Dagboka

Monarki

Martin Årseth

Eg forstår det pragmatiske argumentet at kongefamilien, i alle fall gjennom dei tre kongane vi har hatt det siste hundreåret, har gjort mykje godt for å halde det norske samfunnet samla. Frå kong Haakon som sa at «jeg er også kommunisternes konge» då Noreg fekk ei revolusjonær arbeidarpartiregjering i 1928, til trikketuren til kong Olav under oljekrisa i 1973 (det var forresten eit PR-stunt) og den alltid joviale kong Harald med vitsar og godvilje.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Ronny

Denne spalta er en kjærlighetserklæring til Ronny. Ikke en spesifikk Ronny, men alle dere Ronny-er der ute. Og jeg vet dere finnes. Helt konkret vet jeg at det finnes 5525 av dere i Norge. (Takk, Statistisk sentralbyrå!) Og dere har alle måttet leve med at navnet deres er knyttet til stigma. Vi bruker «Harry» (som det er 1661 av) som en måte å kalle ting ukultivert og kjip, men når man i nyhetene skal gi falske navn til ungdomskriminelle eller voldsmenn, går man gjerne til Ronny. Det betyr selvsagt at holdningene til disse navnene er en ganske uggen form for klasseforakt.

Pål Hellesnes

Støvkanin

I anledning morgendagen, litt statistikk: I 1980 gjorde den gjennomsnittlige mannen husarbeid i 2 timer og 26 minutter hver dag, mens kvinner holdt på nesten dobbelt så lenge. Den siste tidsbruksanalysen kom i 2024 og viser et litt jevnere bilde: Kvinner gjør husarbeid i 3 timer og 30 minutter hver dag, mens menn klokker inn til 2 timer og 46 minutter. Sammenliknet med for 46 år siden gjør menn 20 minutter mer i huset hver dag, og kvinnene gjør én time og et kvarter mindre. Men: Fremdeles gjør kvinner mer i husholdningen enn menn. Om det bor en kvinne og en mann i huset, har de mistet tilsvarende et dagsverk i uka. Dette er husarbeid ingen lenger gjør. Kvinner og menn er i arbeid og tidsklemme, og sjansene er store for at skittentøyet tårner seg opp, i haug og dunge, og at støvkaniner landet rundt jubler.

Frida Holsten Gullestad

Iran

Det finst mange bilete av kvinner i Teheran med korte skjørt og udekka hår før den islamske revolusjonen i 1979. Det treng ikkje å bety at alle iranarar var veldig liberale og frigjorte før revolusjonen. Mitt inntrykk etter å ha reist rundt i Iran og prata med folk, er at folk der er ganske konservative. Kanskje kvinnene på dei gamle bileta tilhøyrde ein liten, urban elite. Ein gong i den iranske byen Isfahan trefte eg ein 16 år gamal gut som hadde lært seg å prate engelsk med amerikansk aksent, ved å stå på taket til huset han vaks opp i og prate til seg sjølv. Han var veldig oppteken av den amerikanske sjølvhjelpsguruen Tim Ferriss. Guten drøymde om å bli gründer og ville vite kva eg meinte om boka «The 4-Hour Workweek».

Aleksander Åsnes