Mariann Enge har delt denne artikkelen med deg.

Mariann Enge har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKunst

Fotografiska til Oslo? Nei takk

MØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYTMØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYT

Den 13. september kom nyheten om at den nye eieren av Deichman, Møller Eiendom, skal huse en egen Oslo-avdeling av Fotografiska. Nyheten ble presentert som om Oslo med dette hadde fått en gave. Fotografiska er visningssteder for fotografi med avdelinger i Stockholm, New York, Berlin, Shanghai og Tallinn. Det er ingen tvil om at etableringen av Fotografiske i Oslo vil gi penger i kassen til Møller Eiendom, men alt som glitrer er som kjent ikke laget av gull.

Fotografiska, som verken kan kategoriseres som kunsthall eller et museum i tradisjonell forstand, men noe midt imellom en turistattraksjon og et utelivstilbud, fremstår som en useriøs lettvekter til Oslos kunstscene, hvor det allerede er flere etablerte visningssteder viet fotografi. Fotografiska jobber helst uten kuratorer og har åpningskvelden som sin modus operandi, ifølge et intervju med styreleder og majoritetseier Yoram Roth i DN. Han frister med at det ikke bare skal være mulig å se fotokunst med et glass vin i hånda på nye Deich, men at det også kan være stedet for å få seg nye venner eller rett og slett finne seg en kjæreste. Ifølge han skal Fotografiska med dette være et alternativ til «den ekskluderende» samtidskunsten.

Problemet med Fotografiska er imidlertid mer alvorlige enn et manglende kunstsyn.

Yoram Roth har inntekten sin fra gründervirksomhet og investeringer. Porteføljen rommer alt fra veldedighet, til kultur og uteliv. Som administrerende direktør for familiebedriften Roth & Son, håndterer og ivaretar han også familiens kapitalinvesteringer.

Roth er blant annet sponsor for den sionistiske verve- og opplysningskampanjen Taglit Birthright Israel, som tilbyr unge jødiske mennesker muligheten til å bli kjent med sin nasjonale «fødselsrett». Siden 1999 har organisasjonen spandert reiser på over 800.000 ungdommer til Israel. Ifølge Birthright Israel og Roth, som siteres på Birthrights nettsted, er reisene formative for de unge fordi det gir dem en mulighet for å bli kjent med et sekulært land som blant annet har fri presse, et selvstendig rettsvesen, og som støtter LGBTQ-rettigheter. Å komme til Israel er en livslang vekker uten sidestykke for en ung jøde, hevder organisasjonen, spesielt er dette viktig i ung alder for å herdes mot «de høye og sinte stemmene som er avbildet i nyhetene og i sosiale medier». Samtidig får de som reiser med Birthright Israel utdelt kart der Vestbredden ikke lenger finnes.

Roth støtter med andre ord rendyrket sionisme. Dette er revisjonistisk i en tid da Israel knebler media, myrder journalister og bedriver folkemord på palestinere. For å understreke det åpenbare: det er verken pressefrihet eller like rettigheter for alle i Israel. 22. september stormet det israelske militæret Al Jazeera i Ramallah på Vestbredden og stengte ned kontoret. Flere enn 116 journalister og fotografer er drept av israelske styrker siden 7. oktober i fjor, i tillegg til et stigende dødstall som nå teller over 41 000 sivile både på Gaza og Vestbredden. Nærmere 100.000 er rapportert skadet, og i skrivende stund regner israelske, amerikanske og europeiske bomber over Gaza, Jemen og Libanon. Ett folks «fødselsrett» blir til andres dødsdom, som Belén Fernández skriver på aljazeera.com.

«Roth støtter rendyrket sionisme»

Roths støtte til Birthright Israel er med andre ord et uttrykk for en problematisk ideologi som ikke er forenlig med Den Internasjonale Domstolens anføringer. 19. juli fastslo domstolen at palestinere lever under apartheid. Hvor mye Møller Eiendom bryr seg om dette når de nå vil huse Roths Fotografiska, gjenstår å se.

Andre problematiske investeringer Roth har gjort ble kjent under navnet The Predator Files. Rapporten førte til det som i 2022 ble Hellas sin Watergate og avslørte at politikere hadde blitt overvåket en masse av programvaren Predator. I en artikkel i Der Spiegel 5. oktober i fjor, kunne man lese at en av hovedinvestorene i Cytrox, techselskapet som utviklet Predator, er Yoram Roth. Ifølge Der Spiegel nøyde ikke Roth seg med bare å investere penger i Cytrox, han gikk inn med ytterligere 1,5 millioner dollar i Aliada, moderselskapet. Både Cytrox og Aliada har i ettertid blitt sanksjonerte og bøtelagt av amerikanske myndigheter for ulovlig spionvirksomhet. Etter artikkelen i Spiegel solgte Roth seg ut, bedyret sin uskyld og hevdet at han ikke visste hva han investerte i.

Møller Eiendom har en egen fotosamling, med rundt 1000 fotografier fra 1830-tallet til i dag. Foruten mange av Norges fremste fotografer, finner man blant annet fotohistoriske ikoner som Henri Cartier-Bresson, Diane Arbus og Nan Goldin.

Samlingen stilles allerede ut i flere av Møllers lokaler og den lånes ut til andre visningssteder, men nå skal den altså stilles ut mer permanent på Fotohuset Deich. Møller er også samarbeidspartner og initiativtager til stiftelsen Oslo Negativ, fotofestivalen som er et etablert og viktig innslag på Oslos kunstscene. Om Møller ønsker mer synlighet for samlingen sin, hva med å gi både den og Oslo Negativ fortjent og eksklusiv plass, i stedet for å låne kredibilitet til en aktør med problematisk ideologi?

Da Roth ble intervjuet i DN snakket han ikke om hvor han selv står ideologisk, han snakket heller om hvordan det står til med Norge. Om Fotografiska sin rolle i Oslo uttalte han: «Jeg vet at Oslo har vært gjennom traumer. Og at mye må bygges opp igjen. Men i det ligger også en mulighet til å tenke nytt.»

Hvis Fotografiska er et ledd i nytenkning også for Møller Eiendom, som nå også skal huse sin egen fotografisamling under samme tak som utstillingene til Roth, ser det dystert ut. Vi trenger ikke hjelp fra Roth til å lege våre traumer – vi trenger global solidaritet mot rasisme, apartheid og folkemord.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Likestilling

Usynlige kvinner

For ti år siden skrev jeg i Adresseavisa: «30/70, et problem for demokratiet?». I en måned hadde jeg telt bilder av kvinner og menn i Klassekampen og Adresseavisa, og funnet ut at 70 prosent av bildene var av menn, og 30 prosent var av kvinner. Kanskje ikke så mye å slå i bordet med, men i antologien «Etter Beste Kjønn» av professorene Elisabeth Eide og Kristin Skare Orgeret, stiller forskerne spørsmål om mediesamfunnet anno 2015 og kjønnsrepresentasjon. I avisene VG, Dagsavisen, Vårt Land, Adresseavisen, Nordlys og Bergens Tidende, har forskerne funnet ut at oppslag som kan betegnes som kvinnelige (vurdert ut fra bilde, vinkling, kilder) ligger på 20 prosent i 2014. Mannlig vinkling var 60 prosent. Resten er nøytralt. I 1979 var andelen kvinnelige oppslag 9 prosent, målt etter samme metode, mens den mannlige var 62. Hvor er vi i dag? Jeg har gått tilbake til min enkle undersøkelse, og telt bilder av kvinner og menn i Adressa og Klassekampen i ti dager. Hva fant jeg? Bilder av menn i begge avisene figurerer i cirka 65 prosent av innslagene, kvinner 35 prosent. I nettavisene til Dagbladet og Nettavisa, er resultatet nærmere 30 prosent kvinner og 70 prosent menn. Noen mener at likestillinga har kommet for langt.

Sykefravær

Vi jobber for å beskytte sykelønns­ord­ninga

Sykelønna kan stå i fare, hvis ikke vi sørger for å beskytte den. Det har regjeringa vært tydelig på, senest i Klassekampen, hvor vi advarte mot at for høyt sykefravær over tid kan bidra til å svekke velferdsordningene våre. Å beskytte sykelønna handler om å sørge for at ordningen er bærekraftig, ikke bare i dag, men også i årene som kommer. Det handler om å sørge for at sykefraværet ikke blir for høyt. Det er også viktig for den enkelte, siden vi vet at det å holde kontakt med arbeidsplassen er bra for helsa og forebygger langtidsfravær. Dermed er tiltak mot sykefravær også forebygging. Å falle ut av arbeidslivet er uheldig for helsa. Derfor har regjeringa tatt en rekke grep i både arbeidslivet og helse- og omsorgstjenesten.

Kultur

Til forsvar for Tono!

I Klassekampen 26. august tar musiker og komponist Håkon Thelin forvaltningsselskapet Tono i forsvar; og jeg stemmer i. Jeg synes utbryterne bør vise en aning større samfunnsånd; de kan ha litt å lære av blant annet Den norske Forfatterforening (DNF), som deler ut stipendmidler som stammer fra det såkalte bibliotekvederlaget, samt via foreningens eget «vederlagsfond». Tono bør i grove trekk holde fast på sine nåværende prinsipper, ikke forkaste dem. Og for all del; når utbryterne også mener at styrelederen i Tono bør være ekstern, «med erfaring fra å lede en milliardbedrift», blir det hele nærmest latterlig, men latteren blir fort sittende fast i halsen. Den norske stats kulturbudsjett lyder for inneværende år på 27 milliarder kroner, men burde vært større. Kultur er høyst undervurdert som beredskap. Det får virkelig være nok at norske kulturministre etter Åse Kleveland stort sett har vært uforsvarlig svake, med minimal erfaring fra kunst- og kulturlivet.