Anmeldelse

Ut på tur

Joni Mitchell-arkivserien har nådd en eksplosivt kreativ men også krevende fase i karrieren. Gevinsten ved et dypdykk er like fullt enorm.

BRØT FRI: Joni på scenen med gitaren sin, på ­terskelen av en periode der hun gjorde alt for å sprenge formatet «kvinne med kassegitar». Foto: Andy FreebergBRØT FRI: Joni på scenen med gitaren sin, på ­terskelen av en periode der hun gjorde alt for å sprenge formatet «kvinne med kassegitar». Foto: Andy Freeberg

Joni Mitchell

Archives – Volume 4: The Asylum Years (1976-1980)

Boks

Rhino/Warner Music

Her om dagen så jeg en uttalelse fra en kvinnelig norsk artist, som det er like greit å la forbli navnløs her. Det gjaldt en fersk låt, der temaet visstnok var nytt, progressivt og moderne: en klassisk låt om livet på veien som musiker, og omkostningene dette har for private relasjoner av alle slag. Det banebrytende med denne låta, skulle være at det for en gangs skyld ble skildret fra et kvinnelig perspektiv.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.