Kim Gunnar Helsvig har delt denne artikkelen med deg.

Kim har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattSkole

Fordeler og ulemper

Gaute Heyerdahl (Prosjektleder, Utdanningsdirektoratet)Knut Gustav Andersen (Utredningsleder, Utdanningsdirektoratet)

I Klassekampen torsdag 31. oktober kritiserer forskere ved Oslomet dagens læreplaner i skolen, og mener de bør endres. Forskerne skriver at hovedutfordringen med kompetansemålbaserte læreplaner, er at de ikke definerer hvilket faginnhold som er viktig for den enkelte elev og for samfunnet. Vi er enige i at det er krevende å finne en god balanse mellom kunnskap og kompetanse i læreplanene. Samtidig mener vi det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvordan LK20 fungerer, og hva som kan være løsninger på utfordringer.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 (LK06) var en ny type læreplan i Norge. LK06 hadde tydeligere mål for det elevene skulle lære. Dette er videreført i læreplanverket fra 2020 (LK20 og LK20 samisk). Som forskerne nevner, var mål- og resultatstyring og internasjonal kompetansetenkning en del av bakgrunnen. Endringene i læreplanene var også et svar på kritikken mot L97. Mange mente den læreplanen hadde for omfattende og detaljert innhold, og at undervisningen ofte la mer vekt på hva elevene skulle gjøre enn hva de skulle lære. Det er mange meninger om hva som er relevant i fagene, og det som velges ut skal kunne stå seg over tid og i ulike sammenhenger. Relativt åpne læreplaner ivaretar prinsippet om å legge beslutninger om skolens innhold så nær de det gjelder som mulig, og å ivareta lokalt og pedagogisk handlingsrom.

Forskerne peker på noen relevante utfordringer. Med LK20 er målsettingen at læreplanene både skal gi tydelig retning og pedagogisk handlingsrom, uten å bli for åpne eller for detaljstyrende. Det er viktig å diskutere hvordan denne balansen har blitt. Vi følger implementeringen tett gjennom flere forskningsprosjekter. Resultatene viser så langt at det er ulikt syn på tolkningsrommet i læreplanene. Tre av fire lærere svarer at læreplanene gir en god beskrivelse av hva elevene skal lære.

Da læreplanene ble utviklet, var det mange fra utdanningssektoren som ga innspill. Vi ønsker fortsatt en bred offentlig samtale om læreplanen og innholdet i skolen. Foreløpig har læreplanene bare vært i bruk noen få år. Kommuner, skoler og lærere uttrykker behov for ro til å jobbe med læreplanverket over tid. Derfor anbefaler vi ikke større endringer i læreplanene før vi får et helhetlig bilde fra evalueringen.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bioteknologirådet

Snever rolle­for­stå­else, Myskja

I sin kronikk 16. juni skriver Bjørn Myskja at Bioteknologirådet har gjort seg selv irrelevante. Vi er uenige i dette. Myskja, som selv er tidligere nestleder, foreslår å legge ned Bioteknologirådet basert på at vi har utført en av våre kjerneoppgaver: å vurdere om dagens lovverk for bruk av bioteknologi fungerer etter hensikten. Hensikten med genteknologiloven er å sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte. Myskja viser til Bioteknologirådets nylige uttalelse om dagens modell for vurdering av bærekraft, samfunnsnytte og etikk (BSE) i forbindelse med utsetting av genmodifiserte organismer (GMO) er hensiktsmessig. Vi har et samfunnsoppdrag som går langt utover å vurdere enkeltstående søknader om utsetting GMO.

Marianne Aasen og Trygve Brautaset
Skattekommisjonen

Raseriet inneholder et håp

Mange er forbanna på Arbeiderpartiet som svikter løftene med å gjøre forskjellene mellom folk mindre. Nå går partiet inn for en skattepolitikk som skal gjøre de rike rikere og betales av usosiale avgifter for folk flest. Er skam noe som ikke finnes lenger? Arbeiderpartiet skal være glad for at folk er forbanna. Raseriet inneholder et håp om at de fremdeles har et sosialdemokratisk bein i kroppen og legger om kursen. De som ikke er rasende, har forlengst slutta å forvente noe av dem. I alle tariffoppgjør hører vanlige folk at de må ta ansvar og vise moderasjon, tenke på helheten og så videre, og så videre – når kommer talene som kan mobilisere de rikeste til å være med på å ta ansvar for velferdsstaten og et solidarisk fellesskap? Dette er de beste norske verdiene, og Ap er i ferd med å skrote dem.

Unni Rustad
Eu

Reali­tets­ori­en­tering

EUs jordbrukspolitikk skal sikre bonden, beredskapen og bosetningen; slik også norsk jordbrukspolitikk skal. Christian Anton Smedshaug i AgriAnalyse hevder i Klassekampen 8. juni at vi gir en misvisende fremstilling av norsk jordbrukspolitikk og tilsvarende politikk i EU i i vår kommentar til Bjørgulv Braanens leder 20. mai, hvor han var kritisk til EU-samarbeidet på dette området. Smedshaug reagerer på en påpekning fra vår side om at EU, i likhet med Norge, har som mål å likestille bøndenes årsinntekt med lønnstakernes gjennomsnittsinntekt i de enkelte medlemsstatene, og at de kuttene EU har gjort i de tradisjonelle jordbrukssubsidiene er overført til andre satsningsområder som for eksempel regional utvikling og grønn omstilling i landbruket. Smedshaug mener at ressursbruken i EU på jordbruksområdet er stabil og «trolig fallende» og at EUs bygdeutvikling er på vikende front, mens reguleringene, påbudene og forbudene øker. Dette er etter vår mening ikke riktig. Gjennom en grundig analyse av EUs felles landbrukspolitikk og forsøk på å forstå hvordan land som Finland, Sverige og Østerrike har tilpasse sitt jordbruk til denne, har vi kommet til en helt annen konklusjon enn Smedshaug. I et Civita-notat viser vi at utviklingen i den norske jordbrukspolitikken langt på vei er et speilbilde av hvordan EUs felles landbrukspolitikk har utviklet seg de siste årene. Stortinget har vedtatt fire mål for en fremtidig norsk landbrukspolitikk, og de er ikke vesensforskjellige fra de fire målene som ligger til grunn for EUs felles landbrukspolitikk (CAP). Den skal: (1) bidra til å sikre stabil forsyning av rimelig mat samtidig som bondens levebrød beskyttes, (2) støtte bønder og landlige områder i EUs medlemsland, (3) opprettholde bygdesamfunn ved å støtte arbeidsplasser innen landbruk, landbruks- og næringsmiddelindustrien og (4) bidra til å bekjempe klimaendringer og bevare naturen. Vi mener derfor at Smedshaugs og Braanens syn på EUs felles landbrukspolitikk, og de nasjonalstatlige, regionale og lokale tiltakene som EUs medlemsland kan supplere denne med, trenger en realitetsorientering hvis vi skal kunne si noe om hvordan denne skiller seg fra den norske jordbrukspolitikken.

Mathilde Fasting og Jan Erik Grindheim