I lederartikkelen lørdag 26. oktober avsluttet Mari Skurdal teksten sin med «Er du lei maset om perfeksjon, er det tross alt bare å legge bort telefonen». Så lett er det ikke Skurdal, det blir for livsfjernt.
Allerede abonnent? Logg inn
Bjørn-Harald Mydlands kommentar til streiken i gårsdagens avis har faktisk ein parallell i skjønnlitteraturen. I vår fyrste arbeidarroman, «Streik» frå 1891, skildrar Per Sivle streiken blant sagbruksarbeidarane i Drammen ti år før. I romanen har byen fått namnet Langeland: «Og en vakker dag var ordet på alles munde, uden at nogen kunde sige, hvem der først havde nævnt det, – dette ord, som Langestrand hidtil kun kjendte af aviser og rygter: Streik! – S t r e i k ! – Streik! Strikke – var det mange, som udtalte det.».
Kjell Norman GulbrandsenKirkens Nødhjelp har lansert «10 bud for norsk utviklingspolitikk». Øystein Skar mener at vårt sjette bud ikke har noe i utviklingspolitikk å gjøre. Budet lyder slik: «Norge skal ikke begjære å lete etter mer olje og gass.» Jeg er glad for å oppklare hvorfor dette budet hører hjemme blant de ti. «Å begjære» betyr noe annet enn «å behøve» – det ligger en dobbel bunn i at å begjære er en sterk følelse, men ikke nødvendigvis legitim. Å «ikke begjære å lete etter mer olje og gass» betyr ikke øyeblikkelig stopp i norsk oljeproduksjon. Det betyr å planlegge for en rettferdig omstilling i tråd med internasjonale forpliktelser som Norge har for å nå Parisavtalens temperaturmål. Dette er ikke et partipolitisk standpunkt. Det er klimavitenskap. Sammenhengen med utviklingspolitikk er direkte.
Anne Cecilie KaltenbornNår Rødt snakker om «demokrati» bør man spisse ørene. Partiets historie er ikke akkurat preget av kamp for ytringsfrihet og medbestemmelse, samtidig som den oppvoksende Rødt-generasjonen avholder hemmelige landsmøter. Likevel bruker Rødts gruppeleder Siavash Mobasheri demokrati-argumentet når han angriper en reform som vil gi mer makt til Oslos bydeler. Mobasheris argumenter faller på sin egen umulighet. For hvordan kan en reform som flytter en rekke oppgaver og myndighet nærmere brukerne gi mindre innflytelse lokalt? Hvordan blir det mindre lokaldemokrati av at bydelsutvalgene får bestemme over omsorgen for bydelens eldre, lokale parker og nærmiljøanleggene? Hvordan kan bydelene få mindre å si, når forslaget er å gi bydelsutvalgene mulighet til å anke en sak til byrådet hvis man føler seg overkjørt av for eksempel av bymiljøetaten? Ett av Mobasheris ankepunkter mot bydelsreformen er at antall BU-representanter foreslås redusert med en fjerdedel. Antallet er ikke hugget i stein, men det er jo ikke unaturlig at det totale antallet bydelspolitikere reduseres hvis halvparten av bydelsutvalgene forsvinner. Rødts gruppeleder burde ta inn over seg at lokaldemokrati ikke bare måles i antall politiske representanter.
Merete Agerbak-Jensen