Jeg vet et hemmelig sted i skauen der bare rådyr, ulv og huldre går. Et sted så skimrende grønt av gjøkesyre at jeg kaller den Kløverdal’n.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnentJeg befant meg nylig på et eksklusivt kjøpesenter midt i Englands hovedstad. Inn kommer en særdeles velkledd eldre herre, typisk britisk antrukket i tweedfrakk (selv om gradestokken viste over tyve pluss, vel og merke), matchende sixpence, bukser i cordfløyel, nypussede sko og stokk i et tilsynelatende edelt treverk. Han så mot meg, og jeg smilte høflig (ja kanskje til og med litt underdanig?) tilbake. Håper jeg blir like stilig på mine eldre dager, tenker jeg, mens jeg ser mannen strene bort mot et bord fylt av svimlende dyr parfyme. Han tar opp en flaske med godlukt ment for hjemmet, en såkalt room spray, et av kapitalismens mange merkelige påfunn. Ah, selvsagt er han en sånn type som bruker pensjonen på luksus til sin ringe bolig. Herremannen gløtter bort på meg igjen, og ser sjenert ned i bakken idet blikkene våre møtes. Like etterpå skjer det som skal sette en ordentlig støkk i meg.
Ruby TuesdayI herværende avis ble jeg nylig gjort oppmerksom på begrepet islomani. Det kan defineres omtrent som en slags ensporet entusiasme for eller forkjærlighet for øyer. Dette har jeg. Jeg blir gal av øyer. Og jeg vet ikke hvorfor. Det finnes sikkert et sted på internett som kan forklare omtrent hva det er med øyer, eller snarere personer som blir oppslukt av dem, som gjør at dette er et fenomen. Fordi jeg er rar på flere måter enn i møte med øyer, nekter jeg å lese meg mer opp på begrepet før jeg har funnet en mer eller mindre meningsfull forklaring selv først. Omtrent siden dagen internettbaserte kart ble lansert har jeg brukt timevis – jeg tuller ikke – kanskje hundrevis av timer totalt på å se på Bouvetøya, Tristan da Cunha og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene på kartet. Jeg ser bare på dem og går fullstendig av hektene. I oppveksten handlet det for det meste om øya Storøya (Storholmen eller bare Holmen blant lokale).
Øy-TustenMin venninne jobber som lærer på en såkalt «progressiv» privatskole i California. Jeg sier «såkalt», fordi skolen er så progressiv at når hun er syk, må hun betale vikaren sin selv. En annen venninne i USA fikk nylig sparken. E-posten med beskjeden kom rett før lunsj. Ingen oppsigelsestid, bare en kontant avslutning. Bedriften betalte henne for en halv dag – og mente tydeligvis at det holdt. En kamerat i Boston mistet jobben – og dermed helseforsikringen.
Fotnota