– Klasseanalyse handler om hvordan privilegier og livssjanser er ulikt fordelt, sier sosiolog Jørn Ljunggren.
Innenfor samfunnsforskningen har klasseanalyse vært et omstridt tema, og på starten av 00-tallet var klassebegrepet inne i en faglig lavkonjunktur.
Men i kjølvannet av den internasjonale finanskrisa i 2008, brexit-avstemningen i 2016 og Donald Trumps inntog i Det hvite hus i 2017 har studier av sosial ulikhet fått et oppsving – både i norsk og internasjonal forskning.
– Det har helt klart oppstått et stemningsskifte i de siste årene, sier Ljunggren.
– Former våre liv
Sammen med sosiologiprofessor Magne Flemmen er han nå aktuell med boka «Klasse. En innføring». Her viser de, gjennom en rekke nye empiriske analyser, hvordan sosial ulikhet preger samfunnet og former våre liv.
I boka forsøker de å oppsummere utviklingen som har foregått innen samfunnsforskningen når det kommer til klasseanalyse.
Ljunggren og Flemmen peker blant annet på områder som på helse, utdanning og politikk hvor studier med et tydelig klasseperspektiv har brakt fram ny kunnskap de siste årene.
Gått ut på dato?
Likevel er det ingen tvil om at det ligger eim av forgangen tid rundt klassebegrepet. Dette var opprinnelig en terminologi utviklet av tenkere som Karl Marx og Max Weber for å analysere det europeiske industrisamfunnet på 1800-tallet.
Spørsmålet er hvorvidt dette begrepsapparatet er aktuelt for det norske samfunnet anno 2024: hvor en godt utbygd velferdsstat sørger for å gi innbyggerne sosial sikkerhet, hvor likestillingen mellom kjønnene er kommet svært langt, og hvor folk både høyt og lavt i samfunnshierarkiet lovpriser likhetstanken.
– Vi kan selvsagt ikke ukritisk overta et analyseapparat som ble utviklet på 1800-tallet. Det vi må spørre oss selv om, er hvilke overordnede innsikter som fremdeles kan være gyldige. Kort og godt hvordan vi kan bruke denne verktøykassa på en relevant måte i dag, sier Ljunggren.
– Hvor er det mest relevant å bruke klasseanalyse i dagens Norge?
– Jeg vil nok si at helse er et av de områdene hvor det vil være viktig å se nærmere på hvordan klasseskillene utspiller seg.
Ljunggren trekker blant annet fram hvordan inntektsnivå og sosial status virker inn på hva slags sykdommer folk rammes av, og hvor langvarige sykdommene blir når man først blir rammet av dem.
– Det er også store forskjeller på hvor lenge folk lever. De er såpass tydelige at vi kan snakke om «dødens klasseskille», sier han og peker på at jo høyere inntekt du har, jo lenger lever du.
– Alvorlig
Magne Flemmen er på sin side opptatt av politikken – nærmere bestemt valgdeltakelsen.
– Selv om Norge har en ganske høy valgdeltakelse, har det vokst fram store klasseforskjeller de siste tiårene. I dagens arbeiderklasse er det mange som ikke stemmer. Det er alvorlig fordi det betyr at den demokratiske prosessen ikke fungerer som den skal.
På 1960-tallet var det knapt klasseforskjeller i valgdeltakelse, men nå er de store, forteller Flemmen.
– Blant gruppene med minst ressurser oppleves politikken som mindre relevant, og det er et fenomen flere burde interessere seg for, sier Flemmen.
De to forfatterne bruker også en del plass på å diskutere kulturelle klasseforskjeller.
Et sentralt utgangspunkt for disse analysene er teoriene til den franske sosiologen Pierre Bourdieu – som er basert på omfattende studier av den sosiale lagdelingen i Frankrike.
– Er det overførbart på norske forhold?
– Selv om likhetstanken står sterkt i Norge, finnes det også tydelige klasseskiller her. De kommer bare til uttrykk på en annen måte, sier Ljunggren.
«Det finnes tydelige klasseskiller også i Norge.»
— Jørn Ljunggren, sosiolog
Flemmen påpeker at forskjeller i smak og livsstil her i landet harmonerer ganske godt med de sosiale mønstrene man har funnet i andre europeiske land.
– De med mye kulturell kapital hører på jazz og klassisk musikk, og de leser gjerne samtidslitteratur og internasjonale nettaviser. De med mindre kulturell kapital foretrekker dansebandmusikk, pengespill og leser nyhetsstoff om kongehuset, sier Flemmen.
Moralske normer
Han forteller også at det er kommet inn et nytt element i kulturell kapital-gruppenes livsstil.
– En utvikling som er blitt mye mer framtredende de siste årene, er at kulturell kapital-gruppenes livsstil nå inneholder mange moralske og politiske elementer.
Flemmen illustrerer poenget med en studie blant elevene ved Oslo katedralskole – hvor elevene gjerne kommer fra en bakgrunn med mye kulturell kapital og ofte ender i høye klasseposisjoner selv.
– De er opptatt av litteratur og ser litt ned på dem som ikke leser bøker. I tillegg er de opptatt av etisk forbruk og miljøvern, og de kan være ganske harde mot dem som ikke etterlever disse moralske og kulturelle normene.
Samtidig kan det virke som om klassebevisstheten til den jevne nordmann har blitt en smule forvitret de siste tiårene. Det er lenge siden Arbeiderpartiet og fagbevegelsen snakket høyt og tydelig om arbeiderklassen.
På midten av 1970-tallet identifiserte hver tredje nordmann seg uoppfordret med arbeiderklassen. I 2021 gjaldt det 23 prosent. Mange omtaler seg selv nå som «vanlige».
– Bør samfunnsforskere bruke begreper som folk flest ikke kjenner seg igjen i?
– Vi bruker dette begrepsapparatet først og fremst som et verktøy for å studere makt og ulikhet. Det er ikke slik at vi baserer oss på hvilke grupper folk identifiserer seg med, sier Ljunggren.
Magne Flemmen følger opp:
– Klasseskillene kommer klart fram i de sosiologiske analysenes oversiktsbilde, men de er ikke alltid så lette få øye på i hverdagen.
Flemmen synes heller ikke det er rart at folk ikke lenger identifiserer seg like mye med arbeiderklassebegrepet.
– Det er fordi det ikke lenger blir brukt aktivt i den politiske debatten. Da mister det også sin appell blant vanlige folk. Det er jo ikke noe attraktivt ved å bruke et klassifikasjonssystem hvor du selv havner på bunnen, så sant ingen bruker begrepet politisk for nettopp å forandre på dette.
