EssayJubileum

Den vriene

150-åringen Arnold Schönberg satte premissene for klassisk musikk i det forrige århundret, men er fortsatt vanskelig å forstå seg på.

KLASSISK KARIKATUR: «Den neste Schönberg-konserten», fra Die Zeit i 1913. Foto: Brandstaetter Images/Hulton ArchivesKLASSISK KARIKATUR: «Den neste Schönberg-konserten», fra Die Zeit i 1913. Foto: Brandstaetter Images/Hulton Archives

Det ble aldri som Arnold Schönberg forestilte seg rundt 1923, at tolvtonemusikken ble allemannseie og at folk på gata plystret melodiene til hans hypermoderne fremtidsmusikk. Nei, for dette er vanskelig tilgjengelige greier. Man kan til og med beskylde musikken for å være menneskefiendtlig, at den går imot akustiske prinsipper, mot naturlover, som også har et korrelat i hvordan sansene våre fungerer, og at Schönberg satte teori og intellekt foran uttrykk og kropp.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.