Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Krf

Ord for dagen

Torsdag 11. juni kunne man lese i Klassekampen at noen fra KrF skulle slå et slag for verdien av menneskeliv. Som en del av deres vedvarende kamp mot abort planlegger de en demonstrasjon foran Stortinget i dag. Den som vil at KrF skal gå inn for at abort skal gjøres tilgjengelig på bensinstasjoner, kan møte opp med en plakat som sier «Palestinere er også fostre».

Poesi

Om essayet Fredrik Parelius har skrive for Bokma­ga­sinet

Eg vil berre påpeike at sitatet han har saksa ifrå «Ein filleting som døden» er frå eit dikt som heilt spesifikt omhandlar mottakinga av Yahya Hassans «Yahya Hassan», og det bør nok helst lesast i den konteksten. Der uttrykker det ein generell og velgrunna skepsis som mange poetar (i mi erfaring) har til å la medieoffentlegheita definere litterær kvalitet. Det uttrykker ikkje skepsis til populær lyrikk, eller til brukslyrikk, i den forstand Parelius brukar desse omgrepa. Når det lesast i sin eigentlege kontekst, er sitatet ei påminning av noko ganske openbert: Salstal, portrettintervju og terningkast er ferskvare, og dei går raskt ut på dato. Dei er ikkje per definisjon misvisande, men heller ikkje særleg pålitelege. Ein må lese sjølv. Dette er openbert noko anna enn det Parelius skriv om. Skepsis til den type medieskapte merksemda Yahya Hassan var utsett for, det er ein ting.

Atomvåpen

Atomvåpen og SVs krise

Med Norges tilknytning til en ny, europeisk/fransk atomstrategi, vil det store «forsvarsforliket» som SV er med på, integreres med denne strategien på alle nivåer – politisk, økonomisk, institusjonelt og militært. I sitt velmenende innlegg mot atomvåpen i Klassekampen 12. juni er SVs leder, Kirsti Bergstø, taus om dette. Det betyr at SV ikke kan støtte «forsvarsforliket» videre uten selv å bli støttespiller for den nye omdreiningen i atomopprustningen, nå under fransk «ledelse». Denne tausheten er talende for det sikkerhets- og forsvarspolitiske nivået i SV – det klareste vitnemålet for SVs eksistensielle krise, partiet som ble grunnlagt på motstand mot Nato og mot Norges integrering i USAs atomstrategi. Partilederens innlegg ble publisert dagen etter at SV ga fornyet tilslutning til forsvarsforliket i Stortinget – som om forsvarsforliket og kampen mot atomvåpen forekommer i to forskjellige verdener uten sammenheng med hverandre. SV er ikke lenger i stand til å framstå som et selvstendig og nødvendig alternativ i norsk politikk.