En gammel vits har fått nytt liv på sosiale medier. «Hva regnes som nedrig om du er fattig, men kult om du er rik?» spør en bruker.
Svarene kommer raskt: «Å snakke to språk», svarer en. «Å ha barn med flere mødre», skriver en annen før det renner på: «Å ha mange biler på eiendommen.» «Psykisk sykdom.» «Plastsko.» «Å drikke på dagtid.» «Å ha stuemøbler utendørs.» «Å flytte til et annet land.»
Vitsen fungerer fordi alle umiddelbart forstår den. Dessuten skaper den bilder: En fattig person i plastsko har antakelig funnet dem i billigkurven på det lokale supermarkedet, mens en riking i plastsko har betalt overpris for siste mote.
Vitsen viser hvor forskjellig vi bedømmer folk. Har du penger og status, har du rett og slett større sosial slingringsmonn. I ytterste konsekvens kan du oppføre deg som en drittsekk og slippe unna med det, som USAs tidligere president Donald Trump er et godt eksempel på. Hans kommentar om egen posisjon oppsummerer egentlig vitsen: «Jeg kunne stått midt på Fifth Avenue og skutt noen, og jeg ville fortsatt ikke mistet velgere.»
Vitsen avdekker likevel mer enn at rikinger slipper lettere unna normbrudd enn hvermannsen. At vi bedømmer folk ulikt i samfunnet, gjør seg også gjeldende i den videre politiske debatten.
Ta den siste tidas krangling om sykelønnsordningen for eksempel. Som Mímir Kristjánsson skrev i avisa forrige uke, handlet full kompensasjon under sykdom om å gi alle arbeidstakere det de øverste sjiktene allerede hadde. De som tjente mest, hadde allerede avtaler som sikret dem full lønn under sykdom.
På samme måte har mange arbeidsplasser avtaler som sikrer nybakte foreldre full lønn under foreldrepermisjonen, selv når beløpet overstiger Navs begrensning på seks ganger grunnbeløpet. Lavtlønte har ikke slike ordninger. De er forbeholdt advokater, stortingsrepresentanter og andre i høye stillinger.
Debatten om pensjon går langs liknende linjer. Pensjonsreformen vil med nødvendighet føre til større økonomisk ulikhet. Folk i tunge yrker klarer ikke å stå like lenge i jobb som det nye systemet legger opp til. Da får de mindre utbetalt enn arbeidstakere med mer fleksible jobber og høyere lønninger. Det går an fordi vi har vendt oss til å tenke at folk som tjener lite, motiveres av kutt, mens folk som tjener mye, motiveres av mer penger.
Da Danmarks utlendings- og integrasjonsminister Kåre Dybvad Bek forrige uke gjestet NRKs «Trygdekontoret», fortalte han at arbeidsgiverorganisasjonen Dansk Industri var den fremste pådriveren for høyere pensjonsalder. Samtidig gikk deres egen toppsjef av ved fylte 63 år med en solid sluttpakke – det danskene kaller et gyllent håndtrykk.
Bek kritiserer også trenden med å skulle jobbe mindre, som har preget danske debattsider det siste året. Kortere dager og mer fleksibilitet gjelder uansett bare hovedkontoret, mener han. De fleste må jobbe som før.
I Norge vil MDG gjøre kortere arbeidstid til den nye velferdsreformen. «Se for deg å jobbe bare fire dager i uka», skriver partiet på sin hjemmeside. Realiteten er at firedagersuka allerede er delvis innført i deler av arbeidslivet. Køen ut av Oslo Vest starter torsdag. På enkelte arbeidsplasser er det bare ekkoet igjen når helga nærmer seg.
Friheten gjelder selvfølgelig ikke for alle. Du kan ikke jobbe i butikk eller på sykehjem fra hytta. Og jo lavere lønn du har, desto mindre fleksibilitet har du. Det er akkurat så urettferdig som det høres ut. De lenger nede på den sosiale rangstigen, får mindre tillit – og i tillegg blir smaken din og vanene dine kilde til humor for rikere klasser.
Den gamle vitsen handler i bunn og grunn om å snu speilet mot overklassen selv.
Vet du hva som blir sett ned på hos en fattig, men applauderes hos en riking? Å ikke jobbe.