Mariann Enge har delt denne artikkelen med deg.

Mariann Enge har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKunst

Fotografiska til Oslo? Nei takk

MØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYTMØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYT

Den 13. september kom nyheten om at den nye eieren av Deichman, Møller Eiendom, skal huse en egen Oslo-avdeling av Fotografiska. Nyheten ble presentert som om Oslo med dette hadde fått en gave. Fotografiska er visningssteder for fotografi med avdelinger i Stockholm, New York, Berlin, Shanghai og Tallinn. Det er ingen tvil om at etableringen av Fotografiske i Oslo vil gi penger i kassen til Møller Eiendom, men alt som glitrer er som kjent ikke laget av gull.

Fotografiska, som verken kan kategoriseres som kunsthall eller et museum i tradisjonell forstand, men noe midt imellom en turistattraksjon og et utelivstilbud, fremstår som en useriøs lettvekter til Oslos kunstscene, hvor det allerede er flere etablerte visningssteder viet fotografi. Fotografiska jobber helst uten kuratorer og har åpningskvelden som sin modus operandi, ifølge et intervju med styreleder og majoritetseier Yoram Roth i DN. Han frister med at det ikke bare skal være mulig å se fotokunst med et glass vin i hånda på nye Deich, men at det også kan være stedet for å få seg nye venner eller rett og slett finne seg en kjæreste. Ifølge han skal Fotografiska med dette være et alternativ til «den ekskluderende» samtidskunsten.

Problemet med Fotografiska er imidlertid mer alvorlige enn et manglende kunstsyn.

Yoram Roth har inntekten sin fra gründervirksomhet og investeringer. Porteføljen rommer alt fra veldedighet, til kultur og uteliv. Som administrerende direktør for familiebedriften Roth & Son, håndterer og ivaretar han også familiens kapitalinvesteringer.

Roth er blant annet sponsor for den sionistiske verve- og opplysningskampanjen Taglit Birthright Israel, som tilbyr unge jødiske mennesker muligheten til å bli kjent med sin nasjonale «fødselsrett». Siden 1999 har organisasjonen spandert reiser på over 800.000 ungdommer til Israel. Ifølge Birthright Israel og Roth, som siteres på Birthrights nettsted, er reisene formative for de unge fordi det gir dem en mulighet for å bli kjent med et sekulært land som blant annet har fri presse, et selvstendig rettsvesen, og som støtter LGBTQ-rettigheter. Å komme til Israel er en livslang vekker uten sidestykke for en ung jøde, hevder organisasjonen, spesielt er dette viktig i ung alder for å herdes mot «de høye og sinte stemmene som er avbildet i nyhetene og i sosiale medier». Samtidig får de som reiser med Birthright Israel utdelt kart der Vestbredden ikke lenger finnes.

Roth støtter med andre ord rendyrket sionisme. Dette er revisjonistisk i en tid da Israel knebler media, myrder journalister og bedriver folkemord på palestinere. For å understreke det åpenbare: det er verken pressefrihet eller like rettigheter for alle i Israel. 22. september stormet det israelske militæret Al Jazeera i Ramallah på Vestbredden og stengte ned kontoret. Flere enn 116 journalister og fotografer er drept av israelske styrker siden 7. oktober i fjor, i tillegg til et stigende dødstall som nå teller over 41 000 sivile både på Gaza og Vestbredden. Nærmere 100.000 er rapportert skadet, og i skrivende stund regner israelske, amerikanske og europeiske bomber over Gaza, Jemen og Libanon. Ett folks «fødselsrett» blir til andres dødsdom, som Belén Fernández skriver på aljazeera.com.

«Roth støtter rendyrket sionisme»

Roths støtte til Birthright Israel er med andre ord et uttrykk for en problematisk ideologi som ikke er forenlig med Den Internasjonale Domstolens anføringer. 19. juli fastslo domstolen at palestinere lever under apartheid. Hvor mye Møller Eiendom bryr seg om dette når de nå vil huse Roths Fotografiska, gjenstår å se.

Andre problematiske investeringer Roth har gjort ble kjent under navnet The Predator Files. Rapporten førte til det som i 2022 ble Hellas sin Watergate og avslørte at politikere hadde blitt overvåket en masse av programvaren Predator. I en artikkel i Der Spiegel 5. oktober i fjor, kunne man lese at en av hovedinvestorene i Cytrox, techselskapet som utviklet Predator, er Yoram Roth. Ifølge Der Spiegel nøyde ikke Roth seg med bare å investere penger i Cytrox, han gikk inn med ytterligere 1,5 millioner dollar i Aliada, moderselskapet. Både Cytrox og Aliada har i ettertid blitt sanksjonerte og bøtelagt av amerikanske myndigheter for ulovlig spionvirksomhet. Etter artikkelen i Spiegel solgte Roth seg ut, bedyret sin uskyld og hevdet at han ikke visste hva han investerte i.

Møller Eiendom har en egen fotosamling, med rundt 1000 fotografier fra 1830-tallet til i dag. Foruten mange av Norges fremste fotografer, finner man blant annet fotohistoriske ikoner som Henri Cartier-Bresson, Diane Arbus og Nan Goldin.

Samlingen stilles allerede ut i flere av Møllers lokaler og den lånes ut til andre visningssteder, men nå skal den altså stilles ut mer permanent på Fotohuset Deich. Møller er også samarbeidspartner og initiativtager til stiftelsen Oslo Negativ, fotofestivalen som er et etablert og viktig innslag på Oslos kunstscene. Om Møller ønsker mer synlighet for samlingen sin, hva med å gi både den og Oslo Negativ fortjent og eksklusiv plass, i stedet for å låne kredibilitet til en aktør med problematisk ideologi?

Da Roth ble intervjuet i DN snakket han ikke om hvor han selv står ideologisk, han snakket heller om hvordan det står til med Norge. Om Fotografiska sin rolle i Oslo uttalte han: «Jeg vet at Oslo har vært gjennom traumer. Og at mye må bygges opp igjen. Men i det ligger også en mulighet til å tenke nytt.»

Hvis Fotografiska er et ledd i nytenkning også for Møller Eiendom, som nå også skal huse sin egen fotografisamling under samme tak som utstillingene til Roth, ser det dystert ut. Vi trenger ikke hjelp fra Roth til å lege våre traumer – vi trenger global solidaritet mot rasisme, apartheid og folkemord.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Frp

Norsk nok?

Det er snart 17. mai, nasjonaldagen der vi feirer demokrati, frihet og Norge, og det har fått meg til å reflektere rundt hva det betyr å være norsk og den evig pågående innvandringsdebatten. Det er noe som egentlig alltid har vært til stede i mitt bakhode, noe jeg har følt på kroppen som en med innvandrerbakgrunn. Jeg har lenge prøvd å vise fram at jeg var «integrert», men har innsett hvor idiotisk det egentlig er. Hvorfor skal jeg viske vekk deler av meg selv, av min personlighet og identitet, bare for å passe inn hos idealene til noen få – som aldri kommer til å skjønne skaden de forårsaker når de spytter ut slike utsagn om innvandring? Jeg er ikke imot debatt om innvandring. Men når vi stadig ser den samme skadelige og lite konstruktive retorikken, som får folk til å føle seg som om de ikke er en del av samfunnet, så er det ikke rart at mange med innvandringsbakgrunn ikke orker å ta ordet. Når Frp reduserer mennesker til statistikk og økonomisk verdi, snakker om at pakistanere ikke bør få barn og når stortingsrepresentant Erlend Wiborg slår alarm om at «etniske nordmenn» blir en minoritet i sitt eget land (noe som henviser til «great replacement»-teorien), så skjønner jeg ikke hvorfor det ikke er flere som tar til motmæle! Dette er den samme retorikken og det rasistiske tankegodset som har blitt brukt om og om igjen gjennom historien. Det er et dilemma at Frp kaller seg «partiet for folk flest» når de også anser en stor andel av landets befolkning som innvandrer og derfor ikke-norske. Det som skremmer meg mest nå er om Frp vil innføre remigrasjon i norsk politikk.

Fremskrittspartiet

Trumpisme, sier du?

I mandagens leder sammenligner Klassekampen Sylvi Listhaug med Donald Trump. Karakteristikken sier mer om avisens politiske ståsted enn om norsk politisk virkelighet. La meg i stedet snakke om noe konkret. I valgkampen 2025 publiserte Arbeiderpartiet en video med nestleder Jan Christian Vestre der Frp ble tillagt politiske standpunkter partiet ikke har. Videoen var villedende, og Ap måtte beklage offentlig. Nylig hevdet statsminister Jonas Gahr Støre at Frp vil svekke sykelønnen. Det er ikke sant, og det vet Støre. Dette er ikke politisk uenighet.

Fremskrittspartiet

Når rasisme blir «minus­va­ri­anter»

Da det ble kjent at en rådgiver i Fremskrittspartiet hadde omtalt norskpakistanere som «minusvarianter», var de rituelle fordømmelsene raskt på plass. Men bak indignasjonen skjuler det seg et langt mer urovekkende mønster: Den metodiske nedbrytingen av det språklige anstendighetsvernet. Det er i nølingen etterpå at alvoret ligger. Da Sylvi Listhaug omsider tok avstand, var det med en påfallende mangel på presisjon. Ordet rasisme satt langt inne; det måtte tvinges frem av det offentlige trykket. Det er nettopp her, i dette vakuumet mellom den utilslørte fordommen og den motvillige beklagelsen, at grenseforskyvningen finner sted. Dette er ikke utslag av språklig uforsiktighet eller isolerte glipper. Det ligner snarere en politisk praksis: Man siktet seg inn mot ytterkanten av det akseptable, sender ut en sonde av forakt, for så å trekke seg tilbake når motvinden blir for stri.