Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst

Kolo­nia­lismens blikk

Andreas Breivik er engasjert av Klassekampen for å anmelde utstillinga til Marét Ánne Sara i Tate Modern (Klassekampen 18. oktober). Siden jeg ikke har noen kunstkompetanse, skal jeg ikke kommentere Breiviks kunstneriske vurderinger av utstillinga. Men siden han også bringer inn politiske og reindriftsrettslige aspekter i sin slakt av utstillinga, finner jeg grunn til å gi en kommentar. M.A. Saras bror ble ikke tiltalt for overbeite, som Breivik påstår.

Madagaskar

Et kupp mot korrup­sjonen

Madagaskar har lenge vært preget av politisk vanstyre, utbredt korrupsjon og en voksende sosial urettferdighet. Når militæret nå har tatt makten, er det lett å reagere med skepsis – og det bør man. Men dette kuppet skiller seg fra det vanlige mønsteret i regionen. Militærenheten CAPSAT nektet å bruke vold mot sivile demonstranter. I stedet stilte de seg bak folket – særlig de unge som har ropt etter endring. Det er et uvanlig og modig valg i en region der makt ofte forsvares med makt. Oberst Michael Randrianirina har tatt over som overgangspresident, med løfter om å beskytte folkets rettigheter og gjenopprette orden. Det er for tidlig å si om han vil holde ord, men det finnes et håp om at dette ikke bare er et maktskifte – men et opprør mot et system som har sviktet sitt folk. Madagaskar står ved et veiskille.

Nobels fredspris

Svar til Johansen

Klassekampens tidligere utenriksmedarbeider Peter M. Johansen, som jeg alltid beundret for grunnsolid dokumentasjon bak det meste han skrev selv om jeg ikke alltid var enig, har avlagt meg et ikke helt vennlig besøk i Klassekampen den 18. oktober. Bakgrunnen er mitt forsøk på en litt dialektisk fortolkning av årets fredspris til María Corina Machado. Jeg skal erkjenne at én setning jeg ble sitert på umiddelbart etter at prisen ble bekjentgjort, gitt litt lenger enn jeg i ettertid står inne for, nemlig at hun er en «prinsipiell fredelig demokratiforkjemper». I det jeg ellers har sagt om hennes rolle, er det liten tvil om hva jeg anser som «hovedsida», som det het i de gamle Stalin-diskusjonene på 1970-tallet: Hun har helt siden kuppforsøket mot Chávez i 2002, opp gjennom de politiske kampene helt fram til valget i 2024, og ikke minst etter at Trump-administrasjonen begynte sine krigsleker i det sørlige Karibien, opptrådt som det motsatte av en demokrati- og fredsforkjemper. Etter hvert som dette inntrykket bare har blitt forsterket etter pris-annonseringen, der hun nærmest åpent inviterer til å styrte Maduro gjennom en utenlandsk intervensjon, har jeg derfor i stigende grad kritisert tildelingen: Hun er det motsatte av en verdig Fredsprisvinner. Men det er én ting Johansen og jeg er uenige om, og som Nobelkomiteen ganske enøyd begrunnet prisen med: hennes rolle under valget i fjor.