Hvorfor kan det virke som om halve verden er besatt av Fred Again?
Det er publikumsrekord på Way Out West, og nesten litt amper stemning i Göteborg – alle vil jo se denne Fred Again, og alle vil stå foran. Publikum står oppå hverandre, folk trenger seg forbi, det er knuffing og surmuling. Ei jente i 20-åra mumler at «han er ikke så bra en gang» mens hun trøkker seg gjennom massen – ironisk nok i retning scenen.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg har et ambivalent forhold til jul. Først av alt er måneden desember krevende for en utflytta østlending bosatt på Vestlandet. Sannsynligheten for snø og sol er minimal mens sannsynligheten for striregn, gråvær og stiv kuling er stor. Måneden er også krevende for oss som på et eller annet vis legger til rette for julekonserter, julebord og juleavslutninger. Desember er tolvtimers arbeidsdager hele måneden i strekk, fylt av gjester og publikum som er glade når de kommer, men fort kan tippe over til å bli en skikkelig julegrinch før de går. Videre har jeg et mildt sagt anstrengt forhold til kjøpegalskapen og syns at gavekjøret er slitsomt. Kloden vår trenger ikke at vi handler en skokk med ting ingen egentlig trenger, spesielt ikke i den tiden vi står i, der ulikhetene i samfunnet blir større og større. Når det er sagt syns jeg juletiden også er voldsomt fin, da den gir meg anledning til å lytte til musikk.
Det peker i riktig retning for deler av platebransjen, men prøver noen å stikke kjepper i hjulene?
Newyorkeren Marley Marl – nå narvikværing – var en av de sentrale arkitektene av åttitallets rapmusikk. Men han vil ikke leve i fortida.