Mariann Enge har delt denne artikkelen med deg.

Mariann Enge har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKunst

Fotografiska til Oslo? Nei takk

MØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYTMØTER MOTSTAND: Yoram Roth, styreleder i Fotografiska. FOTO: LENA MUCHA, NTB/NYT

Den 13. september kom nyheten om at den nye eieren av Deichman, Møller Eiendom, skal huse en egen Oslo-avdeling av Fotografiska. Nyheten ble presentert som om Oslo med dette hadde fått en gave. Fotografiska er visningssteder for fotografi med avdelinger i Stockholm, New York, Berlin, Shanghai og Tallinn. Det er ingen tvil om at etableringen av Fotografiske i Oslo vil gi penger i kassen til Møller Eiendom, men alt som glitrer er som kjent ikke laget av gull.

Fotografiska, som verken kan kategoriseres som kunsthall eller et museum i tradisjonell forstand, men noe midt imellom en turistattraksjon og et utelivstilbud, fremstår som en useriøs lettvekter til Oslos kunstscene, hvor det allerede er flere etablerte visningssteder viet fotografi. Fotografiska jobber helst uten kuratorer og har åpningskvelden som sin modus operandi, ifølge et intervju med styreleder og majoritetseier Yoram Roth i DN. Han frister med at det ikke bare skal være mulig å se fotokunst med et glass vin i hånda på nye Deich, men at det også kan være stedet for å få seg nye venner eller rett og slett finne seg en kjæreste. Ifølge han skal Fotografiska med dette være et alternativ til «den ekskluderende» samtidskunsten.

Problemet med Fotografiska er imidlertid mer alvorlige enn et manglende kunstsyn.

Yoram Roth har inntekten sin fra gründervirksomhet og investeringer. Porteføljen rommer alt fra veldedighet, til kultur og uteliv. Som administrerende direktør for familiebedriften Roth & Son, håndterer og ivaretar han også familiens kapitalinvesteringer.

Roth er blant annet sponsor for den sionistiske verve- og opplysningskampanjen Taglit Birthright Israel, som tilbyr unge jødiske mennesker muligheten til å bli kjent med sin nasjonale «fødselsrett». Siden 1999 har organisasjonen spandert reiser på over 800.000 ungdommer til Israel. Ifølge Birthright Israel og Roth, som siteres på Birthrights nettsted, er reisene formative for de unge fordi det gir dem en mulighet for å bli kjent med et sekulært land som blant annet har fri presse, et selvstendig rettsvesen, og som støtter LGBTQ-rettigheter. Å komme til Israel er en livslang vekker uten sidestykke for en ung jøde, hevder organisasjonen, spesielt er dette viktig i ung alder for å herdes mot «de høye og sinte stemmene som er avbildet i nyhetene og i sosiale medier». Samtidig får de som reiser med Birthright Israel utdelt kart der Vestbredden ikke lenger finnes.

Roth støtter med andre ord rendyrket sionisme. Dette er revisjonistisk i en tid da Israel knebler media, myrder journalister og bedriver folkemord på palestinere. For å understreke det åpenbare: det er verken pressefrihet eller like rettigheter for alle i Israel. 22. september stormet det israelske militæret Al Jazeera i Ramallah på Vestbredden og stengte ned kontoret. Flere enn 116 journalister og fotografer er drept av israelske styrker siden 7. oktober i fjor, i tillegg til et stigende dødstall som nå teller over 41 000 sivile både på Gaza og Vestbredden. Nærmere 100.000 er rapportert skadet, og i skrivende stund regner israelske, amerikanske og europeiske bomber over Gaza, Jemen og Libanon. Ett folks «fødselsrett» blir til andres dødsdom, som Belén Fernández skriver på aljazeera.com.

«Roth støtter rendyrket sionisme»

Roths støtte til Birthright Israel er med andre ord et uttrykk for en problematisk ideologi som ikke er forenlig med Den Internasjonale Domstolens anføringer. 19. juli fastslo domstolen at palestinere lever under apartheid. Hvor mye Møller Eiendom bryr seg om dette når de nå vil huse Roths Fotografiska, gjenstår å se.

Andre problematiske investeringer Roth har gjort ble kjent under navnet The Predator Files. Rapporten førte til det som i 2022 ble Hellas sin Watergate og avslørte at politikere hadde blitt overvåket en masse av programvaren Predator. I en artikkel i Der Spiegel 5. oktober i fjor, kunne man lese at en av hovedinvestorene i Cytrox, techselskapet som utviklet Predator, er Yoram Roth. Ifølge Der Spiegel nøyde ikke Roth seg med bare å investere penger i Cytrox, han gikk inn med ytterligere 1,5 millioner dollar i Aliada, moderselskapet. Både Cytrox og Aliada har i ettertid blitt sanksjonerte og bøtelagt av amerikanske myndigheter for ulovlig spionvirksomhet. Etter artikkelen i Spiegel solgte Roth seg ut, bedyret sin uskyld og hevdet at han ikke visste hva han investerte i.

Møller Eiendom har en egen fotosamling, med rundt 1000 fotografier fra 1830-tallet til i dag. Foruten mange av Norges fremste fotografer, finner man blant annet fotohistoriske ikoner som Henri Cartier-Bresson, Diane Arbus og Nan Goldin.

Samlingen stilles allerede ut i flere av Møllers lokaler og den lånes ut til andre visningssteder, men nå skal den altså stilles ut mer permanent på Fotohuset Deich. Møller er også samarbeidspartner og initiativtager til stiftelsen Oslo Negativ, fotofestivalen som er et etablert og viktig innslag på Oslos kunstscene. Om Møller ønsker mer synlighet for samlingen sin, hva med å gi både den og Oslo Negativ fortjent og eksklusiv plass, i stedet for å låne kredibilitet til en aktør med problematisk ideologi?

Da Roth ble intervjuet i DN snakket han ikke om hvor han selv står ideologisk, han snakket heller om hvordan det står til med Norge. Om Fotografiska sin rolle i Oslo uttalte han: «Jeg vet at Oslo har vært gjennom traumer. Og at mye må bygges opp igjen. Men i det ligger også en mulighet til å tenke nytt.»

Hvis Fotografiska er et ledd i nytenkning også for Møller Eiendom, som nå også skal huse sin egen fotografisamling under samme tak som utstillingene til Roth, ser det dystert ut. Vi trenger ikke hjelp fra Roth til å lege våre traumer – vi trenger global solidaritet mot rasisme, apartheid og folkemord.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Ukraina

Grove påstander om «ukrainsk fascisme»

I et merkelig intervju i Klassekampen 6. juni snakker den kontroversielle ukrainske historikeren Marta Havryshko over to sider om «ekstreme høyregrupper», «radikale nasjonalister» og «marginaliserte nasjonalister», som har «stadig mer makt og innflytelse i militæret og samfunnet» og et «fastere grep om Ukrainas minnepolitikk». Det er en ukritisk monolog, der grove påstander om «ukrainsk fascisme», den ukrainske opprørshæren UPA og «nazister» fra Azovbrigaden får stå uimotsagt, basert på tatoveringer og løsrevne eksempel. Et intervju med en så kontroversiell historiker, om et så konfliktfullt tema som historien om UPA, kan ikke bli framstilt så ensidig og propagandistisk! I intervjuet hevder Havryshko at «nazisymboler normaliseres» blant ukrainske soldater, at høyreekstreme grupper har en «gullalder i krigen», uten fnugg av fakta, foto, forskning, statistikk eller navn på konkrete høyreekstreme ukrainske grupper. Azovbrigaden brukes som eksempel på et «ytre høyre-miljø», til tross for at det er en offisiell brigade i Ukrainas nasjonalgarde, som er underlagt forsvarsdepartementet og senest i begynnelsen av juni deltok i Nato-øvelsen Aurora-2026 på Gotland i Sverige. Å omtale dem som et «ytre høyre-miljø» er uakseptabelt, særlig når slike uttalelser ofte brukes i Kreml-propaganda for å rettferdiggjøre kampen mot Kyivs «nazistiske regime». Ukrainas historie under andre verdenskrig bør studeres mer nyansert enn hos Havryshko. Andre historikere, Yaroslav Hrytsak, Serhii Plokhy, V.

Oslo kommune

En sprikende plan om sentra­li­sering

Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, KrF og Fremskrittspartiet er visstnok enige om en bydelsreform i Oslo. Når de flagger enigheten, høres det ut som de snakker om helt ulike saker. De sprikende historiene rommer imidlertid én sentral sannhet: Flertallet i bystyret er i ferd med å bruke mye penger på å flytte makt og tjenester vekk fra innbyggerne. De ulike partienes feiring av sine hjertesaker, dekker over hvordan avtalen vil føre til sentralisering. Prislappen for sentraliseringen er gigantisk. Partiene snakker om å flytte makt og ressurser til bydelene, men i avtalen på 58 punkter fremstår dette bare som gode intensjoner som egner seg i festtaler. Det er lite forpliktelser som faktisk flytter makt nærmere folk.

Språk

Grunnleie, ikke grunnrente!

Hvorfor skriver journalister alltid om grunnrente når det er snakk om skatt på lakseproduksjon? Rente er meningsløst i denne sammenhengen, for dét er noe man betaler når man låner penger (lånerente) eller får når man setter penger i banken (innskuddsrente). I denne sammenhengen må rente være en ­feiloversettelse av det engelske rent, som ikke betyr rente, men leie. Og det er leie det er det snakk om her, for bruk av fellesarealer i sjøen som man legger beslag på, så ikke andre kan ferdes eller fiske der. En annen grunn til beskatning er kompensasjon for problemer som produksjonen fører til: forurensing av havbunnen under anleggene, oppblomstring av lakselus og rømming av laks som blander seg med villaksen. Iallfall så lenge produsentene ikke pålegges å rydde opp etter seg og løse problemene. Dét hadde jo vært det beste.