Mariann Enge har delt denne artikkelen med deg.

Mariann Enge har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKunst

Fotografiska til Oslo? Nei takk

MØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYTMØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYT

Den 13. september kom nyheten om at den nye eieren av Deichman, Møller Eiendom, skal huse en egen Oslo-avdeling av Fotografiska. Nyheten ble presentert som om Oslo med dette hadde fått en gave. Fotografiska er visningssteder for fotografi med avdelinger i Stockholm, New York, Berlin, Shanghai og Tallinn. Det er ingen tvil om at etableringen av Fotografiske i Oslo vil gi penger i kassen til Møller Eiendom, men alt som glitrer er som kjent ikke laget av gull.

Fotografiska, som verken kan kategoriseres som kunsthall eller et museum i tradisjonell forstand, men noe midt imellom en turistattraksjon og et utelivstilbud, fremstår som en useriøs lettvekter til Oslos kunstscene, hvor det allerede er flere etablerte visningssteder viet fotografi. Fotografiska jobber helst uten kuratorer og har åpningskvelden som sin modus operandi, ifølge et intervju med styreleder og majoritetseier Yoram Roth i DN. Han frister med at det ikke bare skal være mulig å se fotokunst med et glass vin i hånda på nye Deich, men at det også kan være stedet for å få seg nye venner eller rett og slett finne seg en kjæreste. Ifølge han skal Fotografiska med dette være et alternativ til «den ekskluderende» samtidskunsten.

Problemet med Fotografiska er imidlertid mer alvorlige enn et manglende kunstsyn.

Yoram Roth har inntekten sin fra gründervirksomhet og investeringer. Porteføljen rommer alt fra veldedighet, til kultur og uteliv. Som administrerende direktør for familiebedriften Roth & Son, håndterer og ivaretar han også familiens kapitalinvesteringer.

Roth er blant annet sponsor for den sionistiske verve- og opplysningskampanjen Taglit Birthright Israel, som tilbyr unge jødiske mennesker muligheten til å bli kjent med sin nasjonale «fødselsrett». Siden 1999 har organisasjonen spandert reiser på over 800.000 ungdommer til Israel. Ifølge Birthright Israel og Roth, som siteres på Birthrights nettsted, er reisene formative for de unge fordi det gir dem en mulighet for å bli kjent med et sekulært land som blant annet har fri presse, et selvstendig rettsvesen, og som støtter LGBTQ-rettigheter. Å komme til Israel er en livslang vekker uten sidestykke for en ung jøde, hevder organisasjonen, spesielt er dette viktig i ung alder for å herdes mot «de høye og sinte stemmene som er avbildet i nyhetene og i sosiale medier». Samtidig får de som reiser med Birthright Israel utdelt kart der Vestbredden ikke lenger finnes.

Roth støtter med andre ord rendyrket sionisme. Dette er revisjonistisk i en tid da Israel knebler media, myrder journalister og bedriver folkemord på palestinere. For å understreke det åpenbare: det er verken pressefrihet eller like rettigheter for alle i Israel. 22. september stormet det israelske militæret Al Jazeera i Ramallah på Vestbredden og stengte ned kontoret. Flere enn 116 journalister og fotografer er drept av israelske styrker siden 7. oktober i fjor, i tillegg til et stigende dødstall som nå teller over 41 000 sivile både på Gaza og Vestbredden. Nærmere 100.000 er rapportert skadet, og i skrivende stund regner israelske, amerikanske og europeiske bomber over Gaza, Jemen og Libanon. Ett folks «fødselsrett» blir til andres dødsdom, som Belén Fernández skriver på aljazeera.com.

«Roth støtter rendyrket sionisme»

Roths støtte til Birthright Israel er med andre ord et uttrykk for en problematisk ideologi som ikke er forenlig med Den Internasjonale Domstolens anføringer. 19. juli fastslo domstolen at palestinere lever under apartheid. Hvor mye Møller Eiendom bryr seg om dette når de nå vil huse Roths Fotografiska, gjenstår å se.

Andre problematiske investeringer Roth har gjort ble kjent under navnet The Predator Files. Rapporten førte til det som i 2022 ble Hellas sin Watergate og avslørte at politikere hadde blitt overvåket en masse av programvaren Predator. I en artikkel i Der Spiegel 5. oktober i fjor, kunne man lese at en av hovedinvestorene i Cytrox, techselskapet som utviklet Predator, er Yoram Roth. Ifølge Der Spiegel nøyde ikke Roth seg med bare å investere penger i Cytrox, han gikk inn med ytterligere 1,5 millioner dollar i Aliada, moderselskapet. Både Cytrox og Aliada har i ettertid blitt sanksjonerte og bøtelagt av amerikanske myndigheter for ulovlig spionvirksomhet. Etter artikkelen i Spiegel solgte Roth seg ut, bedyret sin uskyld og hevdet at han ikke visste hva han investerte i.

Møller Eiendom har en egen fotosamling, med rundt 1000 fotografier fra 1830-tallet til i dag. Foruten mange av Norges fremste fotografer, finner man blant annet fotohistoriske ikoner som Henri Cartier-Bresson, Diane Arbus og Nan Goldin.

Samlingen stilles allerede ut i flere av Møllers lokaler og den lånes ut til andre visningssteder, men nå skal den altså stilles ut mer permanent på Fotohuset Deich. Møller er også samarbeidspartner og initiativtager til stiftelsen Oslo Negativ, fotofestivalen som er et etablert og viktig innslag på Oslos kunstscene. Om Møller ønsker mer synlighet for samlingen sin, hva med å gi både den og Oslo Negativ fortjent og eksklusiv plass, i stedet for å låne kredibilitet til en aktør med problematisk ideologi?

Da Roth ble intervjuet i DN snakket han ikke om hvor han selv står ideologisk, han snakket heller om hvordan det står til med Norge. Om Fotografiska sin rolle i Oslo uttalte han: «Jeg vet at Oslo har vært gjennom traumer. Og at mye må bygges opp igjen. Men i det ligger også en mulighet til å tenke nytt.»

Hvis Fotografiska er et ledd i nytenkning også for Møller Eiendom, som nå også skal huse sin egen fotografisamling under samme tak som utstillingene til Roth, ser det dystert ut. Vi trenger ikke hjelp fra Roth til å lege våre traumer – vi trenger global solidaritet mot rasisme, apartheid og folkemord.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Å tre en mal over litte­ra­turen

I Klassekampen 22. desember svarer Joanna Rzadkowska på mitt innlegg der jeg kritiserer Carline Tromps anmeldelse av min nyeste roman, «Noe vidunderlig vil skje», som kom på Pelikanen Forlag i høst. Jeg forstår Rzadkowskas behov for å forsvare science fiction-sjangeren, en sjanger med mange gode bidrag som altfor lenge har vært uglesett, men hele mitt poeng er at jeg ikke har hentet grep fra denne sjangeren og jeg synes det er ganske tydelig. Enden av verden er ikke forbeholdt science fiction-sjangeren, men er en del av den grunnleggende menneskelige forestillingsverden, siden tidenes morgen. Den inngangen kan for eksempel forklare min bruk av klisjeer, et grep jeg jobber aktivt med i boka. De samme innvendingene gjelder om man setter boken opp mot den satiriske realismen. Boken min gjør ingen forsøk på å være morsom, fortellerposisjonen innehar ingen satirisk distanse, og objektene i teksten er ikke der for å skape et virkelighetsnært bilde av verden. De har en annen funksjon. Jeg synes det er underlig å tvinge sjangerkrav over en bok som jobber med helt andre grep. Jeg jobber selv som skrivelærer og gir lesninger på skjønnlitterære tekster hele tiden.

Innvandring

Misten­ke­lig­gjø­rende innvand­rings­debatt

Emilie Kaland Lindseth avlegger meg en visitt i Klassekampen 19. desember, hvor hun harselerer med og mistenkeliggjør min snuoperasjon i innvandringspolitikken. Jeg er visstnok skyldig i enten politisk latskap eller en bevisst strategi for å tekkes velgere fra Frp når jeg argumenterer mot en liberal innvandringspolitikk. La meg derfor prøve å oppklare. For det første mener jeg at dagens asylsystem er feilslått. Vi hjelper få, ikke de mest sårbare og overlater regien til kyniske menneskesmuglere. Samtidig bruker Europa rundt ti ganger så mye på i underkant av én million asylsøkere, som på verdens 123 millioner flyktninger. For det andre mener jeg at høy innvandring over tid skaper store integreringsutfordringer og kan svekke samfunnsmodellens legitimitet. Dessuten vil det få store konsekvenser for jenter og skeive i innvandrermiljøer.

Plan for norge

Hører det samiske til i Norges «vi»?

Når et land skriver om seg selv, skriver det også hvem som får sitte ved bålet. Jeg åpner Regjeringen Støres plan for Norge 2025–2029 som lover fellesskap, og jeg leter etter de navnene som bærer nord: samer, samisk språk, samiske barn, samiske næringer. De er unevnelige der? Og fravær er ikke alltid stillhet; fravær kan være en plass som allerede er tildelt. I skolegården skjer dette uten rop. Leken går sin gang. Regler blir til. Noen blir kaptein, noen blir med, noen blir borte. Og ved gjerdet står barnet som ikke ble invitert.