God morgen! Lene Solvang-Dragland setter seg ned på huk og hilser på en jente med stor, rosa sekk på ryggen. Tilbake får hun en klem og et tannløst smil.
– Er du klar for skolen i dag?
Jenta nikker.
– Det er ingen andre her ennå. Vil du finne på noe med meg?
Jenta nikker igjen.
Hver morgen kommer Lene Solvang-Dragland hit til Stabekk barneskole i Bærum, tar på seg en gul vest og går ut i skolegården for å ta imot alle elevene på skolen. Hver eneste av dem får et hei. Men noen trenger mer enn det: en voksen hånd som leder dem til klasserommet, en egen avtale om å møtes på et rom inne. Her på Stabekk skole, som i resten av landet, er det barn som sliter med skolevegring – eller ufrivillig skolefravær, som det nå gjerne kalles. For dem er velkomsten på skolen ekstra viktig.
Sakte gir morgenkulda slipp, og elevene fyller skolegården. Når det nærmer seg ringetid, stiller barna seg opp på rekke foran klasserommene for å bli tatt imot av læreren. En liten gutt er en av de siste som kommer inn i skolegården. Han klamrer seg fast i pappas hånd. Den andre hånda tar Lene Solvang-Dragland, og så går de sammen gjennom skolegården, helt til gutten gir slipp på pappa. Miljølærer Solvang-Dragland leier gutten fram til læreren, som tar over hånda.
Snart kan det bli slutt på at Lene Solvang-Dragland står her i skolegården og tar imot barna om morgenen. I forrige uke ble det foreslått dramatiske kutt i skolebudsjettene i Bærum kommune. Det første som da kan ryke, er miljølærere.
Tomme stoler
Ufrivillig skolefravær har de siste årene seilt opp som en av de store bekymringene blant lærere og rektorer over hele landet. De aller fleste som sliter med ufrivillig skolefravær, får ulike tiltak i regi av skolen og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten), men noen blir også henvist til barne- og ungdomspsykiatrien (Bup). I fjor gjaldt det 164 barn og unge, en økning på 30 prosent fra året før. Det viser tall fra Helsedirektoratet som Klassekampen har fått tilgang på.
Det er stor enighet om at ufrivillig skolefravær er et problem. Samtidig viser Klassekampens kartlegging at det over hele Norge nå kuttes i tiltak for å hjelpe disse elevene tilbake til klasserommet (se kart). Det kuttes i skolelos-ordninger, alternative opplæringstilbud legges ned, og miljøterapeuter forsvinner. Når sparekniven svinges over Kommune-Norge, forsvinner tilbudene som ikke er lovpålagte.
I Bærum er det foreslått store kutt som på ulike måter rammer arbeidet mot ufrivillig skolefravær. Det er snakk om å kutte 100 årsverk i skolene, fordelt på 39 grunnskoler, og å redusere tilbudet innen familiebistand, skolehelsetjeneste, psykisk helsetjenester til barn og unge og PP-tjenesten. Det foreslås også å kutte i individuelt tilrettelagt opplæring. I tillegg foreslås det å legge ned og slå sammen skoler og barnehager og å legge ned bibliotek.
Stabekk skole har to miljølærere, én for første til fjerde trinn og én for femte til sjuende trinn. Nå henger disse stillingene i en tynn tråd.
Miljølærer Lene Solvang-Dragland, som følger første til fjerde trinn, er svært bekymret for hvilke konsekvenser det kan få for barna som sliter med ufrivillig skolevegring.
– Det som forsvinner, er laget rundt eleven. De foreslåtte kuttene rammer de aller mest sårbare barna. Vi snakker om familier som står midt i en livskrise, sier hun.
For dem kan velkomsten i skolegården være avgjørende.
– Å møte trygge voksne på skolen om morgenen er ekstremt viktig. For noen er det det som avgjør om de kommer seg på skolen eller ikke, forklarer Solvang-Dragland.
Men jobben hennes innebærer langt mer enn å si hei til barna i skolegården.
Livsviktig sofa
Kontoret til Solvang-Dragland er et koselig innredet rom med sofa og en hylle full av spill og leker. På veggen henger gamle plansjer med dyretegninger, som hun har funnet på skolens loft.
Hit kommer barna som av ulike årsaker ikke klarer å være i klasserommet. Her spiller de spill, slapper av og snakker med Solvang-Dragland, som er utdannet spesialpedagog.
– Hva strever de med, barna som har ufrivillig skolefravær?
– Alle barn strever med ulike ting, og det er det vi jobber for å kartlegge. De kan ha en form for utmattelse. Det kan jo vi voksne også få, og da får vi sykmelding, tilrettelegging og rehabilitering. Barna må bare sendes på skolen.
Klassekampen har snakket med en rekke fagfolk som alle sier det samme: Ufrivillig skolefravær rammer barn og unge fra alle samfunnslag. Det rammer gutter og jenter, faglig sterke og faglig svake. Noen sliter først og fremst sosialt, noen faglig, noen har diagnoser, noen har det vanskelig hjemme. Nå starter også skolefraværet tidligere enn før, allerede i småskolen.
– Skolefraværet er et symptom, sier Solvang-Dragland.
– Det er mange hjerteskjærende historier. Dette er sårbare barn, men de har store ressurser som de ikke får brukt.
Kutt fra nord til sør
Det finnes ingen nasjonal oversikt over hvor mange barn og unge som har ufrivillig skolefravær, men TV 2 gjorde i fjor beregninger som viste at minst 30.000 norske elever har så høyt fravær at de står i fare for å falle ut av skolen. Mange rektorer har ropt varsko om at fraværet har eksplodert, særlig i tida etter pandemien. Men når kommunebudsjettene legges fram denne høsten, er det mange skolevegringstiltak som ryker.
I Bodø hadde Bodø Naturskole nettopp satt i gang et pilotprosjekt for elever som strever med ufrivillig skolefravær. Dette skoleåret skulle de trappe opp prosjektet og gi enda flere mulighet til å oppleve mestring på en litt annerledes skolearena. Så slo den stramme kommuneøkonomien til, og i august måtte Bodø Naturskole stenge.
– Tanken var å bygge opp små grupper med elever som kunne bruke natur og friluft som arena for mestring, forteller Markus Bjerkenes, som var leder for Bodø Naturskole.
Der skulle de jobbe for gradvis tilbakeføring til skolen. Slik gikk det ikke.
– Det er svært uheldig for elevene det gjelder. Mange av dem trenger å komme seg ut av gutte- eller jenterommet, over dørstokken og kjenne på at de kan være en styrke på en annen arena. Dette er et konkret tiltak som kunne utgjort en forskjell, sier Bjerkenes.
Også i Trondheim kommer det sterke advarsler nå. Der har kommunen gitt skolene klar beskjed om å spare inn 20 millioner kroner i merforbruk. Det betyr at elevene møter færre voksne på skolen enn før.
– Jeg har aldri vært så bekymret som nå. Dette den dårligste oppskriften for å forebygge ungt utenforskap, sier Gry Camilla Tingstad, leder i Utdanningsforbundet Trondheim.
Flere skoler der enkeltelever har hatt én-til-én oppfølging av miljøarbeidere, må droppe dette tilbudet. Hvis det ikke skjer en dramatisk endring i lærertetthet og laget rundt eleven, så kommer antallet barn som faller fra, til å øke, mener Tingstad.
– Man glemmer det store regnestykket, alt utenforskap fører til uførhet, rus og kriminalitet. Det er billigere å hjelpe barn enn å reparere voksne.
Også i Lillestrøm kommune beskrives lignende tilstander. Her har skolebudsjettet blitt kuttet hvert år siden 2020.
– Det vi har igjen, er en bemanning på minstenivå, sier Alexander Linseth Fjellestad.
Han er lærer og tillitsvalgt for Utdanningsforbundet i Lillestrøm.
– Som lærer får du ansvar for den dårlige kommuneøkonomien. Du må vurdere hvem som kan få hjelp, for du klarer ikke å hjelpe alle. Det er som å sitte og se på ti stykker som drukner, og du har bare to redningsbøyer, sier Fjellestad.
Å banne i kirka
Men er det bare skolen som har ansvaret for å få barna inn i klasserommene? Den siste tida har det pågått en debatt om hva fraværsøkningen skyldes, og hvem som må ta tak: foreldre, skolen eller hjelpetjenestene?
Marit Tørstad veileder og holder foredrag om bekymringsfullt skolefravær og jobber som klinisk pedagog og familieterapeut i Oslo. I godt over 20 år har hun jobbet med problematikken, men ser en særlig økning nå.
Hun tror årsakene er mange og sammensatte. Her kan nevnes alt fra seksårsreformen og stillesitting, terping og prestasjonspress, lite praktisk undervisning og store klasser, til overdreven skjermbruk og mangel på sosial trening, spillavhengighet og digital mobbing og utestengelse. Det går også en debatt om diagnosetenkningens mange sider, dette at de som før ble beskrevet som sjenerte og engstelige, i dag har fått merkelappen sosial angst. Barn med nevrodiagnoser som ADHD og autisme har også økt kraftig, noe forskerne klør seg i hodet over.
Oppi alt dette mener Tørstad at skolen har fått ufortjent mye kritikk. Hun er opptatt av at noe også har skjedd på hjemmefronten, og at vi ikke kommer utenom å se på foreldrene og hvilke rammer som settes hjemme.
– Veldig mange av dem jeg kommer i kontakt med, er foreldre som har masse ressurser til å ta seg av barnet sitt, men som har kjørt seg helt fast. Når et barn har angst og får støtte fra rådløse foreldre på å bli værende hjemme, kan det fort låse seg. Ingen problemer løses ved å bli hjemme.
Tørstad mener det skjedde noe under pandemien som fortsatt henger igjen. Da fikk mange som var engstelige eller tilbaketrukne, god anledning til å trekke seg mer tilbake.
– Folk er mye mer hjemme enn før. Mange sitter på hjemmekontor, og hjemmetilværelsen er blitt veldig behagelig. Det er litt som å banne i kirka å si det. Foreldre føler seg veldig kritisert når man sier disse tingene. Samtidig må det snakkes om.
Å peke på foreldrene er det få fagfolk som våger, ettersom det er blitt noe av en skyttergravskrig i sosiale medier. Ifølge Tørstad er det mange fagfolk som er blitt hengt ut og regelrett hetset av sterke foreldregrupper.
– Det handler om en avmakt. En del foreldre opplever å bli overkjørt, at det sendes bekymringsmelding til barnevernet uten at de tas med på laget. Man er redd for å bli utpekt som en dårlig forelder. Men det handler ikke om det. Det handler om at når man får et stort problem, så må man ha hjelp.
Utarmet støtteapparat
Lene Solvang-Dragland på Stabekk skole er ikke blant dem som mener foreldrene må ta mer ansvar.
– Foreldrene er også i en krise, og vi på skolen skal hjelpe dem. Hadde de klart å finne ut hva som er problemet, så hadde de løst det for lenge siden, sier hun.
Solvang-Dragland har jobbet med sårbare barn i skoler og barnehager i mer enn 40 år, både her i Bærum og i Sør-Varanger. I denne perioden har hun sett det faglige laget rundt barna forvitre, forteller hun.
Når bærumsskolene nå ligger an til å måtte kutte grovt i budsjettene, mister ikke Solvang-Dragland jobben, men hun må antakelig gå over til å drive med undervisning i stedet.
– Hva vil skje med barna som sliter med ufrivillig skolefravær når miljølærerne forsvinner?
– Det blir vanskeligere for barna som sliter, å komme seg på skolen, og det blir vanskeligere for familiene. Kontaktlæreren blir stående aleine uten laget rundt. Allerede før disse kuttene har Bærum kommune kuttet kraftig i skolene.
Bruker 970 millioner på stadion
Men stopp en hal. Bærum, er ikke det Norges rikeste kommune? Jo, den er i alle fall en av kommunene med aller høyest snittinntekt og hjem til noen av landets aller rikeste mennesker.
Nå rammes kommunen, i likhet med Oslo, Bergen og Asker, av at Stortinget har vedtatt å endre kommunenes inntektsmodell. Fra 1. januar neste år skal inntekter fordeles fra ressurssterke til ressurssvake kommuner. Bærum mister brått 750 millioner kroner i året.
25. september var derfor ingen festdag. Langt derifra, sier varaordfører i Bærum, Haakon Kvenna Veum (H), om dagen da budsjettforslaget ble lagt fram.
– Vi blir frustrert når vi ser konsekvensene av at regjeringen endrer inntektssystemet så fort. Det er så brutalt, og det smerter oss veldig at lokalmiljøet vårt opplever dette, sier Veum.
– Som en rik kommune, kunne dere ikke likevel skjermet sårbare barn og unge?
– Vi har de siste årene lagt mye midler på oppvekstsektoren. Flere assistenter til elever med særskilte behov, ledelsesressurser ved skolene og mer til skolehelsetjenesten. Det er helt umulig å ta ut så mye penger som regjeringen nå gjør, uten at det rammer alle sektorer.
Budsjettet skal vedtas 4. desember. Å ta inn noe av tapet med å innføre eiendomsskatt, kommer ikke på tale i den Høyre-styrte kommunen.
– Det er dyrtid. Mat, strøm og rente har økt kraftig. Om vi innfører eiendomsskatt får husholdningene enda en regning, sier Veum.
Samtidig foreslår kommunen å gjennomføre byggingen av nye Nadderud idrettspark, et prosjekt som har forventet netto kostnadsramme på 753 millioner. Veum forklarer at det ble bestemt da Bærum fortsatt hadde stabile inntekter, og at kommunen må forholde seg til inngåtte avtaler.
Jobben henger i en tynn tråd
For Therese Dahl Kristensen, som er miljølærer for femte til sjuende trinn på Stabekk skole, henger det likevel ikke på greip.
– Hvis ingen fanger opp elevene som ikke kommer seg på skolen eller forlater klasserommene, faller de helt ut. De kan havne i psykiatrien, de kan havne i kriminelle miljøer, de mister skolegang, og de kan bli uføre. Det må da være bedre å innføre eiendomsskatt i kommunen eller gjøre hva som helst for å unngå disse kuttene? sier hun.
Vi møter Kristensen ute i skolegården, hvor hun er opptatt med å passe på en klasse som spiller volleyball. Klassens lærer måtte ta seg av en elev som trengte én-til-én-oppfølging, og da kunne miljølæreren komme og være sammen med de andre elevene. Sånn er hverdagens hennes, forteller hun. Ingen dager er like. Hun går rundt med en telefon i lomma og blir oppringt når hun trengs. Ellers er hun sammen med elever i klassene eller i små grupper og kartlegger og følger opp dem med bekymringsfullt fravær.
– Jeg jobber med dem som sitter i skapet, dem som er på taket, dem som er på senteret på Bekkestua. Jeg tar vare på dem som ikke passer inn i den vanlige skolen, dem som trenger individuelle tiltak av ulike årsaker, sier Kristensen.
Hun har fått med seg at jobben hennes nå henger i en tynn tråd, og benytter sjansen til å spørre når rektor Anne-Marie Skjerve kommer gående.
– Hvordan blir det nå, burde jeg søke meg ny jobb med en gang? spør Kristensen.
– Nå må jeg finregne og se hvilket handlingsrom jeg har, sier rektor Skjerve.
– Jeg er kjempenervøs. For barna. Hvis jeg må gå, aksepterer jeg det. Men kanskje jeg må finne en måte å være her på som frivillig, sier miljølærer Kristensen.
Kan ikke trylle mer
Da forslaget til budsjett ble lagt fram, satt Anne-Marie Skjerve og de andre rektorene i kommunestyresalen og fulgte med, iført T-skjorter med påskriften «Vi kan ikke trylle mer».
Stemningen var gravalvorlig. Snart ble det klart at barn, ungdom og eldre rammes særlig hardt. Utdanningsforbundets leder i Bærum, Bjørn Sigurd Hjetland, forteller at flere lærere fulgte livestreamen med tårer i øynene.
– De vet hva kuttene betyr. De kjenner ansiktene til barna og er i dialog med familiene flere ganger om dagen. Nå skal de fortelle dem at det er slutt på tilbudet de har hatt. De som bevilger, slipper å forholde seg til slike enkeltskjebner, sier han.
Etter møtet dro rektor Skjerven tilbake på jobb og begynte å regne på hva kuttforslagene vil ha å si for hennes skole. Antakelig må hun kutte begge skolens miljølærerstillinger. Det gjør hun med tungt hjerte.
– Tilbudene blir borte. Det eneste som står igjen, er ordinær klasseromsundervisning. Vi vil ikke klare å tilrettelegge undervisningen eller skolehverdagen for dem som trenger det mest, og det er helt krise. Jeg har elever som kommer på skolen utelukkende på grunn av tiltak som miljølærerne gjør, forteller Skjerve.
Som en bumerang
Familieterapeut og klinisk pedagog Marit Tørstad anser skolefraværet som et stort samfunnsproblem, der mye innsats ramler sammen på grunn av dårlig samarbeid mellom hjem, skole og hjelpetjenester. Det er skoler som blir stående aleine, og familier som blir kasteballer.
Hun gjentar det igjen og igjen: tverrfaglig, tverretatlig innsats er det eneste som funker. Men nå er det nettopp dette lagarbeidet som ødelegges i mange kommuner, etter hennes syn. Hun trekker særlig fram Oslo og Lørenskog.
– Lørenskog har et tverrfaglig fraværsteam som fungerer veldig godt. De har rundt 70 saker i året, er raske på ballen med å hjelpe og går arm i arm med skole og foreldre. Likevel er de hvert år trua med nedleggelse på grunn av kutt, sier Tørstad.
Når ulike fraværsteam kuttes, blir koordineringen vanskeligere. Det er dette de strever med i Oslo, forteller Tørstad. Her ligger psykisk helse og barnevern under bydelene, mens skoler og PP-tjenesten ligger under Utdanningsetaten – to helt forskjellige systemer.
– Når et barn blir borte, så sier skolen gjerne at det er foreldrenes ansvar, mens foreldrene sier at skolen ikke tilrettelegger, og at de ikke kan presse barnet. Hjelpeinstansene sender familien rundt som en stafettpine, i stedet for at det er et for godt koordinert opplegg. Så går tida, og tida jobber imot, sier Tørstad.
De som gjemmer seg på do
Dagen Klassekampen er på besøk på Stabekk skole, er den årlige joggedagen – alle lærerne og elevene skal løpe en gang rundt det gamle skolebygget. Rektor Anne-Marie Skjerve står ute i skolegården og fyller saft fra en plastdunk over i plastglass. 520 plastglass for å være nøyaktig. Ett til hvert av barna.
Skolegården fylles opp av elever som stiller seg opp på rekke og rad. Rektor Skjerve klatrer opp på en benk, griper en mikrofon og ønsker velkommen til joggedagen. Så dundrer musikk ut av høyttalerne, og alle barna danser Blime-dansen, ledet av rektor og en gjeng med sjuendeklassinger.
Miljølærer Therese Dahl Kristensen står i bakgrunnen og følger med. Hun vet godt hva som er hennes oppgave mens de andre løper: Å gå rundt på skolen og finne de som gjemmer seg på do, i et tomt klasserom, bak skolen, de som faller av løypa.