Frank Hammersland
The Ocean Sleeps Alone Tonight | Apollon
Album
Det stråler fortsatt fra stjernehimmelen i Frank Hammerslands popmusikalske univers på «The Ocean Sleeps Alone Tonight», soloalbumet som var nesten ferdigstilt før han gikk bort altfor tidlig, 20. januar 2023. I dag er det ute. Stemmen til Pogo Pops-, Popium- og The Love Connection-frontmannen er like glitrende og spesiell. Popteften til Frank er tilstedeværende som alltid, og produksjonen bærer preg av en lavmælt eleganse, som hedrer Franks stil og identitet.
Ofte kom han med skjorter og T-skjorter til meg, håndplukket for å skape den riktige identiteten på scenen. For en som kjøper en genser på salg i januar og går med den til august, var dette en stor hjelp. Frank bar sin egen historie gjennom klær, litteratur og musikken. Hans stil var en refleksjon av musikken: kreativ, men samtidig stilfull og jordnær. Frank var sofistikert, og ingen detalj var tilfeldig.
Musikk som selvomsorg
Det nye albumet består av ti låter, hvor Frank rakk å spille inn vokal til åtte av dem. Albumet er produsert av hans faste samarbeidspartnere Bjarte Jørgensen, Vidar Ersfjord og Yngve Sætre, og det faste backingbandet, The Love Connection, er med. Planen var å fullføre de to siste vokalinnspillingene i et provisorisk studio, satt opp på palliativ avdeling på Haukeland sykehus. På grunn av helsa hans ble dette aldri realisert, men Marte Wulff og Sergeant Petter ga stemme til disse låtene i etterkant, etter Franks ønske.
Vi var i studio med Pogo Pops for å spille inn albumet som skulle bli vår egen svanesang, «Daylight», da Frank ble diagnostisert med kreft i 2022. Han hadde en sang igjen å synge på siste studiodag da han delte nyheten med oss. Vi satt alle med en følelse av tomhet, og Frank forsvant inn et rom og skrev sangen «On Your Side», som har endt opp som spor nummer tre på nye «The Ocean Sleeps Alone Tonight».
Fra mitt nåværende ståsted i livet, som forsker, leder og underviser i musikkterapi ved Universitetet i Bergen, reflekterer jeg over måten Frank forholdt seg til musikk. Når jeg hører sangen, tenker jeg på hvordan Frank brukte musikken som både trøst og selvomsorg – et tema vi hadde snakket om utallige ganger på bilturer sammen. Musikken gir oss muligheten til å føle oss mindre alene; den skaper et rom der vi kan møte noe større enn oss selv og på den måten forsone oss med at livet er endelig. Bare det å ta opp gitaren og skrive noen linjer gjør verden til en litt mindre gudsforlatt plass.
Stemmen og byen
Stemmen til Frank har alltid vært spesiell og særegen, og dette kommer tydelig frem i albumets tittelspor. Her balanserer han lys og mørke, og optimisme og livstro møter misantropi og oppgitthet. Ved å modulere stemmen sin vekker han både sårbare og sterke sider av seg selv; viser at det er forskjell på den fysiske stemmen og den meningsbærende stemmen.
Han var en dyktig vokalist, men sang ikke bare rent og teknisk bra. Frank uttrykker sin egen bakgrunn og følelser i fremføringen. Han manipulerer sin vokale kvalitet for å uttrykke en bredde av emosjoner, samtidig som Franks stemme alltid var Frank, umiskjennelig og nær, som på sangen «Drive to Paris».
Det nye albumet er likevel mer enn bare lyden av Frank. Det er også lyden av en tid preget av kreativitet og drømmer, i en vestlandshovedstad som våknet fra dvale. Frank og jeg møttes som unge musikere i Bergen på 80-tallet, da jeg var seksten og han var atten. Møtet fant sted på Langhaugen videregående, musikklinjen, hvor han var tidligere elev, mens jeg og bandkollega i Pogo Pops, Nicolai Hamre, fortsatt gikk der.
Med gitar på ryggen
Allerede som 18-åring hadde Frank bestemt seg for å satse på musikken for alvor, som innebar å finne de rette folkene, og sette sammen bandet som skulle få til det helt store. Han reiste til Oslo med kassegitar på ryggen og besøkte alle plateselskapene han kom over. Frank satt på kontorene deres og spilte og sang, og det var sånn vi fikk platekontrakt, for en dag ringte han og fortalte at Ivar Dyrhaug fra Norsk plateproduksjon ville signere oss.
Dermed ble planene mine om å studere psykologi lagt på hyllen, og dette ble starten på et vennskap som skulle forme både våre karrierer, liv og felles identitet. Gjennom turneer, plateinnspillinger, skriveturer på hytter, senere gjenforeninger og nye innspillinger, delte vi en musikalsk reise som få andre får oppleve. Vi var unge menn som spilte i band, bygde fellesskap og styrkte bånd mellom mennesker. Kaos og håp preget årene i vår søken etter det perfekte popalbumet, og i 1993 vant vi Spellemannprisen for platen «Crash».
Vi var kanskje ikke Paul Verlaine og Arthur Rimbaud, men vi delte definitivt drømmen om å skape noe meningsfullt sammen, å bryte gjennom kaoset, å skrive låter og stå på scenen, for så å møte et publikum og gi dem noe ekte og autentisk. Vi hadde hverandre å stole på, og selv om situasjonene kunne bli både ville og intense – med brytekamper på hotellrom som eksempel – var det alltid musikken som førte oss tilbake til kjernen.
Popteften
Pogo Pops var ett av bandene fra Bergen som folk i Oslo trodde var fra England, og Frank skrev liksom britpop-låter lenge før britpopen hadde fått sitt navn. Bergen var full av ambisiøse musikere, mange med blikket rettet mot horisonten, og Frank ledet an med sitt talent, stil og pågangsmot.
«Frank satt på kontorene deres og spilte og sang, og det var sånn vi fikk platekontrakt»
Bergens musikkscene på 90-tallet var som en kulturell eksplosjon, og vi var midt i den. Den såkalte Bergensbølgen var ikke bare et musikalsk fenomen; det var en tid da alt virket mulig, og byen pulserte av kreative sjeler som ønsket mer. Forfattere som Tore Renberg og Karl Ove Knausgård fanget denne tiden i ord, mens filmskapere som Oscar-vinner Morten Tyldum ga det visuelle uttrykket. Tyldums musikkvideo til «Crash» ble en del av denne tidsånden, da musikken krøp ut fra de mørke kjellerne på stamstedet Garage og opp på større scener i nye byer og land.
Frank hadde en enestående evne til å skrive poplåter som festet seg i hodet ditt, som om de var ment å leve der. Pop-riffene han la inn i melodiene var ikke noe du kunne riste av deg så lett, men ble heller værende hos deg som sevjen på bjørketreet. Før du visste ordet av det, nynnet du på refrenget som om det var en del av din egen tankestrøm, og når du våknet dagen etter, var riffet fra refrenget fortsatt der, som vann som finner sin retning ved hjelp av tyngdekraften.
I dyp konsentrasjon
Det betyr at han av og til lånte melodilinjer fra andre popsanger, men alltid på en måte som gjorde at det nesten var umulig å finne ut av det. På avslutningslåten på den nye soloplaten, «Silver Submarine», opplever jeg dette igjen. Melodien setter seg fast, som om den alltid har vært der. Marte Wulff synger tekstlinjen All the people joining in the love parade. Låten spinner og utvikler seg, kverner og leker. Har han lånt fra låten med samme navn av det irske bandet Undertones? Det spiller liten rolle, i popmusikk er det på intertekstuelt vis lov å sitere på kryss og tvers av den popkulturelle kanonen. Det visste Frank, som elsket popmusikk så høyt.
Det gir seg merke i hans evne til å lage stilige arrangementer til enhver låt. På «Shimmer from the Lighthouse» går tankene i retningen av alveaktige Disney-lydlandskaper. På «Some Kind of Misunderstanding» arrangerer Frank rundt vokalen som en møbeltapetserer restaurerer et gammelt rokokkomøbel. Detaljene snirkler seg i fine buer rundt vers og refreng.
Franks grep rundt arrangementene husker jeg godt fra innspillingene med Pogo Pops. Lenge etter at vi andre hadde gått hjem fra studio, kunne han sitte i dyp konsentrasjon sammen med Yngve Sætre og legge på spor på spor med koringer der hvert spor skapte en foss av soniske drops. Han hentet artefakter fra en lydmontér i dypet av pophistorien et sted. Fra materialet i kilden satt han sammen låten, som lydsporet til en film om egen historie. Instrumenter, harmonier og rytmiske elementer ble valgt med usedvanlig omhu for å la melodien skinne sterkest mulig.
Ga ikke opp
Det var en ekthet i hvordan han presenterte seg selv. Frank pleide å si: «Vi skriver ikke musikk for å bli berømte, gjør vi vel? Vi skriver den musikken vi liker selv.» Han sa ofte nei til å være med i TV-programmer som kunne ha gitt ham lettvint berømmelse. Dette ga ham en kunstnerisk integritet og troverdighet. Til tross for sykdommen fortsatte han å jobbe hardt med musikken. Når vi nå kan lytte til «The Ocean Sleeps Alone Tonight», er det fordi Frank ikke ga opp. I tillegg til å fullføre soloplaten, fullførte han også samarbeidet med regissør Axel Hellstenius på musikalen «Døden på Oslo S», basert på Ingvar Ambjørnsens roman.
Når jeg hører på albumet, er jeg takknemlig for at vi fikk lov til å jobbe sammen, dele tanker, utvikle og skape sammen. Selv i en tid preget av sykdom og usikkerhet fortsatte Frank å gi oss ny musikk og minner. Franks musikalske bidrag vil fortsette å leve lenge etter at han er borte. Det er typisk Frank. Han var mannen med ballen, som Nicolai Hamre pleide å si.
Det stråler fra Frank enda. Vi fikk mange gaver av ham – store og små, som blir til broer og byer av popmusikken når vi hører. For mange av oss som har fulgt, kjent og spilt sammen med Frank Hammersland, vil dagen i dag, 11. oktober 2024, når albumet kommer ut, bli preget av sterke følelser. Betydningen av hans arv ble tydeliggjort under en minnekonsert i Bergen i januar 2024, hvor artister som Kurt Nilsen, Pedro Carmona-Alvarez, Datarock og Christine Sandtorv hyllet ham. Konserten ble et vitnesbyrd om hvilken inspirasjonskilde Frank var for andre musikere.
Frank Hammersland vil være i musikken, i drømmene og i minnene våre. Han etterlater låter som nå går i bane i popmusikkens store univers. Det gir grunn til trøst og forsoning, og forhåpning om at byer som ligger i dvale en gang skal våkne.
