Hvem har rett til å fortelle hvilke historier? Spørsmålet er igjen blitt aktuelt etter at det ble kjent at Nationaltheatret skal sette opp det storslagne homoeposet «Arven».
I et innlegg stiller scenekunstner Magnus Myhr spørsmålstegn til at Nationaltheatret har valgt en hvit cis-mann uten skeive erfaringer til å ha regi på dette stykket, som blant annet handler om hva det vil si å være homofil i dag.
Vi setter pris på at Myhr utfordrer oss og ønsker debatten velkommen. Myhr må ikke tro at dette ikke har blitt diskutert internt. Vi har jobbet bevisst med å få skeive inn i både ensemblet og «Arven»s produksjonsteam, for å bringe ulike erfaringer inn i prøverommet. For få år siden var nok ikke dette like påaktet. Men i alle diskusjoner kommer vi alltid tilbake til spørsmålet: Hvor går grensen for hvem som kan iscenesette hva?
På Nationaltheatret har vi ikke hatt for vane å holde igjen hva regissører kan gjøre basert på kjønn og legning. Skeive regissører har satt opp både streite og skeive historier. Det samme har de streite. En lesbisk cis-dame har satt opp et stykke om en transmann. En heterofil cis-mann har satt opp et stykke om en bifil kvinne. En homofil cis-mann har satt opp et stykke om et lesbisk par.
«Teateret skal vel ikke ha en avsjekk på alle aktørers legning?»
Slik opprulling er en hårfin øvelse. For teateret har ikke, og skal vel heller ikke ha, en avsjekk på alle aktørers legning? Ingen av oss vet heller hva som rører seg i oss alle. Har en regissør et engasjement for å sette opp et stykke, er det ofte det aller beste utgangspunktet for å la vedkommende gjøre det. Teatret har ikke streket opp en linje over hvem som får ytre seg og hvem som må tie. Så også med «Arven».
Vi er helt enige med Myhr om at hvem som forteller hvilke historier er viktig, og at representasjon betyr noe. Vi er ikke best på mangfold – men vi jobber med det.
Vårt poeng er at Myhr ikke kan se på dette som et isolert tilfelle. Selv om «Arven» er en oppsetning som har stor, personlig betydning for ham (og mange andre skeive), er det en del av et større bilde. Andre historier har stor, personlig betydning for andre.
Myhr fremmer også et ganske utdatert syn på en regissørs rolle, som oppsetningens viktigste premissleverandør. Teater er en kollektiv kunstform, hvor regissør er en del av et stort arbeidslag – oversetter, skuespillere, dramaturg, lysdesigner og så videre – som sammen prøver å formidle dramatikerens stykke på best mulig vis. I dette tilfellet Matthew Lopéz’ åtte timer lange, skeive historie, som vi med stolthet gleder oss til å løfte fram for et stort publikum.
