Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Terrorangrepet i berlin

Avsatsen var stygg, Svenneby

Ola Svenneby kjenner seg openbert ille fert med av underteikna. For så vidt forståeleg nok. Nett det tek eg med ro. I tilsvaret sitt, etter å ha anklaga meg for å vera nedrig og å bruka hersketeknikkar, etterlyser Svenneby at me tek «debatter som: Hvorfor er det slik at politiet i Berlin advarer skeive mot enkelte bydeler? Hvorfor ser vi nok en gang et islamistisk angrep mot skeive? Hvordan arbeider moskeene og trossamfunnene for å forhindre hat i sine miljøer?». Hadde det vore debatten som Svenneby tok anstøyt til, så hadde eg faktisk ikkje hatt noko å utsetja. Problemet er berre at det var ikkje det han gjorde. Her er det han publiserte på Facebook 26 juli: «Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive. Ikke ett ord om hvordan dette ikke er et enkelttilfelle, men én i rekken av flere gjerningsmenn som selv – eller som har foreldre – som innvandret til Europa med et verdisett som er en direkte trussel mot homofile. Jeg synes også det er spesielt at aktører som for under en uke siden (med rette) presiserte at man skulle snakke sant om 22. juli, unnlater å gjøre det samme i dag.» Hadde Svenneby faktisk halde seg til å oppmode til ein debatt om skeive sin situasjon, kvifor det nett er me som vert gjort til mål, og korleis me best kan møte trugslane mot oss, hadde det vore ein ting.

Pomorfestivalen

Ensidig journa­listikk

Det var med interesse og forundring at jeg leste Klassekampen fredag 24. juli etter fire gode dager ved Pomorfestivalen i Vardø i forrige uke. I stedet for å lage en usedvanlig dårlig, misvisende og ensidig artikkel burde Klassekampen heller ha vært til stede med en reportasje fra en allsidig og velarrangert festival i nord – eller i det minste satt seg inn i programmet. Klassekampen har intervju med Senterparti-ordføreren i Vardø, Tor-Erik Labahå, som vil endre navnet på festivalen til Vardødagene. Ingen grunn til det. Pomorfestivalen er et vel innarbeidet navn og har vært et godt varemerke i 35 år. Folk vet hva de går til både i Kiberg og Vardø. Forslaget må karakteriseres som et merkelig soloutspill uten støtte i lokalsamfunnet. I artikkelen reagerer jeg kraftig på at min gode og dyktige kollega Kari Aga Myklebust blir misbrukt.

22. juli

Aldri glemme! Men hva så?

Marte Michelet har en tankevekkende artikkel i Klassekampen 1. august. I forlengelsen av minnehøytidene rundt 22. juli-massakren savner hun en brei massemobilisering mot fascismen på linje med blomsterhavet ved domkirka for 15 år siden og, uten sammenligning for øvrig, massemønstringen på Karl Johan som hyllet fotballheltene etter VM-bragden. «Nordmenn tørster etter massemønstringer!» og fellesskap. Hun ironiserer over «viktige personer med senket blikk og hendene foldet, rituelt minnes en historisk enkelthendelse». Jeg vil trekke denne tankegangen litt lenger.