I lederartikkelen lørdag 26. oktober avsluttet Mari Skurdal teksten sin med «Er du lei maset om perfeksjon, er det tross alt bare å legge bort telefonen». Så lett er det ikke Skurdal, det blir for livsfjernt.
Allerede abonnent? Logg inn
Organisasjonen Norexit påstår i en stor annonse i lørdagens Klassekampen at de høye matvareprisene skyldes EØS-avtalen. Det er en merkelig påstand. Man trenger ikke være økonom for å forstå at mesteparten av prisstigningen skyldes svakere kronekurs. Krona var på sitt sterkeste rundt 2012. Da kostet en euro kr 7,24. Høsten 2017 var den rundt kr 9,50. I år har en euro kostet cirka kr 11,00. Over 50 prosent av norske matvarer i butikkene er importert og må betales hovedsakelig med euro. I tillegg er innenlandsk matproduksjon avhengig av importerte varer som gjødsel, maskiner, drivstoff og så videre. Alt dette må betales med en synkende krone. Når importerte matvarer som kaffe, korn og fisk også stiger mer enn forventet, kommer matprisene i norske butikker opp i nesten dobbel pris i løpet av siste 10–15 år. Kan ikke se at EØS-avtalen er årsaken til dette.
Per Gustav LindebergSigurd Allern takker i Klassekampen 17. september for min bursdagshilsen til hans 80-årsdag (Klassekampen, 5. september). Eks-redaktøren kaller meg for anledningen «Klassekampens hushistoriker». Som overskrift på sitt offentlige takkekort har Allern satt «En merkelappenes mester», som varierer en karakteristikk Jon Elster ga meg i en av våre polemikker. Jeg repliserer Allern, som jeg gjorde Elster den gang: «På seg selv kjenner man andre».
Rune SlagstadKlassekampen bringer 16. september et intervju med Wolfgang Schmidt, tidligere oberstløytnant i Ministerium für Statssicherheit (gjerne kalt Stasi) i staten Øst-Tyskland. Dessverre presterer journalisten å levere nærmest en koseprat med denne oberstløytnanten. Han samtaler med et menneske som brukte sin yrkeskarriere systematisk til å overvåke borgere som ville benytte fundamentale rettigheter, fremsi synspunkter som kunne gå på tvers av myndighetenes politikk. Konsekvens kunne være tap av borgerlige muligheter (utdannelse, arbeid etc.), i tusenvis av tilfeller også nedbrytende forhør og eventuelt fengsling. Men vi får høre hvor trist det var for herr Schmidt da DDR-regimet kollapset. Han hadde jo utsikt til forfremmelse til oberst! Tenk det! Etter statens sammenbrudd i 1989 har han tilsynelatende ikke angret på noe som helst av sitt arbeid. Han har derimot arbeidet iherdig mot den bakvaskelsen han og hans likesinnede er blitt utsatt for i det tyske samfunnet, kan vi lese i journalistens referat. Ja, bakvaskelse er noe Wolfgang Schmidt sannelig har god greie på, etter mer enn tretti år som trofast tjener i Stasi.
Øystein Skar