Mariann Enge har delt denne artikkelen med deg.

Mariann Enge har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKunst

Fotografiska til Oslo? Nei takk

MØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYTMØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYT

Den 13. september kom nyheten om at den nye eieren av Deichman, Møller Eiendom, skal huse en egen Oslo-avdeling av Fotografiska. Nyheten ble presentert som om Oslo med dette hadde fått en gave. Fotografiska er visningssteder for fotografi med avdelinger i Stockholm, New York, Berlin, Shanghai og Tallinn. Det er ingen tvil om at etableringen av Fotografiske i Oslo vil gi penger i kassen til Møller Eiendom, men alt som glitrer er som kjent ikke laget av gull.

Fotografiska, som verken kan kategoriseres som kunsthall eller et museum i tradisjonell forstand, men noe midt imellom en turistattraksjon og et utelivstilbud, fremstår som en useriøs lettvekter til Oslos kunstscene, hvor det allerede er flere etablerte visningssteder viet fotografi. Fotografiska jobber helst uten kuratorer og har åpningskvelden som sin modus operandi, ifølge et intervju med styreleder og majoritetseier Yoram Roth i DN. Han frister med at det ikke bare skal være mulig å se fotokunst med et glass vin i hånda på nye Deich, men at det også kan være stedet for å få seg nye venner eller rett og slett finne seg en kjæreste. Ifølge han skal Fotografiska med dette være et alternativ til «den ekskluderende» samtidskunsten.

Problemet med Fotografiska er imidlertid mer alvorlige enn et manglende kunstsyn.

Yoram Roth har inntekten sin fra gründervirksomhet og investeringer. Porteføljen rommer alt fra veldedighet, til kultur og uteliv. Som administrerende direktør for familiebedriften Roth & Son, håndterer og ivaretar han også familiens kapitalinvesteringer.

Roth er blant annet sponsor for den sionistiske verve- og opplysningskampanjen Taglit Birthright Israel, som tilbyr unge jødiske mennesker muligheten til å bli kjent med sin nasjonale «fødselsrett». Siden 1999 har organisasjonen spandert reiser på over 800.000 ungdommer til Israel. Ifølge Birthright Israel og Roth, som siteres på Birthrights nettsted, er reisene formative for de unge fordi det gir dem en mulighet for å bli kjent med et sekulært land som blant annet har fri presse, et selvstendig rettsvesen, og som støtter LGBTQ-rettigheter. Å komme til Israel er en livslang vekker uten sidestykke for en ung jøde, hevder organisasjonen, spesielt er dette viktig i ung alder for å herdes mot «de høye og sinte stemmene som er avbildet i nyhetene og i sosiale medier». Samtidig får de som reiser med Birthright Israel utdelt kart der Vestbredden ikke lenger finnes.

Roth støtter med andre ord rendyrket sionisme. Dette er revisjonistisk i en tid da Israel knebler media, myrder journalister og bedriver folkemord på palestinere. For å understreke det åpenbare: det er verken pressefrihet eller like rettigheter for alle i Israel. 22. september stormet det israelske militæret Al Jazeera i Ramallah på Vestbredden og stengte ned kontoret. Flere enn 116 journalister og fotografer er drept av israelske styrker siden 7. oktober i fjor, i tillegg til et stigende dødstall som nå teller over 41 000 sivile både på Gaza og Vestbredden. Nærmere 100.000 er rapportert skadet, og i skrivende stund regner israelske, amerikanske og europeiske bomber over Gaza, Jemen og Libanon. Ett folks «fødselsrett» blir til andres dødsdom, som Belén Fernández skriver på aljazeera.com.

«Roth støtter rendyrket sionisme»

Roths støtte til Birthright Israel er med andre ord et uttrykk for en problematisk ideologi som ikke er forenlig med Den Internasjonale Domstolens anføringer. 19. juli fastslo domstolen at palestinere lever under apartheid. Hvor mye Møller Eiendom bryr seg om dette når de nå vil huse Roths Fotografiska, gjenstår å se.

Andre problematiske investeringer Roth har gjort ble kjent under navnet The Predator Files. Rapporten førte til det som i 2022 ble Hellas sin Watergate og avslørte at politikere hadde blitt overvåket en masse av programvaren Predator. I en artikkel i Der Spiegel 5. oktober i fjor, kunne man lese at en av hovedinvestorene i Cytrox, techselskapet som utviklet Predator, er Yoram Roth. Ifølge Der Spiegel nøyde ikke Roth seg med bare å investere penger i Cytrox, han gikk inn med ytterligere 1,5 millioner dollar i Aliada, moderselskapet. Både Cytrox og Aliada har i ettertid blitt sanksjonerte og bøtelagt av amerikanske myndigheter for ulovlig spionvirksomhet. Etter artikkelen i Spiegel solgte Roth seg ut, bedyret sin uskyld og hevdet at han ikke visste hva han investerte i.

Møller Eiendom har en egen fotosamling, med rundt 1000 fotografier fra 1830-tallet til i dag. Foruten mange av Norges fremste fotografer, finner man blant annet fotohistoriske ikoner som Henri Cartier-Bresson, Diane Arbus og Nan Goldin.

Samlingen stilles allerede ut i flere av Møllers lokaler og den lånes ut til andre visningssteder, men nå skal den altså stilles ut mer permanent på Fotohuset Deich. Møller er også samarbeidspartner og initiativtager til stiftelsen Oslo Negativ, fotofestivalen som er et etablert og viktig innslag på Oslos kunstscene. Om Møller ønsker mer synlighet for samlingen sin, hva med å gi både den og Oslo Negativ fortjent og eksklusiv plass, i stedet for å låne kredibilitet til en aktør med problematisk ideologi?

Da Roth ble intervjuet i DN snakket han ikke om hvor han selv står ideologisk, han snakket heller om hvordan det står til med Norge. Om Fotografiska sin rolle i Oslo uttalte han: «Jeg vet at Oslo har vært gjennom traumer. Og at mye må bygges opp igjen. Men i det ligger også en mulighet til å tenke nytt.»

Hvis Fotografiska er et ledd i nytenkning også for Møller Eiendom, som nå også skal huse sin egen fotografisamling under samme tak som utstillingene til Roth, ser det dystert ut. Vi trenger ikke hjelp fra Roth til å lege våre traumer – vi trenger global solidaritet mot rasisme, apartheid og folkemord.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Cuba

Inter­ven­sjonens språk

Lørdag meldte NRK at Trump ønsker å «åpne Cuba for amerikanere». Videre formidler de, fra Reuters, at USA og Cuba vil bli «enige om en avtale, som ikke vil basere seg på militærmakt.» Dette er et eksempel på et pressespråk som legitimerer intervensjonens logikk. Øyas befolkning lever under en pågående utsultingsstrategi, en desperat situasjon for over 10 millioner mennesker. Vi ser fram til en kritisk og balansert dekning fra vår statskanal, i en sak som er viktig for mange.

Slankesprøyter

Helsehjelp for de rike, stigma for de fattige

I Klassekampen 25. september berører Liv Bjørnhaug Johansen et av vår tids mest akutte folkehelseproblemer: det massive stigmaet som rammer mennesker med fedme. Johansen har helt rett i at vektstigma har en enorm skadegrad, og hun reiser en livsviktig debatt om hvordan vi krymper rommet for det kroppslige mangfoldet. Hun treffer også spikeren på hodet når hun kritiserer den urovekkende systemsvikten i at legemiddelindustrien leverer til to helt ulike markeder på samme preparat: alvorlig medisinsk behandling og kosmetisk vektreduksjon. Der Johansen retter skytset mot markedskreftene, vil jeg ta det et skritt videre: Det er nettopp fordi legemiddelindustrien og det offentlige helsevesenet navigerer etter helt ulike kompass, at staten snarest må ta kontrollen tilbake. Vi kan ikke forvente at en kommersiell aktør skal bære ansvaret for den statlige folkehelsen; industriens mandat er innovasjon og marked, mens statens mandat er rettferdig fordeling og universell helsehjelp. Det virkelige problemet i dagens Helse-Norge er den politiske handlingslammelsen som tillater at dette skjer. Ved å nekte å finansiere behandlingen i den offentlige helsetjenesten, tvinger politikerne kronisk syke mennesker ut på det samme uregulerte, kommersielle markedet som livsstilskonsumentene.

Innkjøpsordningen

Bruk heller penger på biblio­te­kene

Arne Svingen og Mahmona Kahn er i Klassekampen 25. september kritiske til de statlige innkjøpsordningene, der et råd sikrer at kun bøker med høy litterær kvalitet blir kjøpt inn. Dermed faller det de kaller lettlestlitteratur utenfor, og skaper A-og B-lag i barnelitteraturen. Fordi innkjøp gir makt, blir litteraturfeltet farget av rådets litteratursyn, og ikke-innkjøpt lettlestlitteratur blir et B-lag. Nå har vi en lesekrise. For å få ungdom til å lese, er det viktig å skrive bøker på alle kvalitetsnivå. Derfor bør innkjøpsordningene utvides, mener Khan og Svingen. Men innkjøpsordningene ble ikke opprettet for å demme opp for en lesekrise, men for å sikre at nasjonen utvikler et norsk litterært språk. De skulle gi forlagene trygghet til å satse på ukjente forfattere, og tid til å utvikle gode forfatterskap.