Fordeler og ulemper

Gaute Heyerdahl (Prosjektleder, Utdanningsdirektoratet)Knut Gustav Andersen (Utredningsleder, Utdanningsdirektoratet)8. nov. 2024

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kraftpolitikk10. aug.

Når er det nok overskudd for AP?

Arbeiderpartiets Mani Hussaini skriver i Klassekampen 7. august at Arbeiderpartiets politikk er skape overskudd av kraft. Hussaini, som leder energi- og miljøkomiteen, bør ha fått med seg at kraftoverskuddet i 2025 var rekordstort, på nesten det dobbelte av forbruket i Oslo og Bergen til sammen. Selv om de høye strømprisene treffer Norge samtidig som vi har et enormt kraftoverskudd, er Hussainis kritikk av Rødt at vi «først og fremst skal bygge mindre». Hussaini vet at Rødt har utarbeidet omfattende planer for energiproduksjon og forsyning i Norge. Det dreier seg om politisk styring, begrensing av strømeksport, energisparing, natur- og miljøvennlig oppgradering av vannkraftverk for økt produksjon og utredning av atomkraft. Debatten om strøm i Norge bør handle om noe annet enn å bygge «mer av alt, raskere», som energikommisjonen mente, når Norge faktisk har et enormt kraftoverskudd. Skal vi bruke opp kraftoverskuddet på datasentre for amerikanske tek-giganter, som skaper få arbeidsplasser? Eller skal vi ta bedre vare på strømmen fra kraftverkene vi alt har, og videreutvikle eksisterende prosessindustri? Skal vi fortsette med uregulert krafteksport, som gir oss høye priser på europeisk nivå til tross for overskuddet? En hovedforskjell på Aps og Rødts energipolitikk er at strømproduksjon og -forsyning er at Rødt mener det er en alt for viktig del av infrastrukturen i Norge til at det kan overlates til det kapitalistiske markedet. Arbeiderpartiet mener tydeligvis at det både handler om å si ja til mest mulig utbygging av strøm, og flest mulig nye forbrukere.

Jens Ingvald Olsen

Iran10. aug.

Sjelden så enkelt

Takk til Naser Khodapanahi, som i sin kommentar Aldri til folkets beste kommer med to bemerkninger til mitt essay, En ny fødsel. Den ene gjelder utsagnet mitt om at Mohammad Reza Pahlavi ikke var hardhendt av natur. Khodapanahi innvender at Pahlavi regjerte brutalt, uansett hvordan han var som person. Det er jeg for så vidt ikke uenig i, og jeg nevner også etterretningstjenesten og at tumulter ble slått ned. Men i Pahlavis tilfelle ser flere, deriblant USAs siste Iran-ambassadør, en markant avstand mellom person og regent. Det gjør også jeg, og jeg tilføyde av natur for å ivareta distinksjonen. For en historiker er slikt en uunnværlig del av et komplekst puslespill, men jeg forstår at brikken blir en pedantisk hån for de som har følt Pahlavis pisk.

Mohammad M. Izadi

Verdensteatret10. aug.

Nå ble Norge litt fattigere

En etter en forsvinner de, de frie scenekunstinstitusjonene som bringer verden til Norge og Norge til verden. Manglende og langsiktig nasjonal satsing på fri scenekunst har nå ført til at både Studium Actoris og Verdensteatret har måttet kaste inn årene. Disse gruppenes årer har padlet gjennom nytt og ukjent farvann og sørget for at Norge har fått ta del i og oppleve scenekunst i en særklasse langt utenfor hva man kan forvente fra stedfaste institusjoner. Hvorfor trenger vi disse frie scenekunstgruppene? Hvorfor er det viktig at staten er med og sikrer langsiktig finansiering? Hvorfor er det en tragedie nå at de forsvinner en etter en? For det første vil norsk kunst og kultur bli fattigere av det. De opplevelsene disse aktørene bringer fremfor publikum fester seg gjerne i kroppen i lang tid etterpå. De bidrar ikke bare til å bringe tematisk utfordrende utfoldelse til oss, de gir oss også innblikk i spennende og grenseoverskridende, tverrfaglige sjangre med spor fra verden omkring oss. Kunst og kultur, når den er fri, bred og innovativ, kan sette dagsorden, skape debatt, innsikt, uenighet og forståelse med et mangfold av kommunikasjonsformer. Derfor er kulturens evne til å bygge broer særdeles stor.

Mirell Høyer-Berntsen, Siv Furunes og 2 andre