Julie Rongved Amundsen har delt denne artikkelen med deg.

Julie har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattTeater

Hvem skal iscenesette hva?

Hvem har rett til å fortelle hvilke historier? Spørsmålet er igjen blitt aktuelt etter at det ble kjent at Nationaltheatret skal sette opp det storslagne homoeposet «Arven».

I et innlegg stiller scenekunstner Magnus Myhr spørsmålstegn til at Nationaltheatret har valgt en hvit cis-mann uten skeive erfaringer til å ha regi på dette stykket, som blant annet handler om hva det vil si å være homofil i dag.

Vi setter pris på at Myhr utfordrer oss og ønsker debatten velkommen. Myhr må ikke tro at dette ikke har blitt diskutert internt. Vi har jobbet bevisst med å få skeive inn i både ensemblet og «Arven»s produksjonsteam, for å bringe ulike erfaringer inn i prøverommet. For få år siden var nok ikke dette like påaktet. Men i alle diskusjoner kommer vi alltid tilbake til spørsmålet: Hvor går grensen for hvem som kan iscenesette hva?

På Nationaltheatret har vi ikke hatt for vane å holde igjen hva regissører kan gjøre basert på kjønn og legning. Skeive regissører har satt opp både streite og skeive historier. Det samme har de streite. En lesbisk cis-dame har satt opp et stykke om en transmann. En heterofil cis-mann har satt opp et stykke om en bifil kvinne. En homofil cis-mann har satt opp et stykke om et lesbisk par.

«Teateret skal vel ikke ha en avsjekk på alle aktørers legning?»

Slik opprulling er en hårfin øvelse. For teateret har ikke, og skal vel heller ikke ha, en avsjekk på alle aktørers legning? Ingen av oss vet heller hva som rører seg i oss alle. Har en regissør et engasjement for å sette opp et stykke, er det ofte det aller beste utgangspunktet for å la vedkommende gjøre det. Teatret har ikke streket opp en linje over hvem som får ytre seg og hvem som må tie. Så også med «Arven».

Vi er helt enige med Myhr om at hvem som forteller hvilke historier er viktig, og at representasjon betyr noe. Vi er ikke best på mangfold – men vi jobber med det.

Vårt poeng er at Myhr ikke kan se på dette som et isolert tilfelle. Selv om «Arven» er en oppsetning som har stor, personlig betydning for ham (og mange andre skeive), er det en del av et større bilde. Andre historier har stor, personlig betydning for andre.

Myhr fremmer også et ganske utdatert syn på en regissørs rolle, som oppsetningens viktigste premissleverandør. Teater er en kollektiv kunstform, hvor regissør er en del av et stort arbeidslag – oversetter, skuespillere, dramaturg, lysdesigner og så videre – som sammen prøver å formidle dramatikerens stykke på best mulig vis. I dette tilfellet Matthew Lopéz’ åtte timer lange, skeive historie, som vi med stolthet gleder oss til å løfte fram for et stort publikum.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Matvarepriser

Rødt og folk flest

I sitt svar på mitt innlegg om folk flest og matprisene i Klassekampen 14. juli ønsker Seher Aydar åpenbart å holde debatten på et generelt plan, uforstyrret av statistikk og regnestykker. Mens jeg bruker tall fra SSB og viser at andelen av gjennomsnittsfamiliens forbruk som går til mat, økte fra 11,9 til 12,6 prosent, til tross for kraftig prisøkning de siste årene, er Aydars svar at «over halvparten av norske husstander er økonomisk utrygge, ifølge tall fra Sifo». Den anerkjente Sifo-undersøkelsen spør folk om de føler seg økonomisk utrygge og om de vil ha problemer med en stor og uventet utgift, blant annet. Siden Aydar ikke støtter seg på mer tallbaserte fakta, antar jeg at de er vanskelige å finne. Poenget i mitt innlegg var å påpeke at Rødt aldri vil få med de større partiene på å innføre merkbare endringer i matbransjen, så lenge et betraktelig flertall av befolkningen ikke sliter økonomisk. Jeg støtter Rødt i at vi trenger endringer. Men det er en komplisert materie. Statsminister Støre kan innkalle pressen og snakke om prisen på leverpostei, men endring må vi se langt etter. Min påstand, som jeg forsøker å vise i tall, er at innbyggernes smerte over matprisene ikke er sterk nok.

Europa

Venstre­si­das sikker­heits­po­litikk

Brigt Kristensen kommenterer europeisk sikkerheitspolitikk i Klassekampen 12. juli. Vi er einige om at det er viktig å komma bort frå blokkpolitikken. Er vi også einige om at Russland ikkje har krav på ein ‘buffersone’? Vi er einige om at det ville vore eit stort framsteg om dei europeiske småstatane hadde rive seg laus frå amerikansk og russisk hegemoni etter 1991, men som kjent flokka folket og eliten i både austlege og vestlege europeiske land seg rundt USA. Er vi einige om at Aust- og Mellom-Europa har fleire negative historiske erfaringar med Russland enn med USA? Og at Sovjetunionen sitt herredømme fram til 1991 var meir undertrykkande enn USA sitt hegemoni over Vest-Europa? Dette er nok viktige årsaker til at småstatane satsa på USA i staden for ein uavhengig sikkerheitspolitikk. USA fekk ein spesiell status i Europa under andre verdskrig. Dagens tilnærming mellom USA og Russland gjer det lettare for folk å sjå at USA ikkje berre er ein venn av europeiske småstatar.

Kommunikasjonsrådgivere

Kommu­ni­ka­sjons­pro­blemer

I Klassekampen 10. juni mener Lone Lunemann Jørgensen i NTL at jeg “fordummer debatten om statlige virksomheter” fordi jeg har uttalt meg kritisk til antall kommunikasjonsrådgivere i Statens Vegvesen (det er altså 55 stykker). Men det virker som Jørgensen ikke har fått med seg bakteppet for mitt utspill. Den dreier seg ikke først og fremst om “spesifikke ansatte i spesifikke virksomheter”, men er en generell kritikk av at antall kommunikasjonsrådgivere i både privat og offentlig sektor har vokst kraftig de siste årene. Helt konkret inngår min kritikk i en serie i Nettavisen hvor avisa har spurt samtlige statlige etater og direktorater om hvor mange kommunikasjonsrådgivere de har. Selv har jeg i denne serien kommentert antall kommunikasjonsrådgivere i en rekke virksomheter. I alle disse sakene har jeg vært kritisk til veksten i antall kommunikasjonsrådgivere, så det er ingen grunn for de ansatte i Vegvesenet til å ta dette personlig. Siden år 2000 har antall medlemmer i Kommunikasjonsforeningen doblet seg, ifølge en sak Morgenbladet skrev nylig.