Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Usa og russland

Bomber og bomber, to forskjel­lige ting?

Det må være lov å spørre seg i denne søte juletid med bismak: Hva er forskjellen på når Putin bomber og når Trump bomber? For ikke å virke for provoserende på alle dem som syns det er grusomt når den ene parten dreper folk og ødelegger livsgrunnlaget for tusenvis av mennesker, men føler seg trygge når den andre siden gjør det samme. Dette er et så ømtålig spørsmål i kongeriket Norge, at jeg faktisk vil foreslå at norske myndigheter kommer på banen og forklarer. Hvem er det som ruster mest opp? I dag ble det sagt at nå er våpenindustrien i Vesten, for ikke å si Norge, omtrent på størrelse med oppdrettsnæringen. Og dette skal vi som beboere i dette landet være glade for, og i tillegg vær så god «føle oss trygge»? Denne logikken skurrer veldig.

Jul

Sannheten om julen

Julen fremstilles gjerne som en tid for refleksjon, takknemlighet og omtanke for dem som har mindre enn oss. En tid for fellesskap, familie og et avbrekk fra hverdagens mas og jag. Men er det egentlig det? Vi mener julen i dag er toppen av et isfjell av illusjoner samfunnet opprettholder for å rettferdiggjøre et system vi alle er fanget i. Kanskje handlet julen en gang om medfølelse og samhold, men slik er det ikke lenger. Tiden da julen samlet familien i en hedensk eller religiøs ramme er for lengst forbi. I dag fungerer den først og fremst som en flukt fra virkelighetens arbeidspress, en kollektiv eskapisme. Før vi i det hele tatt får ro, må vi gjennom et kjøpepress uten sidestykke.

Historie

Kolo­nia­lisme: en presi­sering

I gårsdagens Klassekampen har Michael Brenna en kommentar til min artikkel om dansk-norsk kolonialisme i «Kringla Heimsins» dagen før. Mitt anliggende var ikke å gå inn i diskusjonen om Norges statsrettslige stilling under det danske eneveldet (1660-1814), men å dokumentere at det i denne perioden fant sted både slavehandel og plantasjekolonier som satte tydelig avtrykk i det norske samfunnet. (For et norsk samfunn eksisterte vel? ) Det var derfor uheldig at redaksjonen valgte et forsideoppslag og en ingress som stiller spørsmålet om Norge var en kolonimakt og løfta fram at «vi» tjente gode penger. Det finnes ikke noe «vi» i artikkelen, der jeg løfter fram plantasjeeiere, skipsredere, guvernører og aksjonærer. For norsk økonomi som helhet spilte det en viktig rolle at store sjøfartsbyer vokste fram og at Norge ved den danske avståelsen i 1814 hadde en betydelig handelsflåte. Det handler ikke om «nasjonalromantikk», men om materiell virkelighet. Norge var ikke en sjølstendig kolonimakt, noe Brenna gir inntrykk av jeg har skrevet, men tilknytninga til Danmark-Norges kolonialisme og slavehandel ga betydelig fordeler og en norsk økonomi flere bein å stå på.