I god tro

Øredøvende stillhet

Vi trenger ikke flere fellesuttalelser om «dialog og fred». Vi trenger en ærlig diskusjon om krigens kostnader.

FATTIG TRØST: At trossamfunn står sammen i Norge, hjelper ikke akkurat barna i Gaza, skriver forfatteren. Her krater etter israelsk bombing av Gaza i september. FOTO: ABDEL KAREEM HANA, NTB/APFATTIG TRØST: At trossamfunn står sammen i Norge, hjelper ikke akkurat barna i Gaza, skriver forfatteren. Her krater etter israelsk bombing av Gaza i september. FOTO: ABDEL KAREEM HANA, NTB/AP

Jeg er lei. Jeg er lei av å høre de samme flosklene om «dialog» og «fred» hver gang en bombe faller over et palestinsk nabolag eller når sivile i Libanon rives i stykker av israelske missiler. Jeg er lei av de evige debattene om hijab og muslimer i Norge som aldri klarer å integrere seg. Mens barn ligger døde i ruinene, hele familier blir utslettet i sitt eget hjem, diskuterer vi nok en gang «islam i Norge», eller sender ut platte uttalelser om fred og forsoning.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

I god tro

Skole­guds­tje­nesten er en over­lev­ning fra enevolds­tiden.

Freds­av­talen er en fattig trøst for de iranske demon­stran­tene som kjemper for frihet.

Vi må våge å snakke om hvordan religion og kultur har formet synet på kvinne­krop­pen og mensen.