Han synger: We’ve all had too much sorrow, now is the time for joy. Og Nick Cave kommer vel med et gledenes budskap på «Wild God», den 18. studioutgivelsen med bandet The Bad Seeds. Men som med fortellingen i Jobs bok, bibelboka han har sitert mest opp igjennom karrieren, er det lite som er lettvint med Caves sakrale storverk.
Som Job har Cave selv hatt sin del av prøvelser. Den sørgelige forhistorien er kjent for de fleste: Nick Cave har nemlig mistet to barn på få år. De to forutgående albumene med The Bad Seeds, samt pandemiskiva «Carnage» (2021) med makker Warren Ellis, var begge sorgarbeider etter at sønnen Arthur falt ned fra en klippe og døde, bare 15 år gammel. Det første av dem, «Skeleton Tree» (2016), var riktignok skrevet ferdig før dødsfallet. Innspillingen innrømmer han nå selv at kom for tidlig. Det samme gjaldt til dels også elegien «Ghosteen» (2019).
«Carnage», på sin side, var et blodbad av en karrieregjennomgang. I ettertid, og hørt opp mot «Wild God», låter denne utgivelsen både som en botsøvelse, et skriftemål, en romantisk renselse og en knyttneve mot de guder som tillater all denne jordlige lidelse. Samtidig har Caves lengsel etter frelse aldri vært så til stede i tekst og melodi.
Endret gudsbilde
Gudsbildet var i endring. Der Nick Cave tidligere har forlystet seg med det gamle testamentets uberegnelige, dømmende Gud, var han allerede på «Carnage» mer i dialog med andre deler av treenigheten: Frelseren og Den hellige ånd. Denne dialogen slår ut i full blomst på «Wild God».
Om han ennå ikke vil si han er frelst, kan albumet likevel sies å være et vitnesbyrd fra en omvendelse. I stemmen, i samspillet med bandet, i arrangementene og ikke minst i sangen fra det høyst tilstedeværende gospelkoret, er det gjennomgående et nærvær av nåde. Dette er ikke første gang Cave bruker kor, men det er første gang det minner en på at den engelske oversettelsen av evangelium er «gospel», og at Det nye testamentets Gud er guden med kjærlighetsbudskapet.
Det er også her Ånden kommer inn. I pinsefortellingen kommer Den hellige ånd som en flamme over hodene, med den påfølgende misjonsbefalingen «gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler». I Caves vokabular fortelles historien som del av en romanse i «Conversion», når det lovsynges: Touched by the spirit and touched by the flame.
Rocka vekkelsesmøter
At Cave misjonerer, slik han på sett og vis alltid har gjort med ulike fortegn, er det liten tvil om. Men så har han også sagt at all musikken han lager er religiøs musikk. Samtidig er det flere av oss som opplever musikk som den kunstarten som lettest gir tilgang til noe åndelig, til noe større enn oss selv.
Dessuten opphever musikken ofte, som i pinsefortellingen, språklige barrierer. Ser man Caves fire siste album isolert, blir det også tydeligere hvordan musikk kan virke der ord ikke strekker til. På nesten uransakelig vis. Melodiene som var i oppløsning på henholdsvis «Skeleton Tree» og «Ghosteen» er gjenoppståtte på «Wild God». Bandet som var som skyggebilder eller skisser av sine rocka selv, er nå høyst virksomme og levende – med en tilstedeværelse som ikke har vært der siden «Push the Sky Away» (2013).
Med mindre man har vært så heldig å oppleve Nick Cave and the Bad Seeds live de siste årene. For der en Cave-konsert tidligere (fra nittitallet og frem til 2015) var dramatiske, distanserte høymesser, har de endret karakter til å bli vekkelsesmøter av mer lavkirkelig karakter. Med håndspåleggelser og instrumentell tungetale nærer Cave seg på publikum. Noe av konsertsalens fellesskap har blitt med inn på plata. Korets funksjon veksler mellom klassisk kirkemusikk, der korsangen virker som opphøyelse, og spirituals og lovsangens call-and-response. Tekststrukturene ligger nærmere rituelle sanger enn rockens vers og refreng.
Gjentakelsene kan være en bønn, eller en manifestasjon, eller begge deler, som i «Final Rescue Attempt», der ordene And my hand, searching for your hand, searching for my hand, searching for your hand, searching for mine, ledsages av synther og følelser for evigheten.
Koret proklamerer I will always love you, og det er så du må spørre deg om Cave ber til Gud, tar profetens plass, eller inntar alle frelserens tekstlige posisjoner. Er det selveste guds ånd som strømmer gjennom ham, og inn til oss som lytter, for at vi skal motta hans betingelsesløse velsignelse – kjærlighet? Eller er det sine kjære, døde Cave synger til? Om det er det siste, er det i flertall.
Wow, bare wow
Nest siste spor, «O Wow O Wow (How Wonderful She Is)» er tilegnet gamlekjæresten Anita Lane, den australske musikeren som døde bare 61 år gammel i 2021. Et av hans mange tap. Halve sangen er et utdrag fra en telefonsamtale hvor hun mimrer om noe morsomt.
De to første linjene i Lane-hyllesten lyder: She rises in advance of her panties / I can confirm that God actually exists. Å bruke en naken kvinnekropp som gudsbevis hadde vært klamt hos en mindre begavet poet. Men i Caves munn åpenbarer det seg et gudsbilde med langt mer feminine trekk enn Han som varslet dommedag den gang Cave var den mørke rockens yppersteprest.
Ellers kan sanger som «Frogs» og tittelsporet kalles ravende – dog resignerte – rockelåter. I sistnevnte møter vi en gud som søker følgere, som er redd for å bli forlatt, glemt, og dermed forsvinne inn i avmakt. En maskulin guddom som kanskje ikke lenger har livets rett. Ikke helt ulikt mytepremisset i for eksempel Neil Gaimans «American Gods», bare med et langt hvassere evangelium:
And the people on the ground cried when does it start? / And the wild god says it starts with the heart, with the heart, with the heart / And the people on the ground cried when does it end? / The wild god says well it depends, but mostly never ends
At Cave også mener alt begynner i hjertet, er åpenbart. Det er også inn til hjerterota han vil at musikken skal ende, som i den vidunderlige sørgemarsjen «Cinnamon Horses»: I told my friends some things were good / That love would endure if it could.
En tid for alt
Igjen er det mulig å lese inn biografien hans, men ledsaget av bandet låter det større enn den personlige lidelseshistorien.
Ja, også dagligdagse hendelser føles store. Når vann er et tilbakevendende motiv, kan det delvis forklares med at Cave er helårssvømmer, dels handler det om dåpens dråper og dels en det en referanse til 1. mosebok: «og guds ånd svevde over vannene». Mens åpningssporet «Song of the Lake», minner om at troen ikke er en dans på roser. Selv den gamle mannen ved vannet, han som har funnet Heaven such as described in the ancient scrolls, kan kjenne dragningen fra helvete.
Avslutningssporet er salmen «As the Waters Cover the Sea», med teksten:
She sits at the window / Her hands folded on her sleeping lap / As He steps from the tomb / In His rags and His wounds / Into the yellow light that streams / Through the window, He brings / Peace and good tidings to the land
Hele «Wild God» frem til da kan høres som en begrunnelse for forkynnelse, med en tro på at det finnes nåde, slik Cave formidler det i «Joy» – en sang som bærer albumet på sine åndelige skuldre. I «Joy» besøker spøkelset, ånden, ham mens han ber, og den kommer med giant sneakers, laughing stars around his head. Kan det være sønnen Arthur som gir ham et bønnesvar, og forteller at det er nok sorg nå, det er tid for å dyrke gleden?
Eller som det heter i Forkynneren kapittel 3 vers 4: «en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse». Riktignok er det kanskje ikke dans denne åpenbaringen av et album byr mest opp til, men begeistring er i høyeste grad et nøkkelord.