Julie Rongved Amundsen har delt denne artikkelen med deg.

Julie har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattTeater

Hvem skal iscenesette hva?

Hvem har rett til å fortelle hvilke historier? Spørsmålet er igjen blitt aktuelt etter at det ble kjent at Nationaltheatret skal sette opp det storslagne homoeposet «Arven».

I et innlegg stiller scenekunstner Magnus Myhr spørsmålstegn til at Nationaltheatret har valgt en hvit cis-mann uten skeive erfaringer til å ha regi på dette stykket, som blant annet handler om hva det vil si å være homofil i dag.

Vi setter pris på at Myhr utfordrer oss og ønsker debatten velkommen. Myhr må ikke tro at dette ikke har blitt diskutert internt. Vi har jobbet bevisst med å få skeive inn i både ensemblet og «Arven»s produksjonsteam, for å bringe ulike erfaringer inn i prøverommet. For få år siden var nok ikke dette like påaktet. Men i alle diskusjoner kommer vi alltid tilbake til spørsmålet: Hvor går grensen for hvem som kan iscenesette hva?

På Nationaltheatret har vi ikke hatt for vane å holde igjen hva regissører kan gjøre basert på kjønn og legning. Skeive regissører har satt opp både streite og skeive historier. Det samme har de streite. En lesbisk cis-dame har satt opp et stykke om en transmann. En heterofil cis-mann har satt opp et stykke om en bifil kvinne. En homofil cis-mann har satt opp et stykke om et lesbisk par.

«Teateret skal vel ikke ha en avsjekk på alle aktørers legning?»

Slik opprulling er en hårfin øvelse. For teateret har ikke, og skal vel heller ikke ha, en avsjekk på alle aktørers legning? Ingen av oss vet heller hva som rører seg i oss alle. Har en regissør et engasjement for å sette opp et stykke, er det ofte det aller beste utgangspunktet for å la vedkommende gjøre det. Teatret har ikke streket opp en linje over hvem som får ytre seg og hvem som må tie. Så også med «Arven».

Vi er helt enige med Myhr om at hvem som forteller hvilke historier er viktig, og at representasjon betyr noe. Vi er ikke best på mangfold – men vi jobber med det.

Vårt poeng er at Myhr ikke kan se på dette som et isolert tilfelle. Selv om «Arven» er en oppsetning som har stor, personlig betydning for ham (og mange andre skeive), er det en del av et større bilde. Andre historier har stor, personlig betydning for andre.

Myhr fremmer også et ganske utdatert syn på en regissørs rolle, som oppsetningens viktigste premissleverandør. Teater er en kollektiv kunstform, hvor regissør er en del av et stort arbeidslag – oversetter, skuespillere, dramaturg, lysdesigner og så videre – som sammen prøver å formidle dramatikerens stykke på best mulig vis. I dette tilfellet Matthew Lopéz’ åtte timer lange, skeive historie, som vi med stolthet gleder oss til å løfte fram for et stort publikum.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Emballasjeforordning

Hvorfor, Eriksen

Miljøminister Andreas Bjelland Eriksen går i Dagsnytt atten 1. juli inn for å innføre EUs nye emballasjeforordning i Norge, men begrunnelsen uteblir. Det er ikke så rart, for det er vanskelig å få øye på gevinstene for drikkeemballasjen. Tvert imot fører forordningen med seg to kostnader: Økt forurensing, for eksempel økte utslipp av CO₂. Og økte kostnader for næringslivet. Vanligvis er det sånn at det er grunner til at vi ønsker å forandre noe. Men Eriksen har hatt lang tid og et helt departement i ryggen for å finne en grunn til å innføre forordningen, uten å få det til.

Fantasi

Ja, endring er mulig!

Arne Johan Vetlesen (24. juni) og Randi Rosenquist (1. juli) tar opp uttrykkene «toget har gått» og «det lar seg ikke gjøre å få tannpastaen tilbake tuben» i utmerkede artikler om skjermbruk i skolen (Vetlesen) og Ullevål sykehus (Rosenquist). Begge munnhellene brukes av folk som er motstandere av endring, og ønsker at verden skal gå sin skjeve gang. At «toget har gått» er en sleip måte å appellere til våre individuelle følelser på når vi kommer litt for sent til stasjonen, men det brukes gjerne på samfunnsnivå der politiske vedtak er gjort og «kan ikke endres». Men tog kan faktisk stoppe dersom ingen har sabotert bremsene. Hvis man oppdager at toget kjører mot et område der det hersker en løpsk skogbrann påtent av døve og blinde helsebyråkrater, eller er på vei mot en bro som er sprengt for eksempel av en amerikansk barnekonge, kan togføreren stoppe toget og via kommunikasjon med togleder gå til den andre enden av toget og kjøre i motsatt retning. Enten til et midlertidig sidespor eller tilbake til stasjonen for å legge nye planer. Eksempelet med tannkremen er mye enklere, man tar utgangspunkt i hvordan tuben er produsert.

Iran

Norma­li­sering av regime­skifte

Klassekampens forsidesak 26. juni («Eksilduellen») er et dobbeltintervju med de to norsk-iranske politikerne Siavash Mobasheri (Rødt) og Mahmoud Farahmand (Høyre). Intervjuet åpnet med spørsmålet om det israelske aggresjonsangrepet mot Iran var rett eller galt. Mobasheri var tydelig at dette var et brudd på folkeretten, mens Farahmand mente det var riktig selv om det var brudd på folkeretten. Fra dette utgangspunktet endrer debatten mellom de to seg til å bli en debatt om regimeskifte i Iran. Mobasheri klarer ikke å stå fast i sin antiimperialistiske diskurs, den blir forskjøvet til å erkjenne at vestlige stormaktsinteresser om regimeskifte er et legitimt moralsk dilemma. En diskurs der regimeskifte regnes som en god handling tross alt, som kan fjerne onde ikke-vestlige regimer ved at vesten med sine gode demokratiske krefter griper inn med makt.