Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Israel

Regje­ringen sier at den går foran, men gjør det ikke

Regjeringen prøver å skryte på seg en tøff politikk mot Israel. I Helgemorgen på NRK P2 13. september hevdet utenriksminister Espen Barth Eide at Norge har gått foran med sanksjoner mot Israel, i form av våpenembargo og innreiseforbud til Norge for to israelske statsråder. Dette er for svake tiltak til å kunne regnes som sanksjoner. Våpenembargoen er lite verdt så lenge de norske og delvis statseide Kongsberggruppen, Chemring Nobel og Nammo selger våpen til Israel via USA. Innreiseforbudet har ingen effekt. Statssekretær Kravik fulgte opp og pekte på at Oljefondet har solgt seg ut av 35 israelske selskaper, og at Norge har vært tydelige overfor den internasjonale domstolen (ICJ). Men Oljefondets nedsalg i de israelske selskapene var ikke regjeringens initiativ – det skjedde motstrebende, etter at fondet og finansdepartementet ble hardt presset i media.

Kongehuset

Ufrivil­lig­heten

Monarkiet overlever fordi vi synes synd på menneskene som bor på slottet. Tenk hvordan de sliter for oss! Tenk på alle reisene og de kjedelige middagene! Å alltid måtte smile og late som man er interessert. De er kontinuerlig overvåket, får aldri rusle rundt i byen som vanlige folk. Slå seg ned på torget og ta en kaffe eller ta en titt på drikkemenyen, la tankene vandre. De kan aldri gå i svømmehallen med ungene som alle andre. Får aldri ha noe privatliv. Og så videre. Vi håndterer urettferdigheten med de kongeliges privilegier gjennom å føle med dem, en følelse som de kan utnytte. Å synes synd på kongen skaper en relasjon mellom monarken og folket, de menneskeliggjøres, blir personer som man tror at man kjenner, noe som legger til rette for identifisering.

Gaza

Slik kan det gjøres

Jan Borgens kronikk 5. september er svært viktig før FNs generalforsamling møtes nå i september. FN kan få slutt på Israels folkemord ved resolusjon 377 (1950), som gir generalforsamlingen mulighet til å handle når Sikkerhetsrådet er blokkert av veto fra en av dets faste medlemmer, USA. Craig Mokhiber, advokat og tidligere FN-ansatt, foreslår i artikkelen How the UN could act today to stop the genocide in Palestine (Mondweiss, 27. august) at FNs generalforsamling under resolusjon 377 kan gjøre følgende: Oppfordre alle nasjoner til å innføre sanksjoner og militær embargo mot det Israelske regimet. Utestenge Israel fra FNs generalforsamling, slik det ble gjort med apartheidstaten Sør-Afrika. Opprette et tribunal for Israels krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, apartheid og folkemord. Ta initiativ til en bevæpnet, multinasjonal FN-styrke utplassert i Gaza, etter hvert også på Vestbredden, for å beskytte befolkningen mot angrep fra Israel. Tiltakene kan gjennomføres med to tredjedels flertall. Palestinas FN-observatør, som ba FN om en fredsstyrke 10. august, vil ha kontroll over når og hvor lenge den skal være utplassert. Den internasjonale domstolen har vedtatt at Israel ikke vil ha rett til å nekte, blokkere eller påvirke dette oppdraget.