Fjorden baby! vet de har brent noen broer. Men nå er musikken i forsetet, insisterer de – ikke rusen eller festen.
Det eg vil si e’ en annen fortelling / Det eg får sagt e’ alltid tilfeldig
Allerede abonnent? Logg inn
Den åndelige musikken til Arvo Pärt åpner for kontemplasjon, som lite annet i musikkhistorien – eller?
For to hundre år siden var Amerika ung og lovende, i alle fall fra et europeisk perspektiv. Nå for tida markeres starten på utvandringa fra Norge til Amerika, også med flere markeringer av jubileet i norsk musikkliv. Riksscenen har Amerika på programmet, og på Nasjonalbiblioteket inviterer de til plateslipp, samtale og konsert. «Unnskyld meg, eg må berre lay down a bit», sa felespilleren Anund Roheim fra Bø i Telemark til meg en gang jeg besøkte han. Han var over åtti år, og var kommet hjem til gamlelandet etter en mannsalder i Midtvesten. Jeg ble så sjarmert av de tydelige spora av noe helt annet i det gamle bøheringsmålet. Og jeg ble desto mer sjarmert og fascinert da jeg fikk høre at den jevne amerikaner hadde streva hardt med å forstå noe som helst av hva Roheim sa.
I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.