DebattSakprosa

Svar til Skurdal

Et godt journalistisk prinsipp er å gjengi andre på en måte slik at de som blir omtalt, kjenner seg igjen. Når Klassekampens redaktør skriver på lederplass 10. oktober at jeg har til intensjon om å få «Å tenke med Zapffe» sensurert og trukket, kjenner jeg meg overhodet ikke igjen. Mitt varsel til Forskningsetisk utvalg handler ikke om at jeg har moralsk panikk og skjulte motiver om å få ytringer trukket, men om kvalitet, originalitet og godt håndverk i sakprosa.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Debatt

Aktiv dødshjelp

Dødseng­lene rir igjen

Aksel Braanen Sterri benytter TV2-serien «Dødsenglene» til et nytt fremstøt for å legalisere dødshjelp (Dagsavisen 21. februar). Han mener at serien viser «de skjulte konsekvensene av å forby dødshjelp», nemlig at mennesker på desperat jakt etter døden kommer i kontakt med «dødsengler» med skitne motiver. I stedet for å skvise konklusjoner ut av denne serien, som handler om skruppelløs kriminalitet, så bør Sterri heller se BBC-dokumentaren, «Better Off Dead», som nylig ble sendt på NRK. Her avdekkes ikke skjulte konsekvenser av å forby dødshjelp, men åpenbare konsekvenser av å legalisere dødshjelp. Og her får han møte dødsengler med renskårne motiver.

Papegøyeskyting

Skyting på skiven

Da Det Bergenske Skyde-Selskab – som Grethe Hellum skriver om i Klassekampen 22. februar – ble stiftet i 1769, hadde papegøyeskyting allerede en flere hundre år lang tradisjon i Bergen. Denne «sporten» ble innført av hanseatene i middelalderen og drevet flere steder i byen. Og ikke bare for de velstående medlemmene av Skyde-Selskabet. I 1497 fikk de tyske/hanseatiske håndverkerne biskopens tillatelse til å drive papegøyeskyting nær vertshuset «Jerusalem», som lå ved en av byens bratteste gater, som går opp fra Bergen Katedralskole. Den ble kalt «Skiven», til minne om at det her ble skutt på treskiver utformet som papegøyer.

Ukraina

Kven sin fred?

Arild Rønsen, svarar meg 22. februar med tittelen «Fred er viktigst». Alle lengtar etter fred! Men skal det bli ein sikker og varig fred for Ukraina, må dei sjølvsagt delta i forhandlingane. Det er nok ikkje særleg håp om at Trump kan presse Putin til Ukrainas fordel, slik Rønsen antydar. Alle har vel fått med seg Trumps massive løgnangrep på Ukrainas president, kvitvaskinga av Putins imperialisme og krav om Ukrainas mineralressursar? Ein imperial «fred» i Ukraina er inga reell løysing. Russland har okkupert 20 prosent av Ukraina. At okkupanten Russland systematisk stel barn i eit voldsomt omfang, for så å russifisere dei og gi dei nye namn slik at dei ikkje skal bli oppspora igjen, ser ikkje ut til hefte Rønsen.