Med lua i hånda

I en kjellerleilighet på et jorde i Trøgstad i Indre Østfold bor 32 år gamle Kristine Slyngstad. Hun er veldig glad i den lille, lyse leiligheten. Den koster 11.000 kroner i måneden inkludert tv, strøm og internett. Da har hun 4000 kroner igjen av arbeidsavklaringspengene til absolutt alt annet.

Det holder ikke, så hver eneste måned må hun søke Nav om støtte, og Nav må saksbehandle utgifter til mat, støvsuger eller vaske­kluter.

Slyngstad er en av drøyt 44.000 personer som har så lav trygd at de får sosialhjelp ved siden av, ifølge Statistisk sentralbyrå. Tallet er fra 2023.

Slyngstad skulle ønske arbeidsavklaringspengene var et par tusenlapper mer i måneden. Da kunne hun ha disponert pengene selv, i stedet for at hun må søke og Nav må saksbehandle hver eneste lille ekstra utgift.

– Jeg tror det ville spart så mye papirarbeid, både for meg og Nav. Det regnestykket er for meg enkelt.

– Poenget med at ytelsen er så lav, er vel at det skal lønne seg å jobbe, man skal ikke ha det så komfortabelt at man vil leve sånn for alltid?

Slyngstad ler matt.

– Om jeg hadde fått 3000 ekstra i måneden, hadde jeg fått det bedre, men ikke på langt nær så komfortabelt at jeg ikke fortsatt ville jobbe hvis jeg kunne. Det er fortsatt ikke et verdig liv. Det ville bare dekket nødvendige utgifter.

Slyngstad er en av drøyt 62.000 personer som har den aller laveste satsen på arbeidsavklaringspenger: 253.141 kroner før skatt for dem over 25 år og 168.761 kroner for dem under. Fattigdomsgrensa for enslige er derimot 297.350 kroner.

Store smerter

Slyngstad har jobba i hjemmesjukepleien, som personlig assistent, fotograf, med veihjelp og på sementfabrikk. Men hun har kroniske nervesmerter i beina. Smertene er der hele tida og blir verre når hun står og går.

Hun forteller at de eneste medisinene som hjelper, er så sterke at det ikke var forsvarlig at hun fortsatte på sement­fabrikken. Hun kjenner smertene om natta. Og hvis ikke de holder henne våken, gjør marerittene det.

– Jeg har ikke våkna og vært uthvilt en eneste natt på fem år, sier Slyngstad.

– Hva ville det betydd for deg hvis minstesatsen ble økt med to-tre tusen i måneden?

– Kanskje jeg kunne klart å sove litt bedre. Jeg kunne kanskje følt at jeg kan puste litt. Selvfølgelig er det jo ingenting annet jeg vil enn å ha en kropp som fungerer og å være i jobb, men det går ikke nå.

Annenhver uke får hun 7500 kroner i arbeidsavklaringspenger. Da betaler hun regninger og handler mat for det som er til overs. Nå er det ei uke til neste utbetaling.

– Hvor mye har du på konto nå?

– Skal vi se, sier Slyngstad og tar opp telefonen.

– 95 kroner står det her.

– Det var ikke så mye?

– Nei, men jeg er vant til det. Jeg ser på det som en gratis diett.

– I mitt eget fengsel

I hylla i gangen står vakre og avanserte legomodeller, dem har hun fått i gave. Klærne henger sirlig i klesskapet, men dem kjøpte hun for lenge siden.

70 prosent av dem som får sosialhjelp ved siden av trygd, er enslige. Slyngstad har ingen å dele boutgiftene med, men hun har blitt kreativ av å ha dårlig råd. En gratis planke ble ei hylle med litt maling. Hun har bygga klesskapet sjøl av kurver og hyller som ble gitt bort på finn.no. TV-en kosta 150 kroner, og projektorlerretet har hun laga sjøl.

– 90 prosent av alt jeg har i leiligheten, har jeg fått gratis på Finn, resten er gaver.

Slyngstad har gjort det vakkert hjemme, og det er bra, for hun er nesten bare her.

«Jeg skulle ønske jeg kunne handle mat uten kalkulator.»

— Kristine Slyngstad

– Jeg føler jeg sitter i mitt eget fengsel som jeg prøver å gjøre så koselig som overhodet mulig, sier hun.

Vennene hennes bor i Moss, Lørenskog og Oslo, men hun har ikke råd til drivstoff for å besøke dem. I ­kassa i matbutikken har hun flere ganger kjent på skam når hun mangler ti kroner for å få med seg handleposen.

– Jeg skulle ønske jeg kunne handle mat uten kalkulator.

Hun skulle gjerne besøkt familien på Sunnmøre, og hun skulle ønske hun kunne gå til psykolog og til behandling for smertene, sånn at livet ble litt enklere.

Men hvis hun setter av penger til sparing, får hun ikke støtte til mat neste måned før hun har brukt av sparekontoen. Det å hele tida måtte spørre Nav om ekstra penger, påvirker helsa. Hver gang hun må ta en telefon til Nav, kjenner hun det. Med et par tusen ekstra i måneden kunne hun styrt dette selv, mener hun.

– Jeg blir fysisk dårlig. Jeg skulle ønske jeg fikk en fast sum, i stedet for å hver måned måtte sende en søknad og sitte med uro og vente på at den behandles om kanskje to dager, kanskje ti.

Det gjør også noe med verdigheten. Nav får se hvert eneste kjøp hun har gjort og kan nekte å hjelpe hvis de ­mener hun har sløst.

– Hva gjør det med deg å leve sånn?

– Det var jo ikke dette livet jeg så for meg. Jeg prøver egentlig ikke å tenke for mye på det, for hvis jeg gjør det, knekker det meg, sier Slyngstad.

Tonje Brenna svarer

Klassekampen har spurt arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) hvorfor de statlige minstesatsene er lavere enn hva myndighetene selv mener det er mulig å leve for. Hun skriver: «Satsene for arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og kvalifiseringsstønad følger utviklinga i lønnsveksten, men ble i tillegg økt ekstra fra 1. juli i år.»

Vekst i lønn og trygd regnes i prosent, ikke kroner. I fjor økte nordmenns lønn med 5 prosent i snitt. For en person med medianlønn betydde det 30.000 kroner mer i året. Da trygda ble justert i juni, økte den med 4,56 prosent. Det utgjorde rundt 11.000 kroner mer i året for Slyngstad.

Brenna svarer ikke på spørsmålet om ekstra byråkrati på Nav-kontorene, men sier at regjeringen har gjort SFO og barnehage billigere, økt sosialhjelpa og redusert inntektsskatten for dem som tjener minst.

«Det aller viktigste vi gjør, er likevel få flere i jobb og færre på trygd», skriver Brenna.