Svar til Skurdal

Aner­kjen­nelse av Palestina er ikke et press­mid­del

Keir Starmer varslet tirsdag at Storbritannia kan anerkjenne Palestina i september, som press mot Israel, dersom Netanyahu-regjeringen ikke åpner for våpenhvile og en fremtidig tostatsløsning. Det Starmer i realiteten sier, er at palestinernes rett til en egen stat er betinget av at Israel endrer kurs – og det i en situasjon der Israel står anklaget i Den internasjonale domstolen for mulig folkemord etter å ha lagt Gaza i ruiner. Det er en videreføring av tidligere kolonial praksis, der stormakter opptrer som administratorer over hvem som får danne stat, og når. Palestinerne har krevd en stat i over 75 år. 147 land har allerede anerkjent dem. Likevel opptrer britiske og amerikanske myndigheter som om de forvalter Palestinas modenhet for statsdannelse. Når Starmer gjør anerkjennelsen av Palestina til et forhandlingskort betinget av okkupasjonsmaktens oppførsel, viderefører han arven fra mandatordningen under Folkeforbundet og FN; et system etablert etter første verdenskrig, der tidligere kolonier ble «administrert» av stormakter inntil de var «klare» for selvstyre. Palestina var et slikt territorium, under britisk kontroll.