Julie Rongved Amundsen har delt denne artikkelen med deg.

Julie har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattTeater

Hvem skal forvalte Arven?

ERFARING TELLER: Hvorfor kunne ikke Nationaltheatret funnet en regissør med skeiv erfaring til det som har blitt kalt «vår tids homseepos»? spør Magnus Myhr. Her fra oppsetningen av Arven av Matthew Lopez på Dramaten i Stockholm. Foto: Klara G/DramatenERFARING TELLER: Hvorfor kunne ikke Nationaltheatret funnet en regissør med skeiv erfaring til det som har blitt kalt «vår tids homseepos»? spør Magnus Myhr. Her fra oppsetningen av Arven av Matthew Lopez på Dramaten i Stockholm. Foto: Klara G/Dramaten

I 2025 skal Nationaltheatret skal sette opp Matthew Lopez’ mesterverk Arven (The Inheritance, 2018). Jeg så stykket i 2022 på Dramaten i Stockholm, og aldri før har jeg vært så satt ut, grått så mye og lenge i teateret. Det var som om noe langt inni meg ble sett og møtt, en stor gjenkjennelse. De åtte timene stykket varte fremsto som en slags hellig skeiv tid, noe jeg ikke ofte opplever på teateret, hvor streit kjærlighet og streite dilemmaer – som i resten av samfunnet – er normalen. Arven forvalter skeive erfaringer i min generasjon og tar dem på alvor.

Rundt år 2000 innså og innrømmet jeg for meg selv at jeg var homofil, og jeg husker min første tanke godt: Ouff, så synd. Nå kommer jeg til å leve et liv hvor det blir vanskelig å finne kjærligheten, og mest sannsynligvis vil jeg også dø av den. Så til stede var AIDS i min barndom, selv om jeg er født så seint som i 1985.

Når Nationaltheatret i 2025 nå skal sette opp Arven, så er det et etterlengtet ønske og noe jeg har gledet meg til. Men hvorfor får jeg likevel så vondt i magen, hvorfor føles det feil at en hvit cis-mann uten disse skeive erfaringene skal ha regi på dette, særlig siden stykket nettopp poengterer og viser de underliggende strukturene som har skapt så mye diskriminering og skam? Jeg har arbeidet med dans og teater siden 2007, og er opptatt av hvem som forteller og forvalter de forskjellige historiene, hvilke kropper og erfaringer som blir sett på som gyldige og med definisjonsmakt, og hvilke som ikke har det. I Norge i 2025 skal regi og scenografi-duoen Johannes Holmen Dahl og Nia Damerell iscenesette Arven. En erfaren og dyktig duo, helt sikkert, men av alle regissører som finnes i dette landet, virker det rart at nettopp disse skal ha regi på det som har blitt beskrevet som vår tids homseepos. Når det ble satt opp i både Stockholm og København var det gjort et grundig arbeid med å finne både skuespillere, regissører og andre i produksjonsapparatet som hadde egne kroppslige erfaringer med materialet.

Selvfølgelig kan man ha regi på erfaringer som ikke snakker direkte til en selv, men i en verden der majoriteten av det som iscenesettes er så langt fra en skeiv kropp og erfaring, føles det som teateret har gjort en slapp maktanalyse og ikke forstått konteksten stykket er skrevet i. Hvorfor kunne man ikke finne en regissør med minoritets- eller skeiv erfaring? Representasjon virker, og særlig hvem som setter i scene betyr noe og er viktig.

Teaterstykket Arven er mange ting, men det kan også leses som en diskusjon om den felles arven til homofile menn på tvers av generasjoner. Har vi noe felles? Har vi en kultur? Hva slags ansvar har vi for hverandre? Er vi en familie? Er vi et folk?

«Teateret har gjort en slapp maktanalyse»

Det er noe tragikomisk ved at Nationaltheatret ikke greier å finne en skeiv regissør til å forvalte disse spørsmålene.

Arven er basert på boka «Howards End» fra 1910 av E.M Forster. Jeg leste et intervju med dramatiker Matthew Lopez, hvor han snakker om hvordan stykket blei til. Han elska boka til Forster i barndommen og leste den igjen og igjen. Forster var homofil, men kom ikke ut mens han levde, som så mange andre i sin generasjon. Lopez «oppdaga» Forsters skeivhet først etter mange år i et heftig kjærlighetsforhold til boka hans. Og da gikk det opp for ham – var det kanskje derfor han likte boka så godt, var det en skeivhet i «Howards End» som Lopez hadde fornemmet? Dramatikeren følte ting klikka på plass. Lopez drømte om å skrive om boka «Howards End» som Forster kunne ha skrevet den på egne premisser, som en åpen, skeiv mann, og dette var utgangspunktet som resulterte i et åtte timer langt skeivt epos. Hvordan ville Arven på Nationaltheatret sett ut som en skeiv kunstner kunne ha fått fortalt og satt i scene historien gjennom sine erfaringer? Det får vi dessverre ikke vite, denne gangen.

Å vokse opp som skeiv er ikke én ting. Men en erfaring de fleste av oss deler, er uendelige, kreative forsøk på å streite/«manne» oss opp, «passere» og gli inn i mengden. Om ikke annet for å få gå i fred på gata. Det er teater på liv og død.

Det er sikkert ikke umulig å leve seg inn i, empatisere med, og kanskje også på et nivå forstå, en sånn erfaring. Selvfølgelig kan streite kunstnere ta i skeiv tematikk. Gud vet vi skeive spiller streite både titt og ofte.

Men var det virkelig umulig for Nationaltheatret å samle flere skeive erfaringer og kompetanser i laget som skal gjøre Arven enn det de har klart? Eller var det ikke så viktig?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innleieforbud

Ballen ligger hos dere, NHO

Vi i byggfagforeningene i Fellesforbundet hadde ikke gjort jobben vår om vi ikke hadde prioritert arbeidet for faste, hele stillinger, med gode lønns- og arbeidsforhold. Når Iselin Bauer Seeberg, som er direktør for arbeidsliv i NHO Byggenæringen, i Klassekampen 11. september, kritiserer oss for å lage «analyser spekket med subjektivitet og synsing», er det flere vesentlige ting hun ikke har fått med seg. Kritikken av våre rapporter er kun en måte å få debatten til å dreie seg om helt andre ting enn det den faktisk gjør, nemlig alle bruddene på lønns- og arbeidsforhold vi ser hver dag i bemanningsbedrifter. Vi har aldri hevdet at rapportene er objektive eller upolitiske undersøkelser. Unionen fagforening har hvert år siden 2019 tatt for seg et femtitalls byggeplasser for å se om innleien forholder seg til arbeidsmiljøloven, noe nesten ingen av innleieforholdene gjør. Disse funnene samler vi i en årlig rapport. Helt siden 2000, da det ble lovlig å leie inn arbeidstakere fra bemanningsbransjen til bygg, har vi jobbet for reguleringer. Ikke fordi vi mener at alt må reguleres i lov alltid, men fordi vi stadig opplever at innleide arbeidstakere ikke har det bra på jobb.

Arbeidsliv

Sp – spyd­spis­sen i kampen mot beman­nings­foretak

Jeg har som Sps medlem i Stortingets arbeids- og sosialkomité siden 2015 arbeidet målbevisst for å bli kvitt bemanningsselskaper i norsk arbeidsliv. Sp står for direkte ansettelsesavtaler mellom bedrift og arbeidsfolk. Dette møysommelige og svært krevende arbeidet er skjedd i en fantastisk allianse med tillitsvalgte og ledelsen i Fellesforbundet. Den tidligere ledelsen i Byggenæringens Landsforening (BNL) i NHO var også en svært konstruktiv samtalepartner. Resultatet blei at det i dag bare er tillatt å bruke bemanningsselskaper etter Arbeidsmiljøloven paragraf 14-12-2; «I virksomhet som er bundet av tariffavtale inngått med fagforening med innstillingsrett etter arbeidstvistloven kan arbeidsgiver og tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder, inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie …» Dette innebærer skriftlig, tidsbegrensa avtale mellom ledelsen og tillitsvalgte som representerer fagforening med innstillingsrett i den bedriften som trenger arbeidsfolk fra bemanningsselskap. En slik forståelse framgår av en rekke presise formuleringer i stortingsflertallets forarbeider til komitéinnstillingene som jeg har vært saksordfører for. Denne realitet er også fulgt opp med presise innlegg fra meg i disse stortingsdebattene. De borgerlige partiene har hele tida vært uenig i loven og vår lovforståelse. De har altså forstått vår reelle vilje. Jeg forutsatte fram til siste stortingsbehandling av temaet 5. juni i år at statsråd Tonje Brenna lojalt ville følge opp dette dokumenterte faktum.

Samferdsel

Fornebu­banen begeistrer

I et innlegg i Klassekampen 5. september, «Sløsing i øst og vest» av Sandra Lillebø, ble det stilt spørsmål ved både kostnader og engasjement rundt Fornebubanen. Det er positivt at samferdselsprosjekter vekker debatt, men noen av påstandene fortjener en oppklaring. I artikkelen omtales Fornebubanen som et tilbud til en «påtenkt framtidig befolkning» og en «ikke-eksisterende bydel». Dette gir et feilaktig bilde. Utbyggingen på Fornebu er godt i gang, og det planlegges opptil 11.000 boliger og 20.000 arbeidsplasser i området. Kapasiteten på eksisterende busstilbud har i mange år allerede vært sprengt i rushtid.