Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Naturforvalting

Statens inn­­vendingar mot staten

Tenk deg at familien Støre har arva ei hytte. Denne skal tre vaksne søsken dele på. Om våren diskuterer alle med sine barn og ektefellar, og finn ut når det passar best for dei. Sidan blir det laga eit forslag til korleis vekene på hytta skal bli fordelt. Men når forslaget blir lagt fram, ser Jonas at hans familie har fått tildelt veker som absolutt ikkje passar! Sonen skal på fotballcup i veke 28, og langt bak i e-postinnboksen dukkar det opp ein invitasjon til ein politisk sommarleir i veke 31. Her er det enkelte omsyn som ikkje er blitt tatt, ny og vesentleg informasjon har komme på bordet. Utgreiingane kan ha vore mangelfulle, tenker Jonas, og vil fremje ei innvending.

Dyrevern

Vassnes og måkene

I sin artikkel «Om måker og mennesker» i Klassekampen 13. august presenterer Klassekampens vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes noen synspunkter på hvordan naturen fungerer og hvordan vi skal verne om den. Det er lett å være enig i utgangspunktet: Naturvern handler om å ta vare på naturen som helhet. At han med dette som bakgrunn, ender opp med å argumentere mot bevaring av truede arter i et nasjonalt perspektiv, er imidlertid uforståelig! I artikkelen presenterte Vassnes en rekke mer eller mindre filosofiske betraktninger omkring artenes opprinnelse og utryddelse, og tanker om livet på jorda ut fra evolusjonens gang. Han beskrev biologer som «måkenes talsmenn som burde vite hvilke dyrearter som er truet». Biologene vet hvilke dyrearter som er truet i Norge og på verdensbasis.

Arbeid

Klasse og hjemme­kontor

Ifølge mediene kan om lag 40 prosent av arbeidstakerne ha hjemmekontor. Det utlegges som positivt for barnefamilier, fordi de får mer tid hjemme med barna når de ikke taper en til to timer hver veg til jobben. Jeg innser at dette er en fordel. Men hva med flertallet på 60 prosent som ikke kan ha hjemmekontor, for eksempel renholdere, sjåfører, butikkansatte, bygningsarbeidere og industriarbeidere. Hva slags kompensasjon får de for de fordelene hjemmekontoristene tydeligvis har? Hvor er kravene på høgere lønn eller lengre ferier for de som må være på jobb for reelt å produsere noe? De bruker to til fire timer av fritida si for å komme på jobb. Det er godt mulig at tekstprodusentene på hjemmekontor produserer bra og at økonomifolka ser fordelen med å betale mindre for kontorplasser. Men hvordan er det med arbeids- og opplæringsmiljøet samt de uformelle diskusjonene på arbeidsplassen som ofte gir effektive løsninger? Fagforeningene burde ta opp dette ved forhandlingene for å bygge ned de forsterkede klasseskillene hjemmekontoristene skaper.