Anders Ericson har delt denne artikkelen med deg.

Anders Ericson har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Sannhets­mi­nis­te­riet

Norges største presseorganisasjoner, mediebedrifter som VG og NRK og nettstedet Faktisk.no ønsker å etablere et nasjonalt senter for kildekritikk. Målet er å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon, forteller de i et oppslag i Dagens Næringsliv. Hvordan senteret skal fungere, vet ikke initiativtakerne ennå, men ambisjonene er ikke mindre enn at det skal være «del av den norske totalberedskapen». En prosjektgruppe skal i seks måneder finne ut hvilke tjenester, roller, ansvar og oppgaver et slikt senter skal ha. Prislappen anslås til et sted mellom 70 og 100 millioner kroner, og regningen sender initiativtakerne til staten. Til Medier24 sier Høyres Tage Pettersen at det kan være aktuelt å vri noe av pressestøtta i den retningen.

«Initiativtakerne sender regningen til staten.»

Det er grunn til å være kritisk til det alarmistiske bakteppet som males ut for å forsvare et slikt initiativ. Er det norske demokratiet og tillitssamfunnet i ferd med å forvitre? Den norske offentligheten fungerer i dag forholdsvis godt, og kontroverser blir undersøkt og debattert i etablerte medier. Påvirkningskampanjer og desinformasjon må håndteres i det daglige, og aller helst av presseorganer som er i kontakt med ulike grupper i befolkningen. Det er vanskelig å se at et senter for kildekritikk vil nå breiere ut. Faktisk.no har for eksempel ingen praktisk betydning for den norske offentligheten i dag, og det er vanskelig å se hvordan en storskalaversjon skal fungere noe bedre.

Vi har gitt teknologiselskaper uinnskrenket tilgang til borgerne, uten engang å kreve at de har en juridisk ansvarlig i Norge. Selskapene stikker av med annonsekroner som tidligere finansierte norske aviser, og betaler knapt skatt. De slipper til alt mulig søppelinnhold, som desinformasjon, reklame for plastisk kirurgi og narkotikasalg. Regulering av plattformene er avgjørende for å verne om en sunn, sannferdig norsk offentlighet. Et sannhetsministerium er det ikke. Grunnmuren i den norske offentligheten er frie, redaktørstyrte medier som står ansvarlige overfor sine lesere, presseetikken og samfunnsoppdraget. Å vri penger derfra og over til et selvgratulerende senter med uklart mandat, er et feilgrep.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

Korrupsjon

Erik Brofoss, finansminister i Gerhardsens første regjering, Norges Bank-sjef og IMF-direktør, var en mann av den gamle skolen. Helge Røed forteller i biografien om ham at da Stortinget ville øke sentralbanksjefens lønn med 20.000 kroner, skrev han til finansministeren at hans egen lønn bare skulle økes med det halve. Og da hans nygifte kone trodde hun hadde fått blomster, viste det seg at det kom fra en som hadde fått omgjort ligningen til sin fordel. Buketten ble sporenstreks returnert. Da han var styreleder i Distriktenes utbyggingsfond, reiste familien rundt på campingtur. Da en hotelleier tilbød familien å overnatte gratis, var barna overbegeistret, men det ble campinghytte også den natta. Vi liker å tro at dette idealet lever videre, men korrupsjonsjeger Eva Joly advarer oss mot å tro på dette glansbildet.

Norges sendebud

De nylig frigitte Epstein-dokumentene gir allmennheten et unikt innblikk i nettverk, transaksjoner og omgangsform i deler av samfunnets øverste sjikt. Mye av materialet er åpenbart ikke egnet for offentliggjøring, for i de millionene av filer som nå ligger åpent ute, er det både bilder av og navn på unge jenter som har blitt utnyttet av den amerikanske rikmannen og playboyen Jeffrey Epstein. Dokumentene som viser Epsteins omfattende nettverksbygging, er likevel av offentlig interesse. De viser hvordan de øvre luftlag i samfunnet omgås i nettverk på tvers av politiske synspunkter og ulike faglige bakgrunner. Jeffrey Epstein og han assistenter holder kontakt med et stort antall prominente mennesker og tilbyr middager, reiser, leiligheter og interessante samtaler. Epstein er åpenbart en kløpper i å knytte til seg sentrale personer, og blant dem er det også flere nordmenn. Epsteins norske kontakter framstår særskilt utvalgt, ettersom de representerte sentrale norske institusjoner.

Etter Epstein

Lenge tenkte man at det først og fremst var Donald Trump som hadde noe å tape på frigivelse av Epstein-dokumentene. Det var feil. Også flere nordmenn må ha gruet seg til at deres relasjoner til den sexdømte milliardæren skulle bli eksponert. Av filene som ble offentliggjort av USAs justisdepartement fredag, framgår det blant annet at kronprinsesse Mette-Marit utvekslet flørtende meldinger med Epstein over en toårsperiode, at Thorbjørn Jagland ba amerikaneren om hjelp til et boligkjøp i Oslo og at barna til Terje Rød-Larsen og Mona Juul ble tilgodesett med ti millioner dollar i Epsteins testamente. Samtlige pleide omgang med Epstein flere år etter at han satt 13 måneder i fengsel for kjøp av seksuelle tjenester fra en mindreårig. Børge Brende spiste sushi med sexforbryteren bare tre uker før han ble arrestert for siste gang. Her er det ikke snakk om overflatiske, reint formelle forbindelser, men om personlige vennskap som omfatter økonomiske bindinger, utveksling av små og store tjenester og skriftlige meddelelser i en til dels intim tone.