Audun Lysbakken høres litt månebedotten ut i tittelen på sine politiske memoarer: «I alle dager». Har du sett på maken, liksom. Det er imidlertid ingenting ved Lysbakken som er preget av slik troskyldig forundring. Tvert imot skriver han irritert om politiske kommentatorer som, da han i 2022 annonserte sin avgang som SV-leder, roste ham for å ha forlatt ungdommens radikalitet og revolusjonsretorikk, som om det var naivt og umodent. Nei, han vil slett ikke avsverge sin fortid. Kanskje har han dempet retorikken, men det var han og hans likesinnede som hadde rett, synes han å si: Den nyliberalismen og globaliseringen han som unggutt på 1990-tallet engasjerte seg mot, har i dag vist seg å få katastrofale konsekvenser i form av klimakrise, splittede samfunn og demokratiskepsis. Lysbakken mener at økonomiske forhold, ikke minst finanskrisen i 2008, er hovedforklaringen på de fascistoide strømningene – Trump, Putin – som begynte å blomstre i tiåret etter.
Etter min forstand å bedømme holder analysene hans vann, men når han fremdeles viser seg som en såpass tro marxist, spørs det vel også nå om han vil finne nåde hos det snusfornuftige vaniljekommentariatet i Schibsted-pressen.
Nei, Lysbakken virker ikke blåøyd, men heller ikke kynisk. Kanskje er det jeg som er naiv, men han greier å framstille seg selv som svært tillitvekkende. Denne mannen ville jeg lånt bort pappapermen til uten å blunke! Eventuelt tar han seg bare godt ut i lys av at jeg har skandaleboka «Partiet» friskt i minne, der alle politikerne later til å være maktkåte og ryggradsløse. Jeg nevnte for en bekjent at jeg leste Lysbakkens bok, og vedkommende spurte om den var skrevet av en ghostwriter. Det kan jeg ikke tenke meg – den er holdt i nøyaktig den nøkterne, litt tekkelige og av og til lunt humoristiske tonen vi kjenner fra hans mange år i offentligheten. Nå har jeg kanskje ikke gitt Lysbakken min stemme, men selv har han en stemme jeg stoler på.
«I denne boken er tre fortellinger vevd inn i hverandre», skriver Lysbakken i forordet. «Det er den om mitt politiske liv, den om tidsånden og den om makten.» I margen har jeg notert at jeg «er mest interessert i den om tidsånden», og det holder jeg ved endt lesning fast ved, selv om også de to andre fortellingene er leseverdige. Eller lærerike er kanskje mer presist, boka er ingen fest – Lysbakken er for lojal mot partiprosjektet og for forsonlig og respektfull overfor sine motstandere til at det virkelig svinger. Dette tjener ham til ære, selv om denne leserens lavere instinkter dermed ikke får sitt. Ja, bortsett fra når han vurderer innsatsen til enkelte navngitte politiske kommentatorer i forbindelse med at han måtte gå av som statsråd i 2012, da tar han bladet fra munnen.
Særlig lærerik er nok boka for oss som ikke har paratkunnskap – i motsetning til det nettopp enkelte politiske kommentatorer later til å ha – om enhver politisk hestehandel som er blitt inngått på et eller annet konferansehotell for både ti og tjue år siden. Hva angår fortellingen om makten, handler den i første rekke om SVs forhold til regjeringsmakt versus parlamentariske forhandlinger. Stoltenbergs andre regjering (2005–2013) og bruddet i forhandlingene med Støre og Vedum i Hurdalen i 2021 blir selvsagt behørig gjennomgått, men mest spennende er nesten beskrivelsene av bakromsforhandlingene med Knut Arild Hareide i forbindelse med den interne striden om retningsvalg i KrF i 2018, som endte med at Hareide gikk av som partileder.
Politiske memoarer har det vel ikke med å omvende meningsmotstandere i stort antall, og det vil nok heller ikke «I alle dager» gjøre, men når det gjelder tidsånden, har Lysbakken synspunkter det er verdt å diskutere på tvers av politiske skillelinjer. Et sentralt poeng i boka er at hans politiske liv – fra ungdomstida til i dag – har falt sammen med den nyliberale epokens høydepunkt. Etter Murens fall dominerte nyliberalismen tidsånden fullstendig, skriver Lysbakken. Med den kalde krigen overstått ventet man at lystig klingende transaksjoner på det frie marked skulle skape varig fred og samforstand; alternativer til markedstenkningen og individualismen lot seg knapt tenke. Nå viser 11. september, finanskrisen og MAGA at den nyliberale æraen er over, vi lever bare i ettervirkningene av den og vet ikke hva som vil komme.
Har Lysbakken rett i dette? Jeg vet ikke. Vi vet ikke hva som vil komme, det er sant, men tyder ikke det også på at vi fortsatt har store vanskeligheter med å forestille oss et annet system enn det som har tjent oss så middels godt hittil? Vår mangelfulle håndtering av de tilsynelatende uoverstigelige utfordringene som ulikhet, klima og krig representerer, peker i den retningen.
Da Lysbakken i fjor anmeldte tidligere Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksens «Ingen tror på nåtiden» for Bokmagasinet, bemerket han at boka hadde få forslag til løsninger på alle problemene vi står i. I likhet med Isaksen har Lysbakken nå satt et i hvert fall foreløpig punktum for sitt politiske liv, men når det gjelder fortellingen om SV og regjeringsmakten, holdes dørene åpne. Løsningene for framtida har imidlertid ingen dominerende plass hos Lysbakken heller. De skisseres raskt når det er mindre enn ti sider igjen av boka, og sier nokså vagt at venstresida må skape en allianse mellom den fagorganiserte arbeiderklassen og den progressive middelklassen, og veien til suksess er «en renessanse for reformismen»: Vanlige folks liv og velferd må gjøres bedre én reform av gangen.
Dét må vi vel kunne si var et farvel til den unge, revolusjonære Lysbakken, himmelstormeren, men jeg mener ikke å være sarkastisk. Det kan høres smått og resignert ut, men kanskje er det dette vi kan håpe på: langsomme, små skritt mot en bedre verden.