattesystemer og kulturinstitusjoner. I møte med store politiske skifter kan det føles trygt å slutte opp om det bestående, men nettopp det blir skjebnesvangert. Det som gjelder, er snarere å ikke la ytre høyre ta eierskap til kampen for en annen verden.

«Et godt, like­verdig og rettferdig samfunn er best for alle.»

For det er klart vi trenger forandring! Tida vi lever i, preges av stor opphoping av formuer på få hender. Velstanden og veksten folk ble lovet at skulle følge av globaliseringen, var ikke alle forunt. I land etter land øker de økonomiske forskjellene. Teknologiske nyvinninger anvendes på å utarme rettighetene til arbeidsfolk, gjennom app-arbeid og omforming av det som en gang var trygge arbeidsplasser til løsarbeid. Verdens største selskaper har tilgang til informasjon om våre mest intime preferanser og interesser, som de gladelig selger videre til høyeste tilbyder. Børsene stiger, mens lønningene stagnerer eller faller. Folkerett henvises til når det passer de mektige, men settes til side når den strider mot egne interesser. De mektigste og de rikeste finner sammen, og de kontrollerer informasjonsflyt, pengesystemer og enorme våpenarsenaler. Det er klart vi må kjempe for forandring!

Vi må ganske enkelt se for oss hva slags samfunn vi vil ha, og så må vi arbeide for å skape det. Et godt, likeverdig og rettferdig samfunn er best for alle. Da må vi ikke lime oss til framskrivinger som tilsier at distrikter ufravikelig vil avvikles, eller lures til å tro at vi ikke kan kreve at teknologi skal formes med menneskets beste for øye. Det krever radikale endringer, og de kan vi ikke la ytterliggående høyrepartier eller tekmilliardærer ha enerett på. Vi må kreve anstendighet, økonomisk fordeling og gode liv for vanlige mennesker. Det er radikale tanker i en verden som i dag spinner i en helt annen retning.

Leder

Felles beste

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer.

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.