Maleren Asle, hovedpersonen i «Septologien», er oppvokst med luthersk kristendom. I likhet med Jon Fosse, forfatteren av sjubindsverket, konverterer han til katolisismen. Etter konverteringen fortsetter han å gruble over troens innhold og Bibelens eventuelle sannhet. Etter å ha bekjent seg som «kommunist eller i alle fall som sosialist», tenker Asle ved starten av romanen over forholdet mellom religion og kunst:
[…] alt som i alvor vender seg mot Gud, anten ein nyttar ordet Gud eller kanskje er så klok, eller så blyg, andsynes den ukjende guddomen at ein ikkje gjer det, alt fører mot Gud, så slik sett er alle religionar éin, tenkjer eg, og slik sett fell òg religion og kunst saman, også fordi både Bibelen og liturgien er fiksjon og poesi og bilete, er litteratur og teater og biletkunst, og har si sanning som det […]
Asles tankegang er rik på konsekvenser for hvordan man leser resten av «Septologien». Hva betyr det at Bibelen og liturgien er fiksjon, poesi og bilde – og har sin sannhet som det? Bør bibelske tekster tolkes som litteratur og kunst, ikke konkret, bokstavelig? Jeg lar spørsmålet henge.
Sentral i liturgien er trosbekjennelsen, som framsies av hele forsamlingen i Den norske kirke. I vår startet tidligere redaktør Gunnar Bodahl-Johansen en debatt om trosbekjennelsens status. Han spør på nettsiden agendafredrikstad.no og i flere medier som tar opp tråden: Hva mener folk egentlig når de sier høyt at de tror? Utgangspunktet er den såkalte apostoliske trosbekjennelsen, som ble utformet på 100-tallet og fant sin nåværende form på 500-tallet. Bodahl-Johansen spør om Den norske kirkes prester faktisk tror på Gud som himmelens og jordens skaper. Tror de at Jesus ble unnfanget ved Den hellige ånd, født av Jomfru Maria? Tror de at Jesus oppsto fra de døde tredje dag, og nå sitter ved Faderens høyre hånd? Tror de han skal komme igjen for å dømme levende og døde? Tror de på legemets oppstandelse og det evige liv for troende, og det motsatte, helvetet, for dem som ikke tror, slik Bodahl-Johansen lærte på bedehuset da han var ung? Hva mener kirken om det som venter oss etter døden?
Bodahl-Johansen presenterer seg selv som aktiv kirkegjenger. Han er i en alder hvor han tenker på døden hver dag, skriver han, og retter spørsmålene til sin lokale biskop, Kari Mangrud Alvsvåg. Kjernen i hennes svar (blant annet muntlig i NRK Dagsnytt Atten 24. juni) var at hun ikke vil sette skranker for hva folk tror. Gud er alltid større enn det som kan fanges i ord. Hva som skjer etter døden, er ikke opp til henne å avgjøre, sier hun. Bodahl-Johansen mener formuleringene i trosbekjennelsen er konkrete, innholdet må kunne diskuteres. Alvsvåg legger vekt på at trosbekjennelsen er del av en praksis, et utgangspunkt for orientering i livet. Hverken hennes eller andres svar i den lange debatten som har gått i aviser som Vårt Land, Dagen og Klassekampen har overbevist dem som er opptatt av bokstavelige, konkrete tolkninger av bekjennelsen.
«Hva betyr det at Bibelen og liturgien er fiksjon, poesi og bilde?»
Noe annet skjer i et kort debattinnlegg i Klassekampen 7. juli. Tidligere forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, Anne Jorunn Kydland, peker på hvordan Jon Fosse i romanen «Septologien» lar hovedpersonen fundere over store spørsmål knyttet til trosbekjennelsen og andre liturgiske formularer. Kydland har rett. Se hvordan Asle i sjette del av romanen reflekterer over formuleringene i trosbekjennelsen:
[…] og eg byrjar seia fram Den apostoliske truvedkjenninga stilt inne i meg og eg seier Eg trur på Gud Fader den allmektige og eg tenkjer at eigentleg trur eg ikkje på det eg seier, eller eg trur på det i ei viss tyding, så eg kan heller ikkje seia at eg ikkje trur på det, men det gjer godt å tenkja på at også apostlane sa desse orda, ja dei fyrste kristne, dei som vart kalla for dei små, tenkjer eg […]
Asles bevegelighet mellom tro og tvil, over mange, mange sider i «Septologien», gjør inntrykk. Samtidig med Kydlands innlegg leste jeg tilfeldigvis om Paulus i moderne filosofi, framstilt av teologen Ole Jakob Løland i boka «En apostel for ateister» (Vidarforlaget 2024). Der viser han hvordan en rekke filosofer fra 1990-tallet og framover har lest Paulus’ brev i Det nye testamentet som idéhistorisk spydspiss for revolusjonære tanker om likhet og frihet. Løland behandler tekster av blant andre Georgio Agamben, Alain Badiou, Jacques Derrida og Slavoj Žižek. Særlig sistnevnte er interessant lest i sammenheng med Fosses roman.
En nøkkel til Žižeks forståelse av Paulus finner vi i hans kritikk av liberalismen. Den har bidratt til å forsterke sin motsetning, fundamentalistiske religiøse bevegelser som tolker hellige tekster bokstavelig. Problemet med liberalismen er ifølge Žižek (i boka «Living In The End Times»), at den ikke kan stå på egne bein. Noe mangler i selve det liberale byggverket. Liberalismen er i bunn og grunn parasittisk, ved at den bygger på forutsetninger i fellesverdier som undergraves. Fundamentalismen er en reaksjon – en falsk, mystifiserende reaksjon, mener han – på reelle feil i liberalismen. Derfor skaper liberalismen stadig nye former for fundamentalisme. Liberalister og fundamentalister er fanget i en giftig sirkel. Motsetningen mellom dem utgjør en gordisk knute.
Argumentasjonen hos Žižek og Løland er mer innfløkt enn jeg gjengir her. Spørsmålet er likevel om ikke Asles famlende, bevegelige tanker i «Septologien» representerer en mulig løsning på den gordiske knuten mellom liberalisme og fundamentalisme. Hos Asle framstår trosbekjennelsen som del av bevegelig, tolkende praksis – rettet mot livet han lever her og nå, og mot døden som nærmer seg – ikke som fasttømret teori eller dogmatikk. Asle ser seg selv i en lang tradisjon fra «dei små», fra de første kristnes leting etter uttrykk for hva de trodde på. Samtidig innser han at bibelske tekster, slik de utformes i dette tidlige fellesskapet, i vår tid framstår som «fiksjon og poesi og bilete», ja, til og med «litteratur og teater og biletkunst, og har si sanning som det». Der kan en mer interessant diskusjon om trosbekjennelsen begynne.
