Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

Gaute Heyerdahl (Prosjektleder, Utdanningsdirektoratet)Knut Gustav Andersen (Utredningsleder, Utdanningsdirektoratet)

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Barnevern

Fra sårbar til «kjelt­ring»

I Norge snakker vi mye om sårbare ungdommer. Vi er bekymret for sosial ekskludering, frafall i skolen, ungdomskriminalitet, manglende integrering og rekruttering til kriminelle miljøer. Politikerne forteller oss, med rette, at disse ungdommene trenger beskyttelse, muligheter og voksne som kan hjelpe dem med å finne en mer positiv vei. Så hva skjer når disse ungdommene faktisk finner en annen vei? Debatten om barneverns­institusjonen BevisstUng, og deres ansettelse av personer med straffehistorikk, reiser et spørsmål som går langt utover denne enkeltsaken: Når slutter den sårbare 16-åringen å være en ungdom vi ønsker å hjelpe, og blir i stedet en «kjeltring»? Barne- og familieminister Lene Vågslid uttalte nylig at «vi skal bekjempe kjeltringer som ikke har noe med barnevernet å gjøre». Selvfølgelig skal kriminell bakgrunn og eventuell tilknytning til kriminelle miljøer tas på alvor når man vurderer hvem som skal arbeide med sårbare unge. Men om vi definerer mennesker ut fra hvem de var, risikerer vi å overse verdien av erfaringene, innsikten og ressursene de har utviklet siden den gang. Mange av de ansatte i BevisstUng har selv tidligere deltatt i organisasjonens programmer. Det er verdt å stoppe opp ved hva en slik utvikling faktisk representerer. La oss tenke oss at en marginalisert ungdom møter motgang, blir kanskje involvert i kriminalitet, får hjelp, finner en annen vei og kommer senere tilbake for å hjelpe unge mennesker som står i lignende situasjoner. Er ikke dette et av utfallene vi som samfunn burde håpe på? Før jeg ble førsteamanuensis, underviste og veiledet jeg i ti år ved en videregående skole i et sentrumsnært område i Atlanta i USA. Nesten alle elevene tilhørte etniske minoriteter, og de fleste levde under krevende forhold.

Robert Terry Book
Aktiv dødshjelp

Gjøre hva, Simen Velle?

Mange har latt seg sjokkere av TV2s reportasje om 73 år gamle Aud Lyngstad som, etter å ha blitt diagnostisert med begynnende Alzheimer, reiste til Sveits for å avslutte livet sitt 15. september. Det er sjokkerende å se den manglende etiske refleksjonen til TV2 som, uten kritiske perspektiver, er med til siste taxitur. Og det er sjokkerende med planlagt selvmord så å si for åpent kamera. Men det hindrer ikke de som kjemper for å legalisere dødshjelp å bruke historien til sin fordel. FrPs Simen Velles respons er å «ønske at vi innenfor trygge rammer, og selvfølgelig innenfor et strengt lovverk, burde ha muligheten til å gjøre det samme i Norge». Gjøre hva, Simen Velle? Be om offentlig avlivning hvis vi har begynnende Alzheimer? Årlig får hele 29.000 nordmenn Alzheimer eller en annen demensdiagnose.

Eivor A. Oftestad og Morten Magelssen
Jernbane

Om tog og EU

Klassekampen skrev 18. september om EUs togpolitikk. Her er et utfyllende eksempel. Forrige torsdag kveld spaserte jeg til jernbanestasjonen i Vannes, Frankrike, for å kjøpe billett til regionhovedstaden Rennes til dagen etter. Billetten ble kjøpt for 22 euro på automat, for det var ingen betjent skranke. Billetten gjaldt for hele dagen etter. Dagen etter fikk jeg vite at i forhold til mitt ønskede avgangstidspunkt hadde jeg kjøpt billett med feil togselskap. For å rekke det jeg skulle, nemlig flyet hjem, måtte jeg kjøpe ny billett til 24 euro.

Geir C Solberg