Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

Gaute Heyerdahl (Prosjektleder, Utdanningsdirektoratet)Knut Gustav Andersen (Utredningsleder, Utdanningsdirektoratet)

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Svar til Marstein

Kommentaren min i Bokmagasinet forrige lørdag, der jeg argumenterer for at Helene Uris roman «I mitt lune hi» også er en klasseroman – og en nokså problematisk en – har fått motbør her på debattsidene fra Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein. Hun beskylder lesningen min for å være både forutinntatt og fordomsfull, og må selvsagt få mene det. Jeg vil likevel gjerne stille et spørsmål tilbake: Mener altså Marstein at «I mitt lune hi» ikke er en roman som tematiserer klasse? Mener hun at romanens alenemor, en yngre kvinne med utrygg økonomi i en sokkelleilighet, og romanens huseier, en godt voksen mann med arvet enebolig, som først og fremst skaffer seg leieboer for selskapets skyld, ikke for pengene, tilhører samme klassesjikt? Marstein oppgir en rekke eksempler for å underbygge at jeg tar feil, blant annet romanpersonens «vanlige livsstil», at hun gir datteren tran og liker å lese bøker. Det er vel ingenting av dette som løfter henne ut av den økonomiske underklassen man henvises til som leietaker, eneforsørger og deltidsbutikkmedarbeider. Klassespørsmålet jeg diskuterer i kommentaren går langs to akser. Den ene er den innenfor romanen, der vi får være enige om å være uenige. Den andre aksen er i romanens kobling til virkeligheten, forholdet mellom forfatteren Helene Uri og virkelighetens alenemor og leietaker.

Astrid Hygen Meyer
Journalistikk

Hvem betaler for journa­lis­tikken?

På tirsdag viet Klassekampen lederspalten sin til å sette søkelys på eierstrukturene bak Demo, hvor undertegnede er medstiftere. I disse dager har Demo en folkefinansieringskampanje for å se om det er nok interesse og støtte blant det norske folk til å starte et nytt reklamefritt nyhetsmedium. Klassekampen mener det er behov for åpenhet om hvordan journalistikk finansieres. Vi kunne ikke vært mer enige. Vi mistenker at vi er enige med Klassekampen om det meste. Klassekampen spør hvorfor Demo er midt i en «folkefinansieringskampanje» når store deler av Demo eies av det danske mediehuset Zetland, som igjen eies av de danske grunnleggerne og mediekonsernet Bonnier News: «Bør et konsern med milliardomsetning benytte seg av folkefinansiering?» Her vil vi oppklare: Det er ikke Bonnier News som står bak denne satsingen. De kom inn på eiersiden av Zetland først i høst, lenge etter at Demo begynte arbeidet. Men det spiller egentlig ingen rolle.

Bendik Mondal, Ingrid Tinmannsvik og 1 andre
Iran

Syste­ma­tiske massedrap

Etter hvert som internettblokaden i Iran har begynt å slå sprekker, har omfanget av myndighetenes respons på demonstrasjonene i Iran blitt tydeligere. Videoopptak viser bruk av automatvåpen mot folkemengder, overfylte sykehus og likhus, samt døde kropper i gatene. Andre opptak viser maskerte medlemmer av Revolusjonsgarden i sivile kjøretøy som skyter på åpen gate mens islamistiske krigsrop sprer frykt. Bildene vekker assosiasjoner til IS på høyden av sin makt. Når dødelig vold brukes for å skape frykt i en befolkning, er det juridisk sett terror. Den islamske republikkens angrep på sivilbefolkningen som ble gjort for å spre frykt og ødelegge folkeviljen, viser hva regimet i praksis er blitt: et terrorregime. Ifølge en rekke rapporter har iranske sikkerhetsstyrker brukt militære våpen mot sivile demonstranter, gitt nådeskudd til sårede, overført hardt skadde direkte fra sykehus til fengsling og gjennomført hemmelige massebegravelser uten å informere familiene. Mange pårørende har i uker lett etter sine kjære, tusenvis fortsatt er savnet. Flere kilder opererer med svært høye dødstall.

Lars Mathias Undheim