Americana-musiker Chuck Prophet får nytt liv via den magiske, kolombianske cumbia-musikken.
I 1984 dukket en skrukkete gjeng opp på Studio 26 i Universitetsgata i Oslo (i etasjen over lokalet der Last Train åpnet seinere samme år), for å spille på rockeklubben Ratz, drevet av Kai Jarre og meg selv. Kvintetten kalte seg Green on Red, og var sammen med The Dream Syndicate, The Long Ryders og The Bangles de mest sentrale bandene i en ny Los Angeles-bølge som ble kalt The Paisley Underground.
Allerede abonnent? Logg inn
En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.
Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.
Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.