EssayJubileum

Den vriene

150-åringen Arnold Schönberg satte premissene for klassisk musikk i det forrige århundret, men er fortsatt vanskelig å forstå seg på.

KLASSISK KARIKATUR: «Den neste Schönberg-konserten», fra Die Zeit i 1913. Foto: Brandstaetter Images/Hulton ArchivesKLASSISK KARIKATUR: «Den neste Schönberg-konserten», fra Die Zeit i 1913. Foto: Brandstaetter Images/Hulton Archives

Det ble aldri som Arnold Schönberg forestilte seg rundt 1923, at tolvtonemusikken ble allemannseie og at folk på gata plystret melodiene til hans hypermoderne fremtidsmusikk. Nei, for dette er vanskelig tilgjengelige greier. Man kan til og med beskylde musikken for å være menneskefiendtlig, at den går imot akustiske prinsipper, mot naturlover, som også har et korrelat i hvordan sansene våre fungerer, og at Schönberg satte teori og intellekt foran uttrykk og kropp.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.

Intervju

Toras tid

Tora Augestad sjonglerer en karriere i klassisk, jazz, kabaret og visepop. Hadde hun bare vært mer politisk.