En glatt og kostbar tv-produksjon. Taler fra regjeringstopper. Direkteoverføring med et publikum på flere tusen. En samstemt forestilling om kollektiv sorg og militær standhaftighet.
Det var slik den israelske regjeringen håpet å markere ettårsdagen for Hamas’ overraskende og blodige angrep 7. oktober i fjor. Men lite gikk etter planen.
Mange familiemedlemmer av dem som ble drept eller tatt som gisler den dagen, har stått fram med kraftig kritikk mot det statsstøttede arrangementet, og sagt at pomp og prakt får vente til etter at regjeringen har klart å inngå en avtale for å få utlevert gislene og lar seg granske gjennom en uavhengig undersøkelse av hvor de feilet både før, på og etter denne dagen. Noen foreldre har forbudt Benjamin Netanyahus regjering å bruke deres barns navn og bilder.
Flere av kibbutzene som led de største tapene, sa at de ville boikotte arrangementet. I stedet ville de samle seg i sine lokalsamfunn, sørge sammen over sine kjære og minnes gislene, i «nære og trygge» ritualer. Som respons droppet ministeren med ansvar for seremonien planen om direkteoverføring og så ut til å avvise familienes innvendinger som «bakgrunnsstøy». Det førte til enda sterkere avstandstaking i sosiale medier, hvor noen av Israels største berømtheter støttet en rivaliserende minnehøytidelighet.
For regjeringen er det «bare et show», sa Danny Rahamim fra kibbutzen Nahal Oz.
Det kan så være, men det offisielle showet ble gjennomført 7. oktober. Det er faktisk nesten umulig å forestille seg en verden der Netanyahus regjering – og de tradisjonelle jødiske organisasjonene som gjentar budskapet deres verden over – ville la sjansen gå fra seg til å bruke denne potente datoen som megafon for å kringkaste den samme fortellingen om angrepene som vi alle har hørt mange ganger før.
Det er en enkel fortelling om det gode og det onde, der Israel er uplettede i sin uskyld, der de fortjener blind støtte, mens alle fiender er monstre som fortjener en vold som det ikke er mulig å begrense med lover eller grenser, om de måtte befinne seg i Gaza, Jenin, Beirut, Damaskus eller Teheran. Slik Netanyahu forteller den, er den er en fortelling der Israels identitet som nasjon for alltid er smeltet sammen med terroren de ble utsatt for 7. oktober, en hendelse som sømløst blir flettet sammen med både nazistenes Holocaust og kampen om den vestlige sivilisasjonens sjel.
I Tyskland snakker de om en Staatsraison, eller en nasjonal interesse – og i de seinere årene har landets ledere sagt at den interessen er å beskytte Israel. Israel har også en Staatsraison, en som ligner, men likevel er annerledes. Offisielt sett er det jødisk sikkerhet. Men i statens sikkerhetsbegrep er de jødiske traumene innebygd. Helligdommer bygges over det. Murer reises rundt det. Kriger føres i dets navn.
Og så, like sikkert som at sola vil gikk opp over Jerusalem fikk Netanyahu formidle sin hevnfortelling til verden denne 7. oktober – og ingen besværlige, sorgtyngede familier kunne hindre ham.
Meningsforskjellene om minnemarkeringen har opphav i de underliggende debattene om bruk og misbruk av jødisk lidelse. Dette er konflikter som skriver seg helt tilbake til før Israel ble grunnlagt, og som strekker seg langt ut over landets notorisk udefinerte grenser. De dreier seg om en rekke med uløste spørsmål, der stadig mer står på spill.
Hvor går grensa mellom å markere minnet om et traume og kynisk å utnytte det? Mellom å erindre traumene og å gjøre dem til våpen? Hva vil det si å framstille en kollektiv sorg når kollektivet ikke er universelt, men i stedet sterkt bundet av etnisitet? Og hva vil det si å gjøre dette mens Israel aktivt skaper mer sorg i et ufattelig omfang, når de sprenger hele boligblokker i Beirut, finner opp nye metoder for fjernkontrollert lemlestelse og sender over en million libanesere på flukt for livet, samtidig som raseringen av Gaza fortsetter med uforminsket kraft?
Nå som et regionalt inferno i fullskala framstår som mer og mer sannsynlig for hver time som går, virker det kanskje irrelevant, eller til og med ufølsomt, å være opptatt av detaljene i hvordan Israel løfter fram og manipulerer det jødiske traumet. Likevel er disse kreftene sterkt forbundet, da nettopp de beretningene Israel forteller om jødisk offerrolle, utgjør begrunnelsen og dekkhistorien for den knusende volden og koloniale annekteringen av land som nå er stilt så grelt til skue. Og det er ingenting som gjør disse forbindelsene klarere enn de måtene Israel velger å fortelle historien om sitt eget folks traumer på 7. oktober – en hendelse som har vært erindret kontinuerlig nesten siden den skjedde.
Et av de mest bemerkelsesverdige aspektene av responsen på 7. oktober 2023 i Israel og mye av den jødiske diasporaen, var hvor raskt dagen ble absorbert i det som nå kalles «minnekulturen»: den kunstneriske, teknologiske og arkitektoniske metodologien som forvandler kollektive traumer til erfaringer andre kan lære av, vanligvis som forsvar for menneskerettigheter og fred og mot fornektelse eller glemselens svøpe. Ved massegrusomheter tar det vanligvis flere tiår før et samfunn er rede til å se på fortida med et ærlig blikk. Claude Lanzmanns banebrytende dokumentar om Holocaust, «Shoah», kom for eksempel ut 40 år etter at andre verdenskrig var over.
I Israels tilfelle ble det nesten umiddelbart igangsatt en grafisk gjenskaping av hendelsene 7. oktober, som medierte erfaringer, noen ganger med formål å motvirke de falske påstandene om at det aldri har forekommet overgrep, men ofte med et eksplisitt mål om å minske medfølelsen med palestinerne og bygge støtte til Israels stadig ekspanderende kriger. Før det hadde gått et år, fantes det allerede et teaterstykke kalt «October 7», bygd over vitneuttalelser og med løfte om å gjengi hendelsene «ordrett», i tillegg til flere kunstutstillinger og minst to motevisninger med 7. oktober-tema. I den ene deltok modeller som hadde overlevd angrepene eller mistet sine kjære, pyntet med falske sår, liksomblod og kjoler lagd av granathylser. En modell som mistet sin forlovede i angrepet, bar for eksempel «en hvit brudekjole med ‘kulehull’ over hjertet», rapporterte avisa Jewish News. «Israel er på moten igjen» lød en umusikalsk overskrift om motevisningen i avisa Jewish Chronicle.
Filmene om 7. oktober har allerede blitt en egen undersjanger. Først kom det israelske militærets «Bearing Witness», med en samling av de verste og mest grusomme øyeblikkene som ble fanget på film denne dagen. I løpet av få uker etter angrepet ble den vist for et utvalgt publikum bestående av politikere, toppledere og journalister overalt fra Davos til Museum of Tolerance i Los Angeles. Denne ble etterfulgt av en lange rekke mer profesjonelle dokumentarer, blant annet «Screams Before Silence», om seksuell vold, frontet av tidligere nestleder for Meta, Sheryl Sandberg – eller «#Nova», som bruker filmer fra mobiler og kroppskameraer til å gjenskape «de skrekkinnjagende overgrepene minutt-for-minutt», og BBCs «Surviving October 7: We Will Dance Again», som i stor grad gjør det samme. «USAs mest sette religiøse kanal», TBN, viste en spesialserie i fire deler om angrepene, med en total varighet på sju timer.
Det tar litt mer tid å lage dramatiske bearbeidinger, men flere er på vei, blant annet «October 7», en spillefilm fra teamet bak «Fauda», samt tv-serien «One Day in October», som produseres av Fox, og som sendes seinere denne måneden.
Det mest usedvanlige er den israelske regissøren Alon Daniels beslutning om å lage en realistisk film utelukkende med miniatyrer. Hans team har brukt flere måneder på å lage en omhyggelig gjenskaping, et skrekkens dokkehus: alt fra piggtrådgjerdet som Hamas brøt seg gjennom til de utbrente bilene og festivaltoalettene pepret med kulehull under musikkfestivalen Nova. En av medarbeiderne under produksjonen uttalte til Haaretz: «Vi lagde små modeller i 3D og malte dem, og aller først var det morsomt å se dem. Men så var det også tilsvarende opprørende. Det var en så stor dissonans mellom det søte og det skrekkelige.»
Fordi vår verden er sønderrevet av vold og urett, er det skrevet enormt mye om etikken rundt det å erindre ugjerninger fra virkeligheten. Hvordan framstiller man det grusomme uten å utnytte det? Hvordan kan man unngå å risse tanken dypere inn om at enkelte liv er skjebnebestemte for vold, at volden derfor er mer sannsynlig for disse? Hvordan unngår man å be overlevende om å gjenoppleve sine verste traumer om og om igjen? Hvordan unngår man en traumatisk reaksjon hos tilskueren, som selv kan ha møtt vold? Finnes det samtidig en prosess for oppreisning og heling? Og hvordan unngår man å vekke farlige følelser, som hat og hevn, som bare kan føre til mer tragedie og traumer?
Sosiologen Amy Sodaro, som har skrevet boka «Exhibiting Atrocity: Memorial Museums and the Politics of Past Violence», sier: «Folk som er opptatt av minnearbeid, strever konstant med disse spørsmålene. Det er dypt politisk arbeid.»
I løpet av de ukene jeg tilbrakte med å undersøke minnekulturen som utfoldet seg etter 7. oktober – de blodige brudekjolene, de små utbrente bilene og de siste telefonsvarerbeskjedene avspilt i loop – lette jeg forgjeves etter bevis på at noen har strevd med disse spørsmålene i det hele tatt. Jeg fant heller ikke at noen tok hensyn til det at det er mange fakta vi ennå ikke har kunnskap om, og at det er årsaken til at så mange fra ofrenes familier krever en uavhengig undersøkelse.
Med svært få unntak virker det som om det primære målet med disse ulike verkene er å overføre traumene til publikum: Å gjenskape grusomme hendelser så levende og nært at en tilskuer eller besøkende opplever en slags sammensmelting med sin egen identitet, som om det er de selv overgrepene er begått mot.
En person fra New York som var tilskuer til det «ordrette» teaterstykket «October 7», beskrev det slik: «Jeg følte faktisk at jeg gjennomlevde hendelsen … Jeg opplevde at stykket klarte å overføre følelsen til meg». Regissørene var så fornøyde med denne reaksjonen at de delte den i sosiale medier. Etter en filmframvisning av det israelske militærets 7. oktober-samling «var publikum helt knust. Folk gikk tause ut av rommet, enten gråtende eller rett og slett i sjokk», sa Jonathan Greenblatt fra Anti-Defamation League til The New York Times – og det skulle også være et kompliment.
Alle forsøk på erindring har som mål å røre ved hjertene til de menneskene som ikke var der. Men det er en forskjell på å inspirere til en emosjonell forbindelse og med hensikt å hensette folk i en tilstand av sjokk og traumatisering. Det er fordi den gjør det sistnevnte, at så mye av 7. oktober-erindringen skilter med at den er «immersiv» (der betrakteren kan tre inn i verkets verden og bli en del av den, red.anm.) – at den gir seere og deltakere muligheten til å krype inn i andres smerte, veiledet av en antakelse om at jo flere mennesker som opplever traumene fra 7. oktober som om det var deres egne, desto bedre vil det være for verden. Eller kanskje heller for Israel.
Ingen steder er målet om traumeoverføring mer eksplisitt enn i Israels blomstrende «mørk turisme»-sektor. I flere måneder har synagoger og jødiske organisasjoner over hele verden sponset reiser som tar tilhengerne deres med på «solidaritetsreiser» til Sør-Israel. Turbussene deres står på rekke og rad langs jordene der Nova-festivalen ble avholdt, som nå er fylt med minnesmerker over de flere hundre som ble drept og kidnappet der. Og til flere av lokalbefolkningens forferdelse tråkker de også over ruinene og strømmer inn i de raserte kibbutzene.
I februar i fjor fulgte journalisten Maya Rosen flere av disse turene i forbindelse med en stor artikkel i tidsskriftet Jewish Currents om dette uhyggelige fenomenet. Hun så raserte boliger som ble bevart som mausoleer, blant annet hjemmet til et 23 år gammelt par som ble drept under angrepet. De ble guidet gjennom rom der «skjermdumper av [Sivan] Elkabetz’ siste, desperate Whatsapp-samtaler med foreldrene var skrevet ut og hengt opp på veggen, sammen med brev som mora har skrevet til henne etter hennes død».
Dette går langt ut over å «røre ved ‘virkeligheten’», et begrep som ble brukt av forsker Debbie Lisle fra Queen’s University Belfast for å beskrive turistene som strømmet til Ground Zero etter terrorangrepet 11. september 2001. På grunn av den enorme mengden av sterkt personlige tale- og tekstmeldinger som nå er tatt vare på (mange fra disse samfunnene sendte meldinger og ringte kontinuerlig i mange timer mens de ventet på en hjelp som aldri kom), sammen med tilgangen til de fysiske stedene der rester av blod og andre tegn på kamp har fått stå urørt, har deltakerne ved disse solidaritetsreisene følt det nesten som om de selv har vært gjennom det eviglange angrepet.
«En amerikansk rabbi som hadde med seg en turgruppe fra sin menighet, fortalte meg at de hørte historie på historie om folk som ble drept», skriver Rosen. De fikk vite alt «trinn for trinn, hvor det skjedde, hvordan det skjedde, hvor mange timer folk satt innelåst i sikkerhetsrommene sine, når folk ble skutt gjennom vinduet eller tatt med ut av huset. Disse bildene ga henne mareritt i de neste fem nettene, fortalte hun.»
Det tilbys andre slike legemliggjorte opplevelser, blant annet «Gisselplassen» i Tel Aviv, der turister har kunnet gå inn i en mørk, 30 meter lang «immersiv kopi av en Hamas-tunnel». For å simulere den samme situasjonen som ofrene opplevde, ble konstruksjonen utstyrt med lyder fra eksplosjoner og luftangrep.
Det er vanskelig å tro på, gitt hvor mye som allerede er tilgjengelig, men mye mer erindring over 7. oktober er på vei. Til tross for at den økonomiske krisa vokser, godkjente den israelske regjeringen i forrige måned et forslag fra Netanyahu om å bruke 86 millioner dollar på framtidige erindringsprosjekter i forbindelse med 7. oktober og de militære framstøtene som har rast på mange fronter siden da. Pengene skal brukes til å ivareta «infrastrukturarven» (det vil si skadde bygninger), opprette et nytt minnested, etablere en årlig nasjonal fridag og mye annet.
For dem som ikke har mulighet til å reise til Israel, finnes imidlertid virtuelle opplevelser – blant annet VR-rundreisa «Gaza Envelope 360 tour», som er tilgjengelig på engelsk og hebraisk, og som guider seerne rundt i de israelske lokalsamfunnene som ble angrepet 7. oktober. I en del av rundturen som har blitt lagt ut på nett, tar broren til et av ofrene med seg kameraet rundt i huset for å vise hvor angrepet foregikk og peker på blodflekkene som fremdeles finnes på gulvet.
Dette er også en undersjanger av 7. oktober: En «immersiv historiefortellingsplattform» inviterer de besøkende med på et utvalg 3D-turer gjennom private hjem. Mens du navigerer fra det ene raserte rommet til det andre, får du høre lydopptak av meldinger fra livredde ofre, sendt til slektninger fra sikkerhetsrom.
Flere taktile traumatiske opplevelser tilbys også rundt om i verden. Den mest profilerte (og kontroversielle) blant dem er Nova-utstillingen. Den enorme, dunkelt belyste installasjonen gjenskaper musikkfestivalen helt ned til sanden, teltene og de utbrente bilene – og har som mål å formidle den kroppslige følelsen av en kul festival som plutselig avbrytes med forferdelig vold.
Showet, som fremdeles er på turné, og som benytter virkelige gjenstander som er samlet inn fra festivalområdet, tiltrakk seg over 100.000 besøkende bare i New York, flere av dem politikere.
Dette er igjen et avvik fra hvordan erindringen av nylige traumatiske hendelser – fra masseskytinger til klimakriser – generelt sett ivaretas av kunstnere. Vanligvis er arbeidet mye mer elliptisk og forsøker å vise respekt for de døde og ikke retraumatisere familiene eller skremme tilskuerne.
De som skal ivareta erindringen, bringer for eksempel sjelden tilskuere en masse inn i mørklagte ungdomsskolekorridorer nedsprutet med falskt blod til lyden av våpenild og barns desperate skrik fordi de vil oppfordre til tiltak mot våpenvold.
En anmeldelse på kunstbloggen Filthy Dreams sammenliknet Nova-utstillingen med en bisarr krysning mellom allsang rundt leirbålet og en av disse evangelikalske helveteshusene, som er lagd for å skremme tenåringer om farene ved sex før ekteskapet. «Trenger vi egentlig å stå på ofrenes yogamatter for å føle det grusomme i at mennesker på en musikkfestival har blitt slaktet ned?» spurte kunstkritikeren Emily Colucci. «Er det å sitte over skrevs på en veltet campingstol mens man stirrer på uskarpe bilder av lik egentlig den beste måten å minnes de døde på? Og hvorfor er det så fordømt mørkt her inne? Jeg skjønte at 7. oktober var forferdelig uten at jeg trengte å gjøre dette.»
Det er forskjell mellom å forstå en hendelse på en måte som ivaretar våre analytiske evner samt vårt jeg, og å føle oss som om vi personlig gjennomlever dette. Det sistnevnte framkaller ikke forståelse, men det Amy Sodaro har kalt et «protetisk traume», som bidrar sterkt til «en overforenklet dualisme mellom godt og ondt, som får viktige politiske konsekvenser».
Forbrukerne av disse opplevelsene blir oppmuntret til å føle en destillert tilknytning til ofrene, som i essens utgjør det gode og et destillert hat mot overgriperne, som i essens utgjør det onde. Den traumatiserte tilstanden består utelukkende av følelser, utelukkede av reaksjoner. Siktfeltet er smalt, som i en tunnel.
I en slik tilstand spør vi ikke hva som har blitt tatt med eller ikke i framstillingen av denne immersive opplevelsen. Og når det gjelder flommen av immersiv kunst som produseres for å minnes 7. oktober, er jo ikke Palestina tatt med, særlig da ikke Gaza. Ikke tiårene med de kvelende livsforholdene på den andre sida av muren, som førte til angrepene – og ikke de titusener av palestinere, inkludert det smertefullt store antallet barn, som Israel har drept og lemlestet siden 7. oktober.
Det er nettopp det som er poenget.
Når jødiske turister fra New York eller Montreal forsøker å smelte sammen med traumene fra festivalområdet eller en rasert kibbutz, er de så nærme Gaza at de kan høre eksplosjonene fra de israelske bombene i Jabalia og Khan Younis, at de kan se røyken og – særlig på de verste dagene – føle vibrasjonene i kroppen. Men som Maya Rosen skrev, er det som om de ikke klarer å høre, eller ikke klarer å ta inn det de hører, til tross for denne intensiteten. En som jobbet med disse turene, beskrev at deltakerne er «dypt inne i sine egne traumer, og disse traumene fortrenger den lidelsen som krigen forårsaker».
Disse turistene sier det samme som konsumentene av så mange av de groteske, immersive (om enn svært selektive) opplevelsene, at de er der for å «bevitne», mantraet i den moderne erindringsvirksomheten. Men det er uklart hva de egentlig mener. Når eksperter på massegrusomheter snakker om betydningen av å «bevitne», henviser de til en spesifikk måte å se ting på. Denne typen bevitnelse, ofte av forbrytelser som lenge har vært benektet eller undertrykt av mektige stater, er en avvisning – en avvisning av denne benektelsen. Det er også en måte å hedre de døde på, både ved å holde fortellingene deres i live og ved å inkludere deres ånd i et rettferdighetssøkende prosjekt for å forhindre at lignende ugjerninger får gjenta seg i framtida.
Men all bevitnelse gjøres ikke i denne ånd. Noen ganger er bevitnelsene i seg selv en form for benektelse, organisert av beregnende stater for å skape berettigelse for andre, mye større ugjerninger. Smale og sterkt innrettet mot sin egen gruppe blir de en måte å unngå å se den harde virkeligheten rundt disse ugjerningen på, eller et aktivt forsvar for dem. Dette ligner mer på å skjule, og på sitt mest ekstreme kan det rasjonalisere folkemord.
I denne konteksten har noen av de mest opphetede debattene i fredsforkjempernes leir dette siste året dreid seg om sorgpolitikk, noe som har skapt et nytt og smertefullt ordforråd om sorg. Selv om mange (inkludert meg selv) åpent sørger over de israelske sivile som ble drept i angrepene 7. oktober, understreket også mange at palestinske liv systematisk behandles som «ikke sørgbare» (for å bruke et uttrykk fra Judith Butler). I motsetning er israelske liv «forhåndssørget», fordi «det allerede finnes et apparat på plass som ikke bare gir deres dødsfall en eller annen mening, men spesifikt den meningen de finner i bomber som faller mot Gaza», som historikeren Gabriel Winant sier det.
Den libanesisk-australske antropologen Ghassan Hage opplevde det som at en «overherredømmesorg» rådet etter 7. oktober, siden «de myrdede israelerne var spesielle, i motsetning til palestinerne, som myrdes hele tida. De var overlegne døde mennesker som måtte hevnes på en måte som minner alle, men spesielt drapsmennene, om hvor overlegne de var.» Den palestinske forskeren Abdaliawad Omar skrev et glitrende essay der han understreket at det å sørge i seg selv innebærer en viss avstand fra den traumatiske hendelsen, en avstand som ikke er tilgjengelig for palestinerne, som må stå overfor Israels rasende folkemord. «Fram til det blir en virkelig våpenhvile, en som lar oss begynne sorgarbeidet, vil vår motstandsbevegelse kjempe for retten vår til å sørge.»
Kunst og hevn
Selv om det er imponerende hvor raskt (og hvor kitchpreget) Israel har forvandlet lidelsen under 7. oktober til medie- og turismeprodukter, er det ikke unikt. Bilder av Ground Zero og terrorangrepet 11. september 2001 ble også umiddelbart estetiserte og skapt om til galleriutstillinger. Ikke lenge etter kom katastrofefilmene. Debatten om hvordan vi skal minnes Ground Zero, begynte nesten umiddelbart, det samme gjorde turistenes pilegrimsferd til stedet.
Enda viktigere er det at disse utspillene, som skulle gjøre 11. september til en opplevelse for å framkalle bestemte følelser – sorg, stolthet, patriotisme – foregikk parallelt med den hissige amerikanske militærreaksjonen på disse angrepene, på linje med det som skjer i Israel i dag. De mer nasjonalistiske filmene og tv-seriene etter 11. september, der arabere og muslimer nesten uten unntak framstilles som blodtørstige terrorister, ble til en kulturell front i den såkalte krigen mot terror og spilte en avgjørende rolle i rettferdiggjøringen av USAs verste overgrep, fra slagmarkene i Falluja til fangecellene i Guantánamo Bay.
Enda flere slående paralleller finner vi i den eldre kolonihistorien. Da jeg for eksempel diskuterte denne forskningen med min kollega Kavita Philip, som forsker på teknologi og litteratur, oppfordret hun meg til å se på bølgen av britisk kunst som ble skapt som reaksjon på opprørene i India i 1857–1858. Det var som å se gjennom en tidsportal.
I 1857 reiste de indiske soldatene i den britisk-indiske hæren seg mot sine øverstkommanderende som en del av et breiere opprør mot det tyranniske regimet i det britiske East India Company. Opprøret vokste seg langt utenfor det militære og inkluderte bønder og jordleiere som led under kolonistyret. Som på 7. oktober ble de som opprøret var rettet mot, overrasket over styrken. Opprørene nådde raskt fram til Delhi og tok over det britiske våpenlageret. De britiske troppene reagerte med uhemmet vold og brant landsbyer ned til grunnen. De indisk-britiske soldatene begikk også ugjerninger. Under den mest beryktede hendelsen ble rundt to hundre britiske kvinner og barn tatt til fange og til slutt massakrert.
I månedene som fulgte, dukket det opp en egen sjanger med skrekkfylt propagandakunst i Storbritannia, som ble sendt på vandreutstillinger i hele koloniriket. Gjennom skisser, litografier og raderinger ble de asiatiske opprørerne skildret som apelignende villmenn eller rasende tigre, mens de myrdede britiske kvinnene var Ofelia-aktige engler. Størst effekt fikk noen enorme panoramaer i 360 grader, noen hadde også tablåer man kunne flytte på, som ga tilskuerne en immersiv opplevelse av å være på slagmarka – en lavteknologisk forløper til VR-traumeopplevelsen som tilbys i dag.
Da som nå var det viktig å handle raskt: Mens kampene fremdeles raste på det indiske subkontinentet, kunne folk i London dra til Leicester Square, betale en shilling og la seg omgi av Robert Burfords panoramamaleri «The Action Between her Majesty’s Troops and the Sepoys at Delhi» eller det enda mer bloddryppende litografiet «The Treacherous Massacre of English Women and Children at Cawnpore by Nena Sahib».
De sjokkerende scenene nørte oppunder et ønske om hevn og bygde opp viktig støtte for den britiske undertrykkelsen som fulgte opptøyene, blant annet omreisende lynsjemobber og spektakulære framvisninger av imperiets dominans, som å henrette opprørene ved å binde dem fast i kanoner. Kampanjen tok til slutt livet av minst 100.000 indiske sivile, og ytterligere flere hundre tusen døde av sulten og epidemiene som fulgte de britiske gjengjeldelsene. Imperiets soldater hadde ikke Tiktok på den tida, der de kunne dele grusomhetsporno, men malerne skildret ivrig opprørerne som var bundet fast til kanonmunningene, og politiske karikaturtegnere i Storbritannia framstilte den mektige britiske «Fru Justitia» med sverd i hånda og knuste brune kropper under føttene.
Historien er full av kapitler om urfolk som har sultet og blitt utarmet gjennom koloniherrenes undertrykkelse, og som til slutt gjør opprør. Og at disse opprørene så innebærer grusomheter. Det har igjen blitt til påskudd for deres koloniherrer til uhemmet å «utrydde hver eneste jævel», helt til det når folkemordnivå. Da Israel for bare et år siden trappet opp sin folkemordtrussel mot palestinerne, som de kalte «menneskelige dyr», pekte forskere på antikolonial historie – som Ghassan Hage og Shailja Patel – på disse parallellene ved å henvise til historier om «koloniale straffeekspedisjoner» overalt fra Namibia til Minnesota. Men artiklene deres ble bare publisert på sosiale medier og i mindre tidsskrift. De fikk lite tilgang til store plattformer i Nord-Amerika og Europa for å fortelle om denne konteksten.
Det er beklagelig, for det kunne ha bidratt til å plassere 7. oktober og tida etter i et historisk perspektiv – ikke som en unnskyldning for Hamas’ krigsforbrytelser, men som en advarsel mot at Israels sjokk og ydmykelse blir gjort til våpen for å tillate imperialistisk aggresjon og groteske rettighetsbrudd. Likevel hører vi lite om disse undertrykte historiene. Til og med de innlysende parallellene med 11. september – allestedsnærværende i den første tida – ble raskt lagt til side.
Sammensmeltingen av 7. oktober og holocaust
I deres sted fikk vi ett enkelt historisk referansepunkt for angrepene, i det minste i Israel og mye av den vestlige pressa. Jeg snakker selvfølgelig om den uavlatelige og gjentatte sammenligningen mellom 7. oktober og nazistenes holocaust. Som en slags inversjon av de faktiske maktforholdene framstiller den statsløse palestinere som nazistene – de som lever under langvarig israelsk beleiring, ulovlig okkupasjon og apartheid – og israelerne som deres hjelpeløse ofre – de som har en hær som er blant verdens mektigste, som støttes av hypermakta USA og har en klar politikk om å utvide sin landmasse og utslette den palestinske tilstedeværelsen på reint kolonialt vis.
Dette er en svært betent historie, siden retur av trusler på holocaust-nivå berettiger så godt som enhver respons i øynene til mange israelere og deres tilhengere. Som Abdaliawad Omar sa det: «Denne koloniale formen for sorg forvandler palestinerne til moderne ekvivalenter av amalekittene og driver fram en lengsel etter makt, autonomi og uhemmet militarisme. Den avføder en rasialisert diskurs som flytter sorgen og sinnet fra holocaust til et folk som ikke har gjort noe annet enn å finnes der staten Israel skulle opprettes.»
Flommen av erindringskunst og -installasjoner om 7. oktober spiller en svært stor rolle i å sementere denne omsnudde fortellingen, som følger de oppgåtte sporene og metodene som har vært finpusset gjennom holocaust-opplæring og -erindring gjennom mange tiår.
Etterligningen er tydelig på mange fronter. Den er der i det hardnakkede valget av språk for å beskrive minnearbeidet («aldri glemme», «aldri igjen er nå», «være vitner»). Den er der i beslutningen om å skape de mange «immersive» mulighetene til å «oppleve» 7. oktober, som bygger på holocaust-opplæringens bevegelse mot hyperrealistisk neddykking og simulering, fra skoleturer til kvegvogner som man kan vandre gjennom mens man ser hologrammer av jødiske fanger, til å gi skolebarn kopier av pass, slik at de kan forestille seg at det er de selv som blir plassert om bord i disse vognene.
Sammensmeltingen av hendelser er allestedsnærværende. Nettsida som tilbyr den guidede turen «Gaza Envelope 360», tilbyr også turen «Auschwitz 360». I Nova-utstillingen som turnerer verden rundt, vises for eksempel sko som er «tapt og funnet» på festivalområdet, et klart ekko få kan unngå å legge merke til. «Radene av sko minner oss om en lignende utstilling ved US Holocaust Memorial Museum i Washington D.C., som symboliserer de seks millioner jødene som ble myrdet i Holocaust», fortalte NBC. Sammensmeltingen er der også i den mørke turismen: Faktisk går noen av reisene til Sør-Israel gjennom Polen og tilbyr stopp i Auschwitz som en «valgfri forhåndserfaring».
I tilfelle noen gikk glipp av poenget, valgte den innflytelsesrike interesseorganisasjonen Combat Antisemitism Movement å feire holocaust-minnedagen ved å legge ut en video som var filmet ved Berlins minnesmerke over Europas myrdede jøder. Over de mørke betongklossene som symboliserer nazistenes nedslakting av millioner, bruker det «digitale kunstverket» droner til å vise fram en enorm joggebukse flekket med falskt blod, som er ment å symbolisere den seksuelle volden 7. oktober. Andre droner holder en gul stjerne, med budskapet: «Aldri igjen?» Der, i et av tablåene, blir de to traumene visuelt smeltet sammen til ett eneste altomfattende klageskrik som visker ut oseaner, århundrer, makt mennesker og omfang.
Det må sies at dette er en merkelig oppførsel. Men ikke så merkelig som en detalj jeg kom over i en artikkel om den nye israelske trenden med tatoveringer med 7. oktober-tema. En kunstner som ble sitert i tidsskriftet Hadassah Magazine, sa at en kunde hadde fått ideen til et «konsept», der datoen for angrepet, «1072023 ble skrevet slik som serienumrene som ble tatovert på fangene i Auschwitz».
Noen av de viktigste institusjonene som har i oppgave å beskytte minnet om holocaust for framtidige generasjoner, har villig bidratt til denne sammensmeltingen, for eksempel den sentrale organisasjonen Shoah Foundation, som huser et omfangsrikt arkiv over filmede vitnemål fra holocaust-overlevende. De la til en ny kategori i år: «Intervjuer med overlevende etter 7. oktober». Og i år gjorde arrangørene av marsjen March of the Living, som går mot Auschwitz, et poeng av å invitere «israelske holocaust-overlevende som overlevde angrepene 7. oktober».
Hendelser som disse fikk Marianne Hirsch, professor emerita ved Colombia University og en svært respektert forsker på traumatiske minner og minnemarkeringer, til å skrive et viktig essay der hun utfordrer sine kolleger ved holocaust-studier til å stille spørsmål ved hvor klokt det er med erindringsmetoder som går ut på å overføre traumatiske minner fra én generasjon til den neste (en prosess hun har beskrevet som å skape et «post-minne»).
I et intervju fortalte hun meg at erindring av traumatiske historier kan gjøres på måter som oppmuntrer til kollektiv heling og en opplevelse av solidaritet på tvers av skillelinjer. Men det hender også at heling ikke er målet for de politiske aktørene i disse gruppene – og at det å holde traumet i live, på tross av tida som har gått og de endrede forholdene, er uendelig mye mer nyttig. «I begynnelsen dreide holocaust-studiene seg aller mest om hvordan sårene kunne holdes åpne og traumet overføres så direkte som mulig», sa hun. Det har også dreid seg om å framstille antisemittismen som en rigid og allestedsnærværende naturkraft, et hat i en helt egen klasse – et verdenssyn som rabbien og forskeren Shaul Magid kaller «judeopessimisme».
Hirsch sier at dette har mye å gjøre med hvor nært holocaust-minnet har vært bundet til sionismen, med dannelsen av den svært militariserte staten Israel framstilt som en «forsoning» etter holocausts ødeleggelser. I denne fortellingen, som har vært den dominerende i jødiske skoler, sommerleirer, synagoger og på gratisreisene til Israel for unge jøder, «kan helingen utelukkende komme fra ‘hjemlandet’». Det betyr at når hjemlandet kommer under et voldsomt angrep, slik det gjorde 7. oktober, kommer alle traumene – som er innplantet gjennom disse filmene og museene og memoarene og skrekkhistoriene – strømmende tilbake, og trusselen føles eksistensiell. Hvis det er sant at holocaust kan komme tilbake når som helst og Israel er det eneste som sikrer mot at dette kan skje, «skaper det et slags alibi for det Israel gjør, uansett hva det er» – et alibi som vi har sett de grusomme følgene av i deres nådeløse handlinger gjennom de siste tolv månedene.
Hirsch er svært bekymret over disse historiske sammensmeltingene, både som forsker og som datter av holocaust-overlevende selv. Etter hennes mening tjener én-til-én sammenligninger mellom nazistenes nedslakting i industriell skala og Hamas’ én dag lange drapsorgie til å «redusere holocaust», som hun sier. «Og det vanærer ofrene. Historisk sett er det også fullstendig galt.»
Men det får oss til å stille spørsmålet: Hvorfor virker det som så mange framstående jødiske ledere ønsker at Israel skal ha gjennomlidd et eget moderne holocaust, så mye at de gir etter for disse falske og farlige sammenligningene?
På ett nivå er det lite forståelig: Israels Staatsraison er påstanden om at de aleine kan garantere jødene trygghet stilt overfor jødehat, framstilt som en primitiv kraft i den menneskelige psyken, som kan bryte ut i folkemord når som helst. Angrepene 7. oktober var brutale, men de representerte ikke en trussel om utryddelse mot verken israelerne eller jødene som folk. Hvorfor vil da Israel undergrave sin hovedoppgave ved å fremme en fortelling som får landet til å virke mindre trygt enn det faktisk er?
Her er én teori: Såret i hjertet av Israels grunnlag er at palestinerne har blitt tvunget til å betale for Europas forbrytelser. Tvunget til å betale med sitt land. Sine hjem. Sin frihet. Sitt blod. På nytt og på nytt i det mange palestinske forskere og politiske ledere, fra Hanan Ashrawi til Joseph Massad, har kalt «et kontinuerlig nakba». Men hvis palestinerne er de nye nazistene, eller er verre enn nazistene (som vi har fått høre i år), og hvis 7. oktober er et nytt holocaust, eller en forlengelse av det, ville de ha vært skuls. For å si det på en annen måte vil Israel være mindre fysisk trygt enn det de lenge har påstått med den nye nasjonale identiteten som formes rundt denne traumatiske dagen, men de tror at de er mer politisk trygge, siden de med denne logikken ikke vil være grunnlagt på en forbrytelse, på en etnisk utrenskning av et folk som aldri utgjorde noen trussel mot jødene. Og det betyr at det vil være trygt endelig å gjennomføre resten av nakba, noe som alt ser ut til å være i ferd med å skje i Gaza og store deler av Vestbredden.
Denne farlige misforståelsen fikk sitt muligens mest eksplisitte uttrykk i desember i fjor, da David Azoulai, leder for Metula Council i Nord-Israel, snakket i et israelsk radioprogram om sin idé om hva som burde skje med Gaza og de 2,2 millionene palestinerne som bor der. Etter denne lokalpolitikerens syn burde den israelske marinen transportere alle de palestinerne som er igjen, til «Libanons bredder, der det allerede er nok av flyktningleirer», slik at Gazastripa «kan ligne konsentrasjonsleiren i Auschwitz … Hele Gazastripa bør tømmes og jevnes med jorda, akkurat som i Auschwitz».
Han la til: «La det bli et museum så hele verden kan se hva Israel kan gjøre. La hele verden få se at ingen får bo på Gazastripa, for 7. oktober var på en måte et nytt holocaust.»
Tanken om å påberope seg Auschwitz for å oppfordre til et nytt folkemord – inkludert det å opprette nye konsentrasjonsleirer – her og nå, samtidig som man framstiller det som en slags oppfordring til å minnes, ble for mye for de menneskene som faktisk driver minnesmerket og museet i Auschwitz. De reagerte med et innlegg på sosiale medier der de sier:
«David Azoulai ser ut til å ønske å bruke symbolet for verdens største kirkegård som et slags sykt, hatefullt, pseudokunstnerisk symbolsk uttrykk. Det å oppfordre til handlinger som ser ut til å bryte enhver sivil lov, krigslov, moralsk lov og menneskelig lov, som kan lyde som en oppfordring til mord i samme skala som Auschwitz, stiller hele den hederlige verden ansikt til ansikt med en galskap som vi må konfrontere og på det sterkeste avvise. Vi håper at de israelske myndighetene vil reagere på et slikt skammelig misbruk, da terrorisme aldri kan være responsen på terrorisme.»
Israelske myndigheter avviste ikke Azoulais provokasjon. Kanskje fordi han beskrev det slik den israelske regjeringen har gjort det kontinuerlig siden 7. oktober, selv om ikke detaljene er helt de samme: De har brukt et historisk folkemord til å berettige et folkemord i nåtida – mens deres tilhengere bruker kunst, film, virtuell virkelighet, mørk turisme og til og med mote til å overføre det israelske traumet over hele kloden.
Marianne Hirsch kaller denne formen for militarisert erindring for «monumentale minner». Men det er også noe hun kaller et «motminne», etter Michel Foucault – uttrykk for sorg og smerte som bobler opp nedenfra og ofte er forbundet med kamper for rettferdighet, kollektiv heling og transformasjon.
Selv om de trolig vil druknes av monumentmakerne, vil vi i tida framover også se mange slike motminnemarkeringer: grupper som anerkjenner at sorg, til tross for alle forvrengte doble standarder og all farlig våpengjøring, er en mektig, vedholdende og uregjerlig følelse. Den må ha noe å rettes mot, og den må bæres kollektivt.
Derfor vil kibbutzene ha sine private ritualer, på sine gravplasser, mens de minnes gislene og ber for at de fremdeles lever. If Not Now, en organisasjon for progressive unge jøder, holder samlinger over hele USA under overskriften «Every Life, a Universe», der de oppfordrer til forbud mot våpeneksport og krever en slutt på Israels angrep mot Gaza og invasjonen av Libanon, samt frihet for alle gisler. «Vi har mange nok tårer og store nok hjerter til at vi kan sørge over alle liv som er tatt – ethvert ødelagt univers – om det er israelsk eller palestinsk. Der er ikke enten eller. Vi trenger hverandre: Jødene kan ikke være trygge hvis ikke palestinerne er trygge og fri.»
Før det håpet kan bli mer enn et slagord, vil det måtte finnes en eller annen form for felles historie om hvordan vi kom til dette opprivende stedet, og det arbeider den beundringsverdige israelsk-palestinske gruppa Zochrot med. I tjue år har de jevnt og trutt lært jødiske israelere hvorfor historiene de har vokst opp med, er farlig ufullstendige, fordi den triumferende fortellingen om Israels grunnleggelse er så uløselig knyttet sammen med fordrivingen av palestinerne og tvunget eksil – nakba. Og derfor arrangerer de turer til ødelagte og avfolkede palestinske landsbyer, deler ut alternative kart, holder kurs og workshops og oppfordrer til «en felles framtid for alle innbyggere i dette landet og alle flyktninger».
På hebraisk betyr zochrot det å «erindre», og i motsetning til retraumatiseringen som for tida beskrives som erindring, dreier det å erindre seg i sin sanneste forstand om å sette de knuste og oppstykkede bitene av selvet sammen igjen i håp om å bli hel. Sette sammen bitene av landet igjen. Sette sammen bitene av folket som er i eksil igjen. Sette sammen bitene fra tidligere koloniale folkemord som formet og inspirerte nazistenes holocaust, som igjen formet staten Israel. Sette sammen biter og huske at Israel akkurat nå befinner seg midt i en atombevæpnet kolonial hevnaksjon på linje med tidligere koloniale straffeekspedisjoner, slike som også brukte kunst og kollektiv sorg som potente utryddelsesvåpen.
Det å identifisere disse dype historiske sammenhengene – det holocaust-forsker Michael Rothberg ved UCLA har kalt «flerveisminne» – dreier seg om å sette sammen bitene igjen. Det er vårt beste håp for å komme ut av det som i stadig større grad oppleves som en endeløst gjentakende folkemordloop. Men dette arbeidet blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag, ettersom palestinerne står overfor det som den feministiske forskeren Nadera Shalhoub-Kevorkian har beskrevet som en syndflod i oppstykkinger på sitt mest bokstavelige: oppstykkede kropper, oppstykket geografi og et oppstykket statslegeme.
I mellomtida fortsetter massene å samle seg i gatene i Gaza og Beirut for å hedre sine døde med klagerop, vel vitende om at ikke engang begravelsene deres er trygge mot neste bølge av det israelske blodbadet.