Anmeldelse

Anmeldelse

Illuminati Hotties

Power

Album

Hopeless

En aldri så liten skuffelse, når det hemmelige våpenet på Boygenius’ «The Record» skal følge opp sin strålende 2021-skive under artistnavnet Illuminati Hotties. For denne, der Sarah Tudzin innser at hennes ADHD har en produktiv oppside, skulle jo bli enda bedre enn «Let Me Do One More». Men det er den ikke, selv om flesteparten av sporene er fengende indiepunkpop av den sorten som hun har balletak på. Roligere (og akk så trøblete) kjærlighetssanger av den liksom-intime varianten har hun mindre grep om. Det sagt, Tudzin vet hvordan hun skal skru lyd og dette kunne vært en smidig ep: åtte låter, ikke tretten. Som det heter: boom!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.