Mariann Enge har delt denne artikkelen med deg.

Mariann Enge har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKunst

Fotografiska til Oslo? Nei takk

MØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYTMØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYT

Den 13. september kom nyheten om at den nye eieren av Deichman, Møller Eiendom, skal huse en egen Oslo-avdeling av Fotografiska. Nyheten ble presentert som om Oslo med dette hadde fått en gave. Fotografiska er visningssteder for fotografi med avdelinger i Stockholm, New York, Berlin, Shanghai og Tallinn. Det er ingen tvil om at etableringen av Fotografiske i Oslo vil gi penger i kassen til Møller Eiendom, men alt som glitrer er som kjent ikke laget av gull.

Fotografiska, som verken kan kategoriseres som kunsthall eller et museum i tradisjonell forstand, men noe midt imellom en turistattraksjon og et utelivstilbud, fremstår som en useriøs lettvekter til Oslos kunstscene, hvor det allerede er flere etablerte visningssteder viet fotografi. Fotografiska jobber helst uten kuratorer og har åpningskvelden som sin modus operandi, ifølge et intervju med styreleder og majoritetseier Yoram Roth i DN. Han frister med at det ikke bare skal være mulig å se fotokunst med et glass vin i hånda på nye Deich, men at det også kan være stedet for å få seg nye venner eller rett og slett finne seg en kjæreste. Ifølge han skal Fotografiska med dette være et alternativ til «den ekskluderende» samtidskunsten.

Problemet med Fotografiska er imidlertid mer alvorlige enn et manglende kunstsyn.

Yoram Roth har inntekten sin fra gründervirksomhet og investeringer. Porteføljen rommer alt fra veldedighet, til kultur og uteliv. Som administrerende direktør for familiebedriften Roth & Son, håndterer og ivaretar han også familiens kapitalinvesteringer.

Roth er blant annet sponsor for den sionistiske verve- og opplysningskampanjen Taglit Birthright Israel, som tilbyr unge jødiske mennesker muligheten til å bli kjent med sin nasjonale «fødselsrett». Siden 1999 har organisasjonen spandert reiser på over 800.000 ungdommer til Israel. Ifølge Birthright Israel og Roth, som siteres på Birthrights nettsted, er reisene formative for de unge fordi det gir dem en mulighet for å bli kjent med et sekulært land som blant annet har fri presse, et selvstendig rettsvesen, og som støtter LGBTQ-rettigheter. Å komme til Israel er en livslang vekker uten sidestykke for en ung jøde, hevder organisasjonen, spesielt er dette viktig i ung alder for å herdes mot «de høye og sinte stemmene som er avbildet i nyhetene og i sosiale medier». Samtidig får de som reiser med Birthright Israel utdelt kart der Vestbredden ikke lenger finnes.

Roth støtter med andre ord rendyrket sionisme. Dette er revisjonistisk i en tid da Israel knebler media, myrder journalister og bedriver folkemord på palestinere. For å understreke det åpenbare: det er verken pressefrihet eller like rettigheter for alle i Israel. 22. september stormet det israelske militæret Al Jazeera i Ramallah på Vestbredden og stengte ned kontoret. Flere enn 116 journalister og fotografer er drept av israelske styrker siden 7. oktober i fjor, i tillegg til et stigende dødstall som nå teller over 41 000 sivile både på Gaza og Vestbredden. Nærmere 100.000 er rapportert skadet, og i skrivende stund regner israelske, amerikanske og europeiske bomber over Gaza, Jemen og Libanon. Ett folks «fødselsrett» blir til andres dødsdom, som Belén Fernández skriver på aljazeera.com.

«Roth støtter rendyrket sionisme»

Roths støtte til Birthright Israel er med andre ord et uttrykk for en problematisk ideologi som ikke er forenlig med Den Internasjonale Domstolens anføringer. 19. juli fastslo domstolen at palestinere lever under apartheid. Hvor mye Møller Eiendom bryr seg om dette når de nå vil huse Roths Fotografiska, gjenstår å se.

Andre problematiske investeringer Roth har gjort ble kjent under navnet The Predator Files. Rapporten førte til det som i 2022 ble Hellas sin Watergate og avslørte at politikere hadde blitt overvåket en masse av programvaren Predator. I en artikkel i Der Spiegel 5. oktober i fjor, kunne man lese at en av hovedinvestorene i Cytrox, techselskapet som utviklet Predator, er Yoram Roth. Ifølge Der Spiegel nøyde ikke Roth seg med bare å investere penger i Cytrox, han gikk inn med ytterligere 1,5 millioner dollar i Aliada, moderselskapet. Både Cytrox og Aliada har i ettertid blitt sanksjonerte og bøtelagt av amerikanske myndigheter for ulovlig spionvirksomhet. Etter artikkelen i Spiegel solgte Roth seg ut, bedyret sin uskyld og hevdet at han ikke visste hva han investerte i.

Møller Eiendom har en egen fotosamling, med rundt 1000 fotografier fra 1830-tallet til i dag. Foruten mange av Norges fremste fotografer, finner man blant annet fotohistoriske ikoner som Henri Cartier-Bresson, Diane Arbus og Nan Goldin.

Samlingen stilles allerede ut i flere av Møllers lokaler og den lånes ut til andre visningssteder, men nå skal den altså stilles ut mer permanent på Fotohuset Deich. Møller er også samarbeidspartner og initiativtager til stiftelsen Oslo Negativ, fotofestivalen som er et etablert og viktig innslag på Oslos kunstscene. Om Møller ønsker mer synlighet for samlingen sin, hva med å gi både den og Oslo Negativ fortjent og eksklusiv plass, i stedet for å låne kredibilitet til en aktør med problematisk ideologi?

Da Roth ble intervjuet i DN snakket han ikke om hvor han selv står ideologisk, han snakket heller om hvordan det står til med Norge. Om Fotografiska sin rolle i Oslo uttalte han: «Jeg vet at Oslo har vært gjennom traumer. Og at mye må bygges opp igjen. Men i det ligger også en mulighet til å tenke nytt.»

Hvis Fotografiska er et ledd i nytenkning også for Møller Eiendom, som nå også skal huse sin egen fotografisamling under samme tak som utstillingene til Roth, ser det dystert ut. Vi trenger ikke hjelp fra Roth til å lege våre traumer – vi trenger global solidaritet mot rasisme, apartheid og folkemord.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Expats

Tilkna­ppede nordmenn?

Klassekampen hadde lørdag 8. august en morsom artikkel om expats, basert på InterNations ferske undersøkelse av 31 land. Expat og blogger Lourelou Desjardins hevder at nordmenn er verdensmestre i å holde fasaden. Den tittelen trodde jeg tilhørte engelskmenn, som holder fasaden høyt «to keep a stiff upper lip» i alle situasjoner. Utsagnet om den tilknappede norske fasaden er kanskje basert på folk fra Bærum, for den gjelder absolutt ikke Nord-Norge. Nylig møtte jeg en gammel, syk, venn: «Det går jo til hælvete, men – det tar jo tid!», svarte han på spørsmål om hvordan livet arter seg. Forskere kan ikke bare ta utgangspunkt i storbyene og Østlandet. Kystbefolkningens væremåte er selvsagt preget av fiskeryrket. Småbåtfiskeren har i tusen år måttet ta inn over seg at det å ta en tur på havet kan innebære at en kommer tilbake med tap av bruk, eller en mulig stor gevinst – eller kanskje ikke i det hele tatt. I et formannskapsmøte i Øksnes kommune fikk jeg fornøyelsen av å høre et formannskapsmedlem rope til en motdebattant: «Gå nu heim å bløgg dæ!» Jeg kan vanskelig forestille meg at en slik anmodning om selvmord vil bli ytret i et tilsvarende møte på Østlandet – i hvert fall ikke, som i Øksnes, uten sterk påtale fra ordføreren. Expats fornemmelse av utenforskap er selvsagt også et resultat av at våre kulturutøvelser ofte er knyttet til naturen og organisasjoner. En fransk dosent fortalte meg at han etter å ha startet i jobben fikk flere invitasjoner til middag av kolleger.

Arendalsuka

Mye mer enn et bran­sje­treff

Har Arendalsuka blitt til et rent bransjetreff? Ja, ifølge arkitekt Gerrit Mosebachs kronikk i Klassekampen 13. august. Demokratifestivalen «har blitt til de profesjonelle påvirkernes tumleplass», skriver han. Hvert år kommer slike, og andre beslektede påstander, som at uka er forbeholdt eliten, er for Oslo-infisert etc, etc. Og Dagsnytt 18 biter alltid på. Selv har jeg deltatt på uka i snart ti år, enten som representant for ulike frivillige organisasjoner, som politiker, eller som profesjonell møteleder. Og jeg har alltid kommet beriket hjem igjen. Næringslivet er selvsagt tungt til stede under Arendalsuka, og det synes jeg er helt greit.

Verdensteatret

Høy kvalitet og tøff konkur­ranse, Landro

Når et etablert og høyt anerkjent kompani som Verdensteatret ikke når opp i konkurransen om ­langsiktig tilskudd, vekker det naturlig nok reaksjoner og engasjement, som når journalist Jan H. Landro i Klassekampen 8. august spør om vi skjønner hva kompaniet representerer. At sterke og anerkjente kunstnerskap ikke får tilskudd, betyr ikke at vi betviler kvaliteten deres. De frie scenekunstkompaniene i Norge holder et svært høyt nivå og høster stor anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Antall søknader til ordningene for scenekunstvirksomheter var rekordhøyt i år, og fagutvalget har gjort noen svært krevende prioriteringer mellom høyt kvalifiserte søkere innenfor Kulturfondets budsjettrammer. Årets tildelinger spenner over ulike scenekunstuttrykk, målgrupper og geografiske nedslagsfelt. De viser både bredden og styrken i norsk scenekunst. Dette er kompanier som både flytter grenser, bygger scenekunstfeltet videre, og legger til rette for et rikt tilbud til publikum. Landros påstand om at søkere som selv sitter i fagutvalg blir behandlet mindre kritisk enn andre, gir ikke riktig bilde av praksis. Vi forstår samtidig at det utenfra kan reises spørsmål når personer som sitter i utvalg også kan være søkere eller medvirkende i prosjekter. Derfor har Kulturrådet strenge habilitetsregler og faste rutiner for å håndtere slike situasjoner, og har også bedt om en ekstern gjennomgang av medlemmenes adgang til å søke tilskudd. I påvente av gjennomgangen skal medlemmer som søker tilskudd fra eget utvalg, ikke delta i behandlingen av søknader i den søknadsrunden der deres egen søknad behandles. Tidligere var medlemmer kun inhabile ved behandlingen av sin egen søknad. Kulturrådets fagutvalg vurderer søknadene etter ordningenes retningslinjer og på grunnlag av kunstfaglig skjønn. Utvalget oppnevnes for to år av gangen, og alle kan komme med forslag til utvalgsmedlemmer. Uenighet om prioriteringer vil alltid være en del av kunst- og kulturfeltet.