Man skal være forsiktig med ironi. Slik de viser i replikken «Sterke ord, svake argumenter» 5. november, satte ikke de 74 lærerutdannerne som satte i gang debatten om skolens kompetansemål, pris på harselasen i mitt forrige innlegg.
Hovedbudskapet mitt er at debatten om læreplanene er en avsporing. Elever, foreldre og politikere uttaler seg fra sine svært ulike ståsteder om konfliktsaker i skolen. Det er både fint og interessant å lese engasjerte innlegg som viser hva som rører seg. Jeg mener takhøyden bør være stor for slike uttalelser, og kommentarer bør være støttende eller i det minste forståelsesfulle. Forskere har ikke det samme vernet og bør være åpne for kritikk. Min påstand i denne sammenhengen er at nye læreplaner ikke vil løse problemene i skolen.
Læreplanverket er under bombardement allerede et drøyt år etter at de første LK20-elevene gikk ut fra videregående skole høsten 2023. I september gikk en gruppe forskere ut i en dagsavis og beskrev store utfordringer med at studentene de nå får inn, «mangler helt grunnleggende regneferdigheter som brøkregning, potensregning, prosentregning og algebra». Og løsningen de fastslo, var at: «Læreplanene i matematikk må revideres slik at regnetekniske ferdigheter får sin rettmessige plass.»
Norsk skole kan umulig være tjent med en sånn debatt. Elevene som lærer brøk- og prosentregning og algebra etter det nye læreplanverket, er ikke ferdige med videregående skole ennå. De fleste har ikke engang begynt der. Studentene det vises til, har lært matematikk etter en annen læreplan enn den forskerne skyter på. Forskere bør bidra til at vi velger tiltak i skolen basert på kunnskap, og ikke være først ute med lettvinte konklusjoner. Å innføre nye læreplaner tar flere år og koster milliardbeløp. Min erfaring, etter å ha vært med på de to siste læreplanrevisjonene, er at nye læreplaner ikke løser de grunnleggende problemene. Det er viktigere å gjøre noe med rammene disse læreplanene skal virke innenfor. Og hvis høyere utdanning ønsker endringer, så kan de faktisk bidra til det selv, og på andre måter enn med bare å kritisere grunnutdanningen.
For snart tjue år siden, da læreplanverket LK06 ble innført, kom det flere reaksjoner på kompetansebaserte læreplaner og bekymring for at de ikke førte til en bedre skole, snarere tvert imot. Kompetansebaserte læreplaner var en trend som fikk gjennomslag i mange land og var koblet til troen på at elevene skulle øve opp en objektivt målbar kompetanse. Der det gamle læreplanverket beskrev hvilke tema elevene skulle arbeide med i fagene, beskrev LK06 hva de skulle kunne prestere i en vurderingssituasjon. Kritikken som kom, lignet på den de 74 lærerutdannerne nylig gikk ut med i Klassekampen, og den inneholdt mange gode poenger. Læreplanen ble fulgt opp med andre ordninger for å få oversikt, og gjennom det bedre kontroll. Det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet for grunnopplæringen som blant annet omfatter de nasjonale prøvene, eksamensresultater og de internasjonale undersøkelsene (mest kjent er Pisa og TIMSS) ble opprettet i 2004 for å gi mer kunnskap om denne objektivt målbare kompetansen man hadde så stor tro på. Tiltakene ble delvis oppfattet som mistillit til at lærerne kunne gjøre en god jobb uten kontrolltiltak. Det viste seg etter hvert at LK06 og innføringen av kontrollordningene ikke førte til bedre elevprestasjoner.
Forklaringen man endte opp med på at læreplanverket ikke ga bedre resultater, var mangel på dybdelæring. Grunnen til at LK06 ikke ga forventet resultat, var at det for mye innhold i læreplanene til at elevene kunne lære det på en god måte. Dermed ble det etablert nye læreplangrupper for å prioritere og forbedre, noe som endte opp med dagens læreplanverk, LK20. I tillegg til dybdelæring, kan kjerneelementer og utforskning være ord som vil kjennetegne LK20 i ettertid. Kjerneelementene skal avgrense skolefagene til de viktigste temaene. Samtidig skal elevene få lære på nye og friere måter. Det nye fynd-verbet i læreplanverket, å utforske, «handler om å oppleve og eksperimentere og kan ivareta nysgjerrighet og undring. Å utforske kan bety å sanse, søke, oppdage, observere og granske …» Dermed står skolen i en spagat. Verbene er definert slik de er for å legge til rette for læring og beskriver oftest en læringsprosess. Lærerne er pålagt å bruke de samme verbene til noe helt annet, nemlig å gradere elevprestasjoner med karakterer fra 1 til 6. Karakteren utgir seg for å være et mål på elevens kompetanse, men kan like gjerne være et mål på modenhet eller motivasjon. I tillegg bør man stille spørsmål ved om karakteren er et resultat av elevens prestasjon eller om forholdet kan være motsatt. At karakteren bidrar selvforsterkende til høy eller lav motivasjon og selvtillit.
Parallelt med innføringen av LK06 og LK20 har det skjedd andre endringer basert på tankegangen om at målbar kompetanse skulle gi bedre kontroll på elevenes læring. Kvalitetsvurderingssystemet har innført et regime der også skolene blir rangert etter elevenes resultater på ulike tester. Som et resultat kan man søke etter «Norges beste skoler», rangert etter hvor gode karakterer elevene har fått eller hvor godt barna har gjort det på nasjonale prøver. Resultatene har vært offentlig tilgjengelige. Karakterer og testresultater har dermed fått økt oppmerksomhet og betydning.
Universitet og høgskoler er sterke bidragsytere til å legitimere kontroll- og rangeringsregimet. Opptaksordningen deler elevene inn i en 500-delt skala, fra cirka 20,0 til cirka 70,0, noe som gir inntrykk av at karakterene har stor legitimitet og nøyaktighet, og de får enorm betydning. Trenden har spredt seg til overgangen mellom grunnskole og videregående, der karakterene i stadig flere fylker bestemmer hvem som får velge skole. Mens det er politisk uenighet om det såkalte «frie» skolevalget, er det lite kritisk meningsutveksling rundt opptaksordningen til høyere utdanning.
Vektleggingen av testing og eksamen bidrar sterkt til å begrense handlingsrommet for både elever og lærere. Selv om loven gir skoler og lærere metodefrihet, elevene rett til medvirkning, og det er innført fleksibilitet i fag- og timefordelingen i grunnskolen, så straffes de som tar i bruk disse rettighetene, hardt. For å lykkes må skoler og elever i stedet satse på å oppnå høyest mulig poengsum på vitnemålet. Veien dit går i stor grad gjennom å svare «riktig» på prøver og innleveringer. Det starter allerede på barnetrinnet med testing i matematikk og lesehastighet, og ender opp med et prøveregime som skal gi grunnlag for det altoverskyggende vitnemålet. Mange fag har sentralgitt skriftlig eksamen som ledestjerne for opplæringen. Da kan man glemme utforskning, samarbeid og medbestemmelse. Det får man ikke på eksamen. Den reelle læreplanen er kanskje ikke læreplanverket, men heller eksamener, læreverk og fagtradisjoner med dype røtter.
«Det er nødvendig å prioritere, men er det nødvendig at alle velger likt?»
Vitnemålet er et kraftig ris bak speilet. En elev som stryker i bare ett fag, får rett og slett ikke vitnemål og kan dermed ikke få lærlingplass eller studere videre. En snekkerelev som stryker til eksamen i matematikk, kan være både nøyaktig, rask og pliktoppfyllende, men regelverket stenger døra. Vi bør tenke gjennom om dette er en god ordning. Selv forstår jeg ikke hvem eller hva den er til nytte for.
Forskning viser at karaktervurderingen avgjør hva både elever og lærere prioriterer og hvordan det arbeides med fagene. Den påvirker motivasjon og selvtillit. Må vi ha en 6-delt skala som forteller mange elever hvor dårlige de er? Hva med å se til fagprøven i yrkesfagopplæringen der elevene får bestått/ikke bestått, med et tredje trinn, bestått meget godt til de som utmerker seg? Denne karakterskalaen er også i bruk ved svenske universiteter. Med en slik vurderingsordning åpnes flere muligheter. Dagens vitnemålssystem bygger på at skolene skal sammenligne alle elever på likt grunnlag, noe som hindrer skoler i å velge ulike løsninger. Gir vi slipp på 6-delt vurdering, kan lærere og elever i større grad prøve ut nye veier til god opplæring. Det vil samtidig føre til at UH-sektoren må sørge for rangeringen av studenter for opptak selv. En opptaksprøve som tydelig viser hva studentene må kunne for å lykkes i et studium, kan være en nyttig rettesnor. Opptaksprøver til ulike studier kan vektlegge ulike kompetanser. Hvis skolene lemper på fingradert vurdering, vil de også kunne ta i bruk fleksibiliteten i fag- og timefordelingen som i dag bare finnes på papiret.
I dagens læreplanverk er mange fagtema valgt bort for å gi elevene mulighet til bedre læring. I fysikkfaget endte for eksempel en av de vanskelige prioriteringene med at alle elevene nå lærer om elektrisitet, mens ingen lærer om lys og andre bølgefenomener. Det er nødvendig å prioritere, men er det nødvendig at alle velger likt? Kunne Norge være tjent med at noen skoler valgte én retning, mens andre valgte en annen? Med tradisjonelle læreplaner får vi en ensretting som i altfor stor grad har gått under radaren. Læreplanene låser skolene til forhåndsbestemte problemstillinger. Når pandemier dukker opp eller ny teknologi endrer samfunnet, kan det være nyttig med større frihet til å jobbe med tema som er relevante der og da. Gir vi slipp på kravet om å finrangere elevene, kan læreplanverket gi skoler og elever en slik frihet.
Fyrer vi av utviklingsmidlene i norsk skole på stadig nye læreplanprosesser, utsetter vi bare de overordnede problemstillingene. I den grad læreplanverket hindrer god opplæring, kan dette løses ved å gi skoler og elever større handlingsrom. Læreplaner der alle skal gjøre det samme, bidrar til et samfunn med smal og ensrettet kompetanse. Etter min mening står opplæringsregimet vi har i dag, i motsetning til formålsparagrafen i opplæringsloven. Jeg finner ikke grunnlag der for å rangere elever og skoler. Innholdet i læreplanene er en del av en større helhet. Tradisjon og de ytre rammene for opplæringen, som testing, eksamen og vitnemål, har avgjørende betydning når vi skal forme en bedre opplæring.
Så litt ydmykhet fra min side: Jeg burde unngått en harselerende tone mot kolleger som reiser et viktig spørsmål og som i tillegg fremmet begrunnede synspunkter. Jeg beklager det! Og så håper jeg dette innlegget bidrar til få debatten inn på et bedre spor.