Solveigs salt

Naturleg hanndyr

Skal han bli far, må han ikkje blanda saman paring, kamp og jakt.

Så langt tilbake som det har vore laga film om dinosaurar, har dei kome farande på skrå ut or bakgrunnen med ville brøl og kjeften på vidt gap. Inga vitskapleg forsking har kunna hindra den hyperforskrekkelege Tyrannosauros rex i å bli framstilt som så støyande at dersom han hadde åtvara byttedyra på den måten i det verkelege livet, hadde han svolte i hel lenge før han rakk å utvikla seg. Jamvel levande dyr som er filma i sitt eige miljø, blir fortolka av menn som ikkje veit skilnaden på jakt, kamp og paring, og som ikkje har forstått at det berre er menneska som ser på klokka – med gamle David Attenborough som heiderleg unntak.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Solveigs salt

Tyran­no­saurus rex

Mens eg sit og ventar på å koma inn hos legen, høyrer eg at det står nokon og gryntar bortved betalingsterminalen. Det går rett i reptilhjernen og skaper ein så sterk trong til å jaga svinet på dør at eg for mi eiga velferds skuld lèt vera å sjå i den retninga. Men når det aukar til grov harking, blir den primitive aggressiviteten blanda med meir medmenneskelege tankar om at her er det visst ein som er i naud. No ser eg at ein halvgamal, ustelt mann har stilt seg i angrepspositur framfor den massive maskinen og prøver å rista han med begge hender. Dei stygge lydane han lagar, er ein trussel om omfattande øydelegging, slik Tyrannosaurus rex kjem brasande ut or buskane med open kjeft og ville brøl på filmar om fortidsdyr. Det er ein like vonlaus måte å jaga byttedyr på i våre dagar som for sekstiseks millionar år sidan, for ein jeger som seier frå i god tid om at han er i kjømda, er det lett å sleppa unna. Det som gjer krokodillar så farlege, er den evna dei har til å snika seg lydlaust innpå.

Velsigna massakre

I gravferda til mor las eg dei fire første versa av salme 23 i Det gamle testamentet, som både ho og eg i all hovudsak berre kjende frå amerikanske filmar. Det er der det står at Herren er den gode hyrden som fører kong David til grøne enger og fyller begeret hans så det renn over, om enn han vandrar i dødsskuggens dal. Eg visste at ho ville ha likt det, og eg var glad for at det enno fanst ein siste rest av felles mark der eg kunne ta eit fredeleg farvel. Ingen av oss hadde fått med seg at det neste av dei i alt seks versa seier at Gud dekkjer bord for David framfor auga på fiendane hans, i eit Midtausten som var like fullt av motstridande interesser for tre tusen år sidan som i dag. Men i røynda er det hatet mot nabofolka som er drivkrafta i Davidssalmane, og lovprisinga av Gud er tett knytt til militær framgang for Israel. Så når den amerikanske krigsfantasten Pete Hegseth dynkar talen sin med saftige salmevers om å slå fienden så flat at han aldri vinn reisa seg att, er han på trygg bibelsk grunn. Allereie den første av dei i alt hundre og femti salmane lover utsletting av dei ugudelege. I den andre skal Gud dengja dei med jernstav, og i den tredje knuser han tennene på dei.

Jesus i Betania

Den tid Jesus frå Nasaret vandra omkring med dei tolv læresveinane sine, var han avhengig av velståande sympatisørar med store nok hus til å by heile denne brokete banden på mat og overnatting. Ein av dei var farisearen Simon i vesle byen Betania, der Jesus var innom siste gong like før påske. Det høyrer med til god gamaldags kristendomsopplæring at han kalla farisearane for hyklarar og kalka graver, mens dei på si side prøvde å setja han fast som vranglærar og falsk profet. Når Simon likevel opna døra for han, må dei ha hatt stor sans for einannan trass i alt. Kan henda er det på grunn av altfor fisefine kyrkjeritual at me ikkje lenger forstår den røffe tonen dei hadde seg imellom. I alle fall var det heime hos denne farisearen at ei kvinne kom inn med ei alabastkrukke med kostesam nardussalve som ho utan å spørja nokon om lov tømte rett i hovudet på Jesus. Læresveinane tykte det var meiningslaust sløseri og ville heller at salven skulle vore seld og pengane gjevne til dei fattige.