Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Eu

Bjørgulv Braanens historiske bølgesus

I innledningen til Romatraktaten nevnes bevaring av fred og frihet som et av samarbeidets hovedmål. Bakteppet var de forutgående verdenskriger, men også de mange øvrige kriger som hadde herjet Europa, ofte i en alles kamp mot alle om land, ressurser og avgjørelsesmakt. Denne historiske erkjennelsen – og forankringen – har fulgt med i alle senere traktatutvidelsers innledende paragrafer, slik det for eksempel kommer til uttrykk i den danske versjonen av Maastrichttraktaten (1992) som ligger til grunn for dagens EU: [De europeiske stats- og regjeringssjefer] «som erindrer om den historiske betydning af at bringe det europæiske kontinents deling til ophør og om behovet for at tilvejebringe et solidt grundlag for opbygningen af fremtidens Europa». Det er dermed en ganske freidig – nesten ahistorisk – analyse Braanen presenterer på tampen av 2025 under overskriften «Historiens bølgesus» (Klassekampen 30. desember). At Braanen utviser en ubøyelig iver etter å mistenkeliggjøre motivene til de av oss som mener at overnasjonalt europeisk samarbeid er den beste vei å følge i kampen for å bevare og videreutvikle et Europa i fred, frihet og basert på felleseuropeiske verdier, får så være. Men denne hans utmaling – med bred penn – av Europas historie som en sammenhengende bølgebevegelse mellom nasjonenes heroiske kamp for sjølråderett på den ene siden og ulike imperiale krefter på den annen, kan ikke få stå uimotsagt.

Nobels fredspris

Nøytral liberal NRK-ekspert

Interessant, ved årsslutt: Civitas Eirik Løkke bekrefter i onsdagens Klassekampen at han synes det er greit å gå til krig for å innføre «liberalt demokrati», som i Irak 2003. Denne begrunnelsen trumfer altså folkeretten, og dermed var det rett å gi Machado fredsprisen sjøl om hun støtter militære trusler og likvidering av sivile landsmenn. Dette er jo standpunkter skreddersydd for vestlig «humanitær» og voldelig imperialisme, og en solid ballast å ha med seg som fast USA-ekspert i NRK.

Usa

Krigsbevis?

I et forvirrende oppslag om krav til bevis for at invasjoner er planlagte, trekker Lars Nygaard tirsdag 30. desember inn en tidligere kronikk av meg som bevis. Hva Nygaard ønsker å bevise, er mindre klart: Påstanden er at det aldri har «vært beviser for en invasjon før den faktisk har skjedd». Deretter peker han nese til en rekke forfattere som like før Russlands invasjon i Ukraina i 2022 betvilte at en invasjon ville finne sted. Men hva så? Nygaard har jo nettopp slått fast at ingen har klart å varsle en invasjon på forhånd – men alle har jo rett til å håpe i det lengste! Midt i suppa serverer Nygaard et løsrevet sitat fra min kronikk, der budskapet var: «Bli voksen! Å rasle med våpen er så forbannet barnslig!» Enda mer barnslig er det at Nygaard anklager meg for å rasle med våpen, når jeg henviser til en konflikt som raskt kan bli krig. At krigen brøt ut rett etterpå, viser vel at jeg hadde rett? Jeg kan selvsagt tilstå at jeg er svoren Nato-motstander, nå mer enn før.