Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Stat og styring

Svar til Stø

Statsviter Eivind Stø (11. november) svarer mitt innlegg (4. november) om de moderne departementene. Han oppfatter «artikkelen som et forsvar for den snart 200 år gamle embetsmannsstaten». Jeg synes ikke det er en rimelig oppfatning av det jeg har skrevet. At departementene er hevet over politikken er ikke noe jeg har påstått. Rett og faglighet er andre former for politikk.

Mdg

MDG og fagbe­ve­gelsen, sammen mot ytre høyre

Det skjer noe farlig i europeisk politikk. Ytre høyre flytter grensene for hva som er akseptabelt, med mer moderate høyrepartier som haleheng. Utsagn som for få år siden ville blitt møtt med avsky, blir nå møtt med nikk og håndtrykk. I land etter land får høyreradikale partier makt og misbruker den til å innskrenke friheten og retten til å leve som man vil. Utviklingen i Sverige og Italia viser hvor raskt det kan gå. Retorikken mot minoriteter, fagforeninger og klimabevegelsen hardner til. I Norge ser vi de samme tendensene i Frp.

Krystallnatt-markering

Ikke alt kan re­la­ti­vi­seres bort

I sitt innlegg «Nei, NRK, jøder er ikke én homogen gruppe!» i gårsdagens Klassekampen skriver Tamar Ohana Goksøyr at det finnes mange jødiske stemmer, også blant dem som støtter Antirasistisk Senters Krystallnatt-markering. Det har hun helt rett i. Jøder er ikke en ensartet gruppe, og ingen bør fremstilles som det. Men det fritar ikke Antirasistisk Senter fra kritikk når de igjen gjør seg til forvaltere av et minne de samtidig undergraver. Kritikken handler ikke om retten til å demonstrere, men om troverdighet. Når senteret i sin rapport "Antipalestinsk rasisme" lar Israel bli omtalt som «den sionistiske kolonien i Palestina» og beskriver sionisme som rasisme, viser det et historieløst paradoks. For å forstå hvorfor dette vekker reaksjoner, må man forstå hvor staten Israel faktisk har sitt opphav. Krystallnatten kom ikke ut av ingenting.