Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Israel og palestina

Felles vei, Skurdal?

Klassekampens leder 11. november trenger en kommentar. Mari Skurdal hevder at det er verdt å lytte til Joav Melchiors ord om at man ikke skal plassere alle med en sionistisk identitet i kategorier som barnemordere og moralsk forkastelige. «Flere av dem som kaller seg sionistiske har bakgrunn fra fredsarbeid i Israel og støtter ikke krigsforbrytelser og etnisk rensing», lyder det i lederartikkelen som også spør om det «fins en felles vei framover, til tross for storpolitiske uenigheter». Jeg er enig i at folk i Norge med sionistisk identitet ikke nødvendigvis har til hensikt at Israel eller statens borgere skal begå apartheid, folkemord eller etnisk rensing. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med sinnelagsetikken deres. Derfor er «Ingen sionister i våre gater» et slagord vi ikke kan bruke.

Klima

Hvervens tankefeil

Filosof Sigurd Hverven gir i gårsdagens De nære ting-spalte i Klassekampen råd om hvordan en skal forholde seg til såkalte klimaskeptikere. For å avvise menneskeskapte klimaendringer innebærer for ham «en fortrengning av forandringer du nå må være sanseløs for ikke å se, høre eller føle på kroppen. Det er bare å stikke hodet ut». Men det er fullt mulig å stikke hodet ut og erkjenne temperaturøkningen, men likevel være skeptisk til datamodellene som tilskriver økningen menneskelig aktivitet. Hvem vet, kanskje ville også økofilosof Arne Næss nølt med å omfavne de mange modelleringer innen klima og helse som pussig nok alltid ser ut til å rydde veien for teknokratiet.

Venezuela

Når prinsipper blir selektive

Da María Corina Machado vant Nobels fredspris, ble jeg så glad og takknemlig. Jeg tenkte: Endelig! Endelig skulle den venezuelanske krisen få oppmerksomheten den fortjener. For det er en glemt tragedie få i Norge, og ellers i verden, egentlig bryr seg om. Derfor blir jeg lei meg når jeg ser at all oppmerksomheten handler om USA, Trump og om «hva som kan skje i Venezuela hvis …» Alt fokus ligger på geopolitikk og stormaktsspill. Ingen snakker om hva som faktisk skjer NÅ med mine landsmenn. For sannheten er at Maduros regime driver med tortur, drap, forfølgelse, politiske forsvinninger, fengsling av mindreårige, voldtekt av kvinner i fengsler, utenomrettslige henrettelser, og systematisk utsulting av pensjonister. Regimet lar land som Kina, Russland, Iran og Tyrkia plyndre våre ressurser i bytte mot beskyttelse. De stjeler valg også.