Kantor Kåre Nordstoga forlater snart orgelet i Oslo Domkirke etter førti år. Men så lenge det er liv er det musikk i ham.
Du vet, det er ikke så mange melodier som man skulle tro, sier Kåre Nordstoga med en lur antydning til et smil festet til et lite glimt i øyet.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
Komponist og forfatter Eivind Buene skriver om musikken i Erlend O. Nødtvedts to romaner.
Bryan Ferry er fortsatt en kunststudent fra midten av sekstitallet, men ikke noen opprører av den grunn.
Typisk for tida tar bablinga overhånd og selv de snodigste uttalelser får lov til å stå uimotsagt, med halvsannheter og overdrivelser synlige på sosiale medier daglig, eller gjennom en rekke podkaster – eller til og med musikkfilmer. En av årets mest etterlengtede dokumentarer har ligget ute på Disney+ siden slutten av mars: «Sly Lives (The Burden of Black Genius)» er laget av The Roots-trommis og tidligere Oscar-vinner Questlove. Filmen handler om Sly Stone og hans makeløse band i årene like før og like etter 1970, berører Slys udiskutable genialitet, særegne musikalitet og selvdestruktive omgang med rusmidler. Den er Questloves oppfølger til prisvinneren «Summer of Soul», der Sly & The Family Stone spiller en slags hovedrolle, og den er definitivt verdt å se. Jeg har selv sett den to ganger. Men … «Sly Lives» ga meg et nytt kick på en hel haug med favorittlåter som jeg ikke hadde hørt på lenge, men jeg ble likevel sittende med en sur smak i kjeften – for hva er det egentlig heiagjeng-leder Questlove gjør for å komme dit? Vel, han overdriver, igjen og igjen, og lar de mange (til dels gode) intervjuobjektene slippe unna med hårreisende påstander uten å stille kritiske spørsmål tilbake. Sly Stone gjøres til den første produsent-låtskriver-artisten i musikkhistorien uten at noen nevner Brian Wilson fra Beach Boys, mens George Clinton påstår at forrige århundres funk kom fra Sly uten at noen nevner James Brown. Og apropos Brown, så blir vi fortalt av Nile Rodgers hvor mye Slys «Stand!» fra 1969 betydde for Black Panther-bevegelsen og gjør den til et enestående eksempel på afroamerikansk protestmusikk med ung appell.