I 2025 skal Nationaltheatret skal sette opp Matthew Lopez’ mesterverk Arven (The Inheritance, 2018). Jeg så stykket i 2022 på Dramaten i Stockholm, og aldri før har jeg vært så satt ut, grått så mye og lenge i teateret. Det var som om noe langt inni meg ble sett og møtt, en stor gjenkjennelse. De åtte timene stykket varte fremsto som en slags hellig skeiv tid, noe jeg ikke ofte opplever på teateret, hvor streit kjærlighet og streite dilemmaer – som i resten av samfunnet – er normalen. Arven forvalter skeive erfaringer i min generasjon og tar dem på alvor.
Rundt år 2000 innså og innrømmet jeg for meg selv at jeg var homofil, og jeg husker min første tanke godt: Ouff, så synd. Nå kommer jeg til å leve et liv hvor det blir vanskelig å finne kjærligheten, og mest sannsynligvis vil jeg også dø av den. Så til stede var AIDS i min barndom, selv om jeg er født så seint som i 1985.
Når Nationaltheatret i 2025 nå skal sette opp Arven, så er det et etterlengtet ønske og noe jeg har gledet meg til. Men hvorfor får jeg likevel så vondt i magen, hvorfor føles det feil at en hvit cis-mann uten disse skeive erfaringene skal ha regi på dette, særlig siden stykket nettopp poengterer og viser de underliggende strukturene som har skapt så mye diskriminering og skam? Jeg har arbeidet med dans og teater siden 2007, og er opptatt av hvem som forteller og forvalter de forskjellige historiene, hvilke kropper og erfaringer som blir sett på som gyldige og med definisjonsmakt, og hvilke som ikke har det. I Norge i 2025 skal regi og scenografi-duoen Johannes Holmen Dahl og Nia Damerell iscenesette Arven. En erfaren og dyktig duo, helt sikkert, men av alle regissører som finnes i dette landet, virker det rart at nettopp disse skal ha regi på det som har blitt beskrevet som vår tids homseepos. Når det ble satt opp i både Stockholm og København var det gjort et grundig arbeid med å finne både skuespillere, regissører og andre i produksjonsapparatet som hadde egne kroppslige erfaringer med materialet.
Selvfølgelig kan man ha regi på erfaringer som ikke snakker direkte til en selv, men i en verden der majoriteten av det som iscenesettes er så langt fra en skeiv kropp og erfaring, føles det som teateret har gjort en slapp maktanalyse og ikke forstått konteksten stykket er skrevet i. Hvorfor kunne man ikke finne en regissør med minoritets- eller skeiv erfaring? Representasjon virker, og særlig hvem som setter i scene betyr noe og er viktig.
Teaterstykket Arven er mange ting, men det kan også leses som en diskusjon om den felles arven til homofile menn på tvers av generasjoner. Har vi noe felles? Har vi en kultur? Hva slags ansvar har vi for hverandre? Er vi en familie? Er vi et folk?
«Teateret har gjort en slapp maktanalyse»
Det er noe tragikomisk ved at Nationaltheatret ikke greier å finne en skeiv regissør til å forvalte disse spørsmålene.
Arven er basert på boka «Howards End» fra 1910 av E.M Forster. Jeg leste et intervju med dramatiker Matthew Lopez, hvor han snakker om hvordan stykket blei til. Han elska boka til Forster i barndommen og leste den igjen og igjen. Forster var homofil, men kom ikke ut mens han levde, som så mange andre i sin generasjon. Lopez «oppdaga» Forsters skeivhet først etter mange år i et heftig kjærlighetsforhold til boka hans. Og da gikk det opp for ham – var det kanskje derfor han likte boka så godt, var det en skeivhet i «Howards End» som Lopez hadde fornemmet? Dramatikeren følte ting klikka på plass. Lopez drømte om å skrive om boka «Howards End» som Forster kunne ha skrevet den på egne premisser, som en åpen, skeiv mann, og dette var utgangspunktet som resulterte i et åtte timer langt skeivt epos. Hvordan ville Arven på Nationaltheatret sett ut som en skeiv kunstner kunne ha fått fortalt og satt i scene historien gjennom sine erfaringer? Det får vi dessverre ikke vite, denne gangen.
Å vokse opp som skeiv er ikke én ting. Men en erfaring de fleste av oss deler, er uendelige, kreative forsøk på å streite/«manne» oss opp, «passere» og gli inn i mengden. Om ikke annet for å få gå i fred på gata. Det er teater på liv og død.
Det er sikkert ikke umulig å leve seg inn i, empatisere med, og kanskje også på et nivå forstå, en sånn erfaring. Selvfølgelig kan streite kunstnere ta i skeiv tematikk. Gud vet vi skeive spiller streite både titt og ofte.
Men var det virkelig umulig for Nationaltheatret å samle flere skeive erfaringer og kompetanser i laget som skal gjøre Arven enn det de har klart? Eller var det ikke så viktig?