I lederartikkelen lørdag 26. oktober avsluttet Mari Skurdal teksten sin med «Er du lei maset om perfeksjon, er det tross alt bare å legge bort telefonen». Så lett er det ikke Skurdal, det blir for livsfjernt.
Allerede abonnent? Logg inn
Fredag 13. mars møtte stortingspresident Masud Gharahkhani flere eksiliranere. Møtet blir nå forsøkt framstilt som et bredt og inkluderende dialogmøte. Men når det publiseres deltakerlister med navn på personer som ikke var til stede, og når enkeltpersoner feilaktig tituleres som representanter for organisasjoner og minoritetssamfunn de ikke har mandat fra, handler dette ikke lenger om dialog, men om iscenesettelse. Dette er ikke bare en intern diasporadiskusjon. Det er en utenrikspolitisk sak, fordi det handler om hvordan stortingspresidenten opptrer i møte med opposisjonsmiljøer fra Iran, og hvilke signaler norske institusjoner sender i en svært betent politisk situasjon. Særlig viktig er det at Hawpeymani, alliansen av de seks kurdiske partiene fra Øst-Kurdistan, avsto fra å delta.
Saman V. DarbandiIgjen snakker vi om atomvåpen. Igjen diskuteres avskrekking, sikkerhetsgarantier og strategiske allianser. Og igjen blir unge stemmer glemt i debatten – de stemmene som faktisk må leve lengst med konsekvensene av valgene som tas i dag. Mens politikere, eksperter og kommentatorer diskuterer Norges rolle i atomvåpenspørsmålet, sitter en generasjon unge igjen med spørsmålene som sjelden stilles høyt nok: Hva slags verden er det vi arver? Hvor stor risiko er vi villige til å leve med? Atomvåpen var noe vi lærte om i historietimene. Et mørkt kapittel fra fortiden, ikke en del av fremtiden vår. Det var noe vi ble fortalt at vi aldri skulle behøve å frykte. Men det siste året har verden endret seg og blitt mer uforutsigbar. Tall fra ungdomsundersøkelsen gjennomført av Opinion i 2025 viser at bekymringen for krig og uro blant unge i Norge har økt fra 50 til 58 prosent på bare ett år.
Magnus Lenngren og Dina Tjelmeland AdelerReisebrevet til Kåre Bulie (14. mars) om «Marx-stuene» er spennende i sin formidling av konkretisert familie og boligpolitikk. Vi leser om «Det Røde Wiens» ekstensive kvartaler som reises mellom 1919 og 1933 i en urban kultur som utvikles i sterke politiske konfrontasjoner. Byen bygges målrettet som del av austromarxismens hegemoni før fascismens barbari. Det norske samfunn har blitt medformet gjennom Arbeiderparties omfattende rådslagningshistorie til den sosialdemokratiske sosialismens kjerneparti fra rundt 1920 og framover. Ledende partifolk hentet lærdommer i Wien – og ikke nødvendigvis Moskva – under partiets dannelse. Austro-marxistene representerer en eksepsjonell erfaring teoretisk og praktisk fra mellomkrigstiden.
Per Johan Isdahl