Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Øyafestivalen

Boikott er mogleg

Kvifor er det så vanskeleg for Øyafestivalen å ta palestinske BDS-prinsipp på alvor? Øya-leiar Henry Leeves gjekk i strupen på boikott som verkemiddel i Klassekampen 29. juni. I heile saka glimra BDS-strategien med sitt fråvære. Dette trass i at kampanjen har gått føre seg under palestinsk leiing i over 20 år i tråd med internasjonal lov. Minstekrava til Superstruct-festivalar som Øya er klare og oppnåelege: ta offentleg avstand frå KKRs medverknad til Israels folkerettsbrot, innfør etiske retningslinjer, respekter BDS-rørsla og diskuter prinsippa med partnarar. Palestinakomiteen la press på Øya som omsider innfridde desse krava (Klassekampen, 17. juni). At Palestinakomiteen ikkje prioriterer boikott, betyr ikkje at presset er over.

Fotball-vm

FIFA og Infantino

På NRK sin nettside 6. august står det: «I brevet går FIFA også hardt ut mot kritikerne. – FIFA vil ikke tolerere noen angrep på sin integritet og vil iverksette alle nødvendige tiltak for å forsvare sitt omdømme, skriver de i brevet.» Det er bare én organisasjon og én person som har angrepet FIFAs integritet, og et relativt lite miljø som slår ring om den manglende integritet. Det dårlige omdømme til FIFA per i dag vil enkelt kunne endres med «nødvendige tiltak» som å fjerne dette miljøet, og starte på veien mot demokrati, transparens og nettopp «integritet».

Rødt og frp

Indig­na­sjonen seirer

Det er gode tider for de indignerte. På den siste meningsmålingen for Alltinget og ABC nyheter som kom denne uka, har de en samlet oppslutning på nøyaktig 40 prosent, et tall som vel ikke er sett siden Gerhardsens dager. Muligens går det et blaff av glede gjennom Frp, med 31,2 prosent og Rødt med 8,8 prosent, men de lar det neppe overhånd. Det er tross alt indignasjonen som er deres fremste force, og det veit de nok. Noen vil kanskje mene at forskjellene mellom Rødt og Frp er store og at det er urimelig å slå sammen ovenstående tall for oppslutning. Det kan ha noe for seg, men i politisk metode er de nærmest identiske. Sylvi Listhaug og Mímir Kristjánsson framstår definitivt som landets mest indignerte politikere.