EssayJubileum

Den vriene

150-åringen Arnold Schönberg satte premissene for klassisk musikk i det forrige århundret, men er fortsatt vanskelig å forstå seg på.

KLASSISK KARIKATUR: «Den neste Schönberg-konserten», fra Die Zeit i 1913. Foto: Brandstaetter Images/Hulton ArchivesKLASSISK KARIKATUR: «Den neste Schönberg-konserten», fra Die Zeit i 1913. Foto: Brandstaetter Images/Hulton Archives

Det ble aldri som Arnold Schönberg forestilte seg rundt 1923, at tolvtonemusikken ble allemannseie og at folk på gata plystret melodiene til hans hypermoderne fremtidsmusikk. Nei, for dette er vanskelig tilgjengelige greier. Man kan til og med beskylde musikken for å være menneskefiendtlig, at den går imot akustiske prinsipper, mot naturlover, som også har et korrelat i hvordan sansene våre fungerer, og at Schönberg satte teori og intellekt foran uttrykk og kropp.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Nyhet

Tenkepause

Har hiphopen mistet sin posisjon som pop­kulturens hitkvernende tyngdepunkt?

Intervju

Ei trekning mot indie

Mindre indieselskap, som er tettare på artisten, vil bli vanlegare framover. Det trur Mathilde Orlien i Lun Music.

Kommentar

Farvel musikk?

Dette er min siste spalte her i Musikkmagasinet. De siste elleve årene har jeg én gang i måneden skrevet om musikk, bransje, festivaler og de siste årene: oljas klamme grep om norsk kulturliv. Skriveoppdraget begynte samtidig med at jeg flyttet fra Oslo, og jobben som miljøsjef for Øyafestivalen, til Vang i Valdres for å bli sjef for Vinjerock. Jeg leser gjennom noen av de gamle spaltene og ser at alt og ingenting har endret seg. I november 2014 skrev jeg rystet om oljeminister Tord Lien snøvlete sceneopptreden på middagen til klimaarrangementet Zerokonferansen. «I utlandet hyller de meg mens her hjemme får jeg bare kjeft». I november 2015 sparket jeg inn åpne dører og skrev at Karpe er Norges viktigste band. Og sånn fortsatte det, måned etter måned, om musikk, fjell og miljø.