Hi-haten er liksom over alt, og er en nyttig orienteringsmarkør i lydbildet. Den er det pirrende, lukkede tikket som stikker ut av låtene i klubbmusikken eller i rapbeats, for ikke å snakke om fornemmelsen den gir av en mektig, brusende elv i rockemusikkens åpne hi-hatslag. Hi-hat skaper også dynamikk, som i klassisk funk-musikk, med lukket, halvåpen, lukket, så åpen – for ikke å snakke om swhoopet (!) fra måten pedalen lukker hatten rett etter et slag med stikken. Sett på klassikeren «There’s a Riot Goin On» av Sly & The Family Stone, og hør prakteksempelet på et deilig sprettent, sjangerdefinerende swhoop.
På mitt debutalbum som soloartist, «Chameleon Days», hadde jeg likevel gått grundig lei av hi-hat. Etter tiår med beats på øret og med trommiser på scener eller i øvingslokaler, ville jeg rømme fra den velkjente tikkelyden. Jeg brukte saks, kniver og skrutrekkere, fiklet med nøkkelknipper, smalt håndflater mot bordplater og lot bløte blyanter fare kjapt over grovt papir. Jeg mikka til og med opp opptrekker-knappen på dass. Likevel endte skiva full av hi-hat, og 6 av 10 låter hadde spor av dem. Hvorfor kommer vi ikke utenom to messinglokk som berører hverandre, og hvilken rolle spiller de i framtidas musikk?
Åpner for lek
Bruk av cymbaler kan spores tilbake til 700 år før vår tidsregning, og i tyrkisk janitsjarmusikk har man slått cymbaler mot hverandre siden 1300-tallet. Via militær- og orkestermusikken på 16- og 1700-tallet ble cymbaler hentet inn i vestlig musikk. Hammerklaveret hadde en perkusjonspedal, som en del av høykulturens fascinasjon for det ikke-vestlige. I USA på 1910-tallet fant man ut at det var penger å spare hvis kun én person kunne ta seg av alle slagverk-elementene: trommesettet, slik vi kjenner det, begynte å ta form.
Hi-hatens forgjenger lowboy var en pedal på gulvet med to cymbaler plassert i ankelhøyde. Ryktet skal ha det til at en ufrivillig misting av trommestikka ga ideen om å heise de to cymbalene opp slik at man kunne bruke stikkene på dem. Seint på 20-tallet ble lokkene festet til et høyere stativ og ble dermed en highboy som ble omdøpt til hi-hat. Nå kunne man spille mer sofistikert og dynamisk på lokkene ved hjelp av stikkene.
Hi-haten hadde også en naturlig plass i trommemaskin-revolusjonen på 80-tallet, og lever i beste velgående i dag, men hvorfor det? Beatmaker Mattis Tallerås, også kjent som Soft System blir svar skyldig.
– Man kan jo leke seg mye med hi-hat, bruke flere typer hats i samme låt, panne, pitche, effektlegge med klanger, ekko, flanger, hva enn … forteller Tallerås
Fyren har tusenvis av hats liggende, mener han, men ender ofte opp med hi-haten på Roland 808, en ikonisk trommemaskin fra 80-årene.
– Den er bare så riktig. Frekvensen, lengden på slaget, og transistorene inni denne analoge maskinen gjør hi-hat-lyden svært god og anvendelig, sier han, tydelig engasjert.
Hvem er hihaten i vennegjengen?
Hi-haten kan være cocky, en frekkas med bravado, en lydbildets manspread, som kan by på lydtekniske problemer. Den støyer så mye at den fanges opp av de mikrofonene som man tar opp trommesettet med. Mikseprosessen i etterkant blir plutselig en kamp om å temme den, gjennom pertentlig demping i frekvensområdet. Komponist og produsent Martin Horntveth, kjent fra bandet Jaga Jazzist og soloprosjektet Gouldian Finch, fyrer seg også opp på spørsmål om hi-hat.
– Den lever jo sitt eget liv, på kanten, selv om beaten er straight, sier han.
– Jeg plasserer hi-haten høyt, Dave Grohl-style, har den rett i fleisen og snakker gjerne med den. Den er en viktig time-keeper! Jeg spiller svakt på hi-haten og sterkt på skarpen, legger han til.
– Hva betyr hi-hat for deg i forhold til dens cymbalske motpart, ride?
– Riden er jo grunnstammen i jazz-tromming, men for meg er hi-hat mer spennende. Man kan gjøre mer med den og endre musikken mer radikalt med den, svarer Horntveth.
– Bortsett fra doble basstrommer i metall så er vel hi-haten den mest triksete delen av et trommesett?
– Selv om jeg holder tett dialog med hi-haten, fyller jeg ikke nødvendigvis rytmen med masse slag. Jeg pleide å spille på MPC-sampler på konserter, og tidvis tenker jeg som en trommemaskin. Det skaper stringens. Jeg kan bruke hi-haten som trammer. Eller jeg kan spille et eneste slag hver fjerde runde. Hi-hat har mer definisjonsmakt enn man tror.
Skal jeg selv velge meg en hi-hat-låt, blir det «Shook Ones pt. II» av Mobb Deep, på grunn av sin primale, men svært vellydende hi-hat. Eller bør jeg heller velge «I’m Going Out» av samme gruppe på grunn av den voldsomme krispheten? Og apropos primal bør vel «Higway to Hell» av AC/DC nevnes, og «Everlong» av Foo Fighters på grunn av drivet. «Kiss» av Prince er jo rein hi-hat-sex. Hva hadde Isac Hayes «Theme from Shaft» vært uten hi-hat? Eller «Walk On By» av samme fyr? Jeg setter på mitt favorittalbum fra fjoråret, Tirzahs «trip9love…???» Plata er jo paradeoppvisning av herpa beats med en slags mp3-kvalitet i hi-haten. Hvorfor låter det så bra?
Forventninger om framtida
I trap- og drill-musikken skyter man med hi-hat som med maskingevær gjennom såkalte rolls, ofte i forskjellige pitcher. Produsentene sprayer ned feltet med hi-hat-skudd som i en dramatisk drive-by – mangfoldig bruk av hi-hat kan være både historiefortellende og trippy. Vi skjenkes med tankerekker, indre bilder, sex, død, krig, ekteskap! Chk-chk-chk …! Men hvorfor liksom alltid ty til hi-hat, typisk på verset i poprocken, før man liksom utløser refrenget med tikkende, plingende ride? Hvorfor ikke bruke andre høyfrekvente lyder i slagverket, som perkusjon være seg nøkkelknippe eller bløte blyanter?
Hva kan man vente seg av «hi-hatsk» nyvinning i elektroniske musikkproduksjoner de neste 20 årene? Hvordan vil hi-haten pushes framover? Hvordan vil nye plug-ins, og «feil» bruk av diverse soft- og hardware skape nye soniske uttrykk?
Perkusjonist Håkon Stene har lang erfaring fra scene, studio og akademia. I tillegg til å være utøvende musiker er han professor i perkusjon ved Staatliche Hochschule für Musik i Freiburg, Tyskland.
–Det er gøy å se på trommiser som kopierer det digitale domenet, forteller han.
– De kan etterlikne, men også utbrodere, komplekse rytmer som egentlig har blitt programmert på trommemaskiner.
– Utdyp!
– Wonderkids på Instagram spiller oppå 90-talls breakbeat og drum & bass på imponerende vis, men tar det også videre med sin menneskelige fantasi og lekenhet. Og det er kanskje i dynamikken mellom menneske og maskin at trommer – og dermed også hi-haten – dyttes framover, både gjennom fysisk spilling, programmering og sound. Estetikken blir drøyere, teknikken også. Man får en følelse at her skjer det ting.
Stene nevner Jojo Mayer, Mark Guiliana og JD Beck som trommeslagere med voldsom virtuositet og presisjon – trommiser som levendegjør hi-haten på imponerende vis. Mayer har også eksperimentert med å trigge andre instrumenter via sitt trommespill, som en mulig komponeringsstrategi. Det er åpenbart at det skjer spennende ting mellom slagverker og teknologi.
Hi-haten er kanskje en masete type, men også kompisen du alltid ringer. Lokkene tilbyr både fart og stødighet, sender lytteren av gårde. Rocka øs, funky groove, poengterte smekk med pisken, livsbejaende og åpne skyll, nå er vi locked in – nu kør vi.
Nå er det din tur: Hva gjør hi-hat for deg?