Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Dialog med overgri­peren

Siden revolusjonen i 1979 har det iranske regimet brukt fengsler, tortur, henrettelser og væpnede sikkerhetsstyrker for å knuse enhver form for opposisjon. Regimet har slått ned protester gang på gang med kuler, fengsler og henrettelser. Siden januar 2026 har nye protester blitt møtt med ekstrem vold. Internett har tidvis vært delvis stengt. Uavhengige journalister har begrenset tilgang. Bildene som slipper ut, er ofte gjennom regimets egne kanaler eller nøye kontrollerte journalistiske rammer. Når slike bilder ukritisk gjengis i Europa, forsterker de regimets propaganda. Likevel finnes det politiske miljøer i Norge som omtaler møter med representanter for dette regimet som «dialog» og «fredsarbeid».

Karbonfangst

Hva vil Norge med Svalbard?

Først takk til journalist Ole Magnus Rapp for nylig fokus på Svalbard, spesielt den alvorlige meldingen i Klassekampen 28. februar. Her fokuseres det på stengingen av den siste operative kullgruven på Svalbard, Gruve 7. I en ustabil verden må nettopp Svalbards stabilitet være i fokus, og da er det avgjørende at Svalbard er selvforsynt med energi. Så langt har Svalbard vært nettopp det, og Gruve 7 alene kan fortsatt dekke flere års forbruk. Men nå er gruven i ferd med å bli stengt. Men frislipp av CO₂ når kullet brennes kolliderer direkte med dagens klimakrav. Problemet kan løses ved å ty til karbonfangst og -lagring.

Næringspolitikk

Meir statleg eigarskap, ikkje mindre

I Klassekampen 5. mars spør me kvifor Raudt ønskjer å selja det statlege investeringsselskapet Nysnø Klimainvesteringer. Det vil innebera ein einsidig reduksjon av statleg eigarskap. I sitt svar til oss skriv Mímir Kristjánsson og Geir Jørgensen at dei vil avvikla Nysnø fordi staten ikkje får noko igjen for det. Det verkar som at Raudt framleis ikkje har skjønt at Nysnø ikkje er ei støtteordning, men ein statleg investor som tar eigarskap i kommersielle selskap. Verdien på eigardelane i dag er om lag på nivå med tilført kapital. Nysnø har fått kritikk fordi avkastninga ikkje har vore høg nok samanlikna med breie marknadsindeksar som for eksempel børsen. Men det er å samanlikna eple med pærer. Som investor i unoterte selskap i tidleg fase har Nysnø lange investeringshorisontar, og verdiane vil variera over tid. Statoil hadde raude tal i ti år, subsidiert av overføringar frå staten, før dei tente pengar. Hadde Raudt fått viljen si hadde det for lengst blitt avvikla før den tid. Raudt burde vera mindre opptatt av kortsiktig profitt, og meir opptatt av langsiktig industribygging. Vidare meiner Kristjánsson og Jørgensen at små statlege eigarposisjonar ikkje gir demokratisk kontroll i økonomien.