EssayJubileum

Den vriene

150-åringen Arnold Schönberg satte premissene for klassisk musikk i det forrige århundret, men er fortsatt vanskelig å forstå seg på.

KLASSISK KARIKATUR: «Den neste Schönberg-konserten», fra Die Zeit i 1913. Foto: Brandstaetter Images/Hulton ArchivesKLASSISK KARIKATUR: «Den neste Schönberg-konserten», fra Die Zeit i 1913. Foto: Brandstaetter Images/Hulton Archives

Det ble aldri som Arnold Schönberg forestilte seg rundt 1923, at tolvtonemusikken ble allemannseie og at folk på gata plystret melodiene til hans hypermoderne fremtidsmusikk. Nei, for dette er vanskelig tilgjengelige greier. Man kan til og med beskylde musikken for å være menneskefiendtlig, at den går imot akustiske prinsipper, mot naturlover, som også har et korrelat i hvordan sansene våre fungerer, og at Schönberg satte teori og intellekt foran uttrykk og kropp.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Ved veis ende

Jimmy Cliff (1944–2025)

Det er fullt mulig å argumentere for at Jimmy Cliff var den viktigste enkeltpersonen i reggaens ekspansjon, fra Jamaica og til verden. Ingen vil påstå at han var større enn Bob Marley, som Cliff ble kjent med i oppveksten og hjalp til sin første platekontrakt, men han banet vei – særlig med filmen og soundtracket til «The Harder They Come» fra 1972. Dette var den første jamaikanske spillefilmen, der Cliff – i rollen som den lovløse «rude boy’en» og håpefulle artisten Ivanhoe «Ivan» Martin – setter reggae på kartet. Som det heter i The Clash-klassikeren «Guns of Brixton», utgitt i 1979: You see, he feels like Ivan / Born under the Brixton sun / His game is called survivin’ / At the end of «The Harder They Come». Filmens lydspor viste fram en miks av ska, rocksteady og halvfersk reggae, inkludert tre briljante spor av Cliff selv: det helt nye tittelkuttet samt de noe eldre «You Can Get It If You Really Want» og «Many Rivers to Cross», fra henholdsvis 1970 og 1969. Jimmy Cliff var nemlig allerede en stjerne på Jamaica da han ble med i «The Harder They Come». Han hadde sine første lokale ska-hits helt tilbake i 1962, med «Hurricane Hatty» og «Miss Jamaica», og viste seg tidlig som en sterk tematisk låtskriver. Passende derfor at noe av den første internasjonal oppmerksomheten kom med en protestsang om Vietnamkrigen. «Vietnam» fra 1969, utgitt etter at Cliff flyttet til Storbritannia for en periode og signerte platekontrakt med Island, havnet på listene i flere europeiske land.

Intervju

Ikke bare Beatle­ma­nia

I Sigbjørns Stabursviks nye bok ser vi norsk 1960-tallshistorie gjennom The Beatles-prismet.

Jubileum

Opry i hundre

Countryens store radio-institusjon holder tradisjonene ved like, år etter år.