Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Den internasjonale straffedomstolen

Om ameri­kanske sanksjoner

I Klassekampen 3. september stiller Jan Borgen flere spørsmål til meg om amerikanske sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen, ICC. Sanksjonene mot dommere og ansatte ved ICC er et direkte press mot en uavhengig domstol. Det er helt uakseptabelt. Statspartene har samlet markert motstand mot sanksjonene og støtte til domstolens uavhengighet, med Norge som en aktiv pådriver. Domstolen må forsvares med ord, men også gis det den trenger for å fungere under press. ICC er satt til å etterforske og straffeforfølge de alvorligste forbrytelsene verden kjenner: folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og aggresjonsforbrytelsen.

Atomvåpen

Svar til Ebbing

Hans Ebbing spør i Klassekampen 7. september hvorfor Nei til Atomvåpen ikke støttet forslaget som Russland kom med i desember 2021. Forslaget innebar at ingen land skulle ha atomvåpen utenfor eget territorie i Europa. Forslaget ble raskt avvist av Nato fordi det innebar at alle amerikanske atomvåpen skulle fjernes fra Europa, mens Russland beholdt sine. I Nei til Atomvåpen tok vi ikke standpunkt til dette, men var positive til at Russland lanserte nedrustningsforslag som kunne danne grunnlag for videre forhandlinger. Ellers har nettopp kampen mot Natos «nuclear sharing»-politikk vært en viktig sak for Nei til Atomvåpen. Det innebærer at flere land skal involvere seg og evt lagre amerikanske atomvåpen, noe som betyr økt fokus på atomvåpen i nasjonal sikkerhetspolitikk og undergraver ikke-spredningsavtalen.

Pisa

Foreldre finnes!

Barn og unge som leser for dårlig, har faktisk foreldre. Men hvor er de, altså foreldrene? De er knapt nevnt i den skoledebatten jeg har fått med meg den siste uken. Ekspertene snakker som om barna er foreldreløse. Politikere, skole og lærere synes å ta på seg all skyld for elendige Pisa-resultater. Det er et kappløp for å kartlegge årsaker til manglende leseforståelse og konsentrasjon, og i en farlig fart skal det designes tiltak som kan snu trenden. Man kan få det inntrykket at skolen og lærerne tar ansvar for mer enn selve opplæringen, faktisk også barnas oppdragelse.