EssayJubileum

Den vriene

150-åringen Arnold Schönberg satte premissene for klassisk musikk i det forrige århundret, men er fortsatt vanskelig å forstå seg på.

KLASSISK KARIKATUR: «Den neste Schönberg-konserten», fra Die Zeit i 1913. Foto: Brandstaetter Images/Hulton ArchivesKLASSISK KARIKATUR: «Den neste Schönberg-konserten», fra Die Zeit i 1913. Foto: Brandstaetter Images/Hulton Archives

Det ble aldri som Arnold Schönberg forestilte seg rundt 1923, at tolvtonemusikken ble allemannseie og at folk på gata plystret melodiene til hans hypermoderne fremtidsmusikk. Nei, for dette er vanskelig tilgjengelige greier. Man kan til og med beskylde musikken for å være menneskefiendtlig, at den går imot akustiske prinsipper, mot naturlover, som også har et korrelat i hvordan sansene våre fungerer, og at Schönberg satte teori og intellekt foran uttrykk og kropp.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.