Etter tretten år er Casiokids tilbake – hakket voksnere, men like lekelystne. Og litt melankolske.
Hvis du befant deg i Sirkusteltet på årets Øya-onsdag og så Casiokids velle ut sin suggererende elektronikapop, ville du neppe tro at du var vitne til bandets første ordentlige konsert på ti år. Men slik var det altså – og i dag slipper de sitt første album siden 2011, døpt «Tid for hjem».
Allerede abonnent? Logg inn
I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.
Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.