Mette Rasmussen ville ikke ha et «for produsert sound».
– Det er et produsert album, men vi er også et band som spiller med akustiske instrumenter, og jeg ville virkelig ha den energien frem, lyden av bandet og at vi er et band. Og Jørgen Træen er så god til det, sier hun.
Vi sitter, av alle steder, på et kjøpesenter midt i Kongsberg sentrum. Der spiser vi overraskende anstendig kokkelert italiensk lunsjmat, på en kafé inne i overraskende ekspansive Stortorvet Senter. «Vi» er jeg, saksofonist/komponist Mette Rasmussen, og trommis/komponist Savannah Harris. Bandet Rasmussen snakker om er Økse (vanligvis stavet ut med STORE BOKSTAVER). De skal spille på Kongsberg Jazz denne fredagskvelden tidlig i juli, men prosjektet oppsto som et bestillingsverk Harris Rasmussen gjorde for Saalfelden Jazz Festival i Østerrike sommeren 2022. Rasmussen ville i kollektiv ånd helst hatt med alle fire fra bandet i intervjuet. Foruten henne og Harris, består Økse av Petter Eldh på bass og MPC og Val Jeanty på elektronikk/DJ-setup.
Når jeg noen uker seinere snakker med den amerikanske rapperen Billy Woods (se sidesak på neste side), forteller han at han ikke var klar over graden av supergruppe før han innledet et samarbeid med dem. Det skjedde etter at han traff Rasmussen tilfeldig på festivalen Ear We Are i Sveits i fjor. Bekjentskapet eskalerte raskt, først til et gjestevers på Økse-skiva, før Woods ga ut deres selvtitulerte debutalbum på sitt eget plateselskap Backwoodz.
Deler av albumet ble spilt inn sist oktober i Brooklyn, New York. Med Backwoodz’ mer eller mindre faste lydtekniker Willie Green bak spakene.
Supergruppe
– Vi har vært i studio i etterkant hver gang vi har spilt sammen live også, så egentlig har vi spilt mer sammen i studio enn vi har spilt live frem til nå. For oss er det en nyere og veldig morsom måte å utvikle musikken på, sier Savannah Harris.
Både hun og bassist Eldh havnet nylig høyt på de såkalte rising star-listene for hver sin «hovedinstrument-kategori», da jazzinstitusjonen Downbeat publiserte sin 74. årlige kritikeravstemning. Alle medlemmene i bandet kommer fra en utvida jazz/fri-improbakgrunn, der danske Rasmussen og svenske Eldh har vært sterke stemmer på den «norske» scena. Petter har ved siden av egne prosjekter som transskandinaviske Koma Saxo jobbet tett med supertrommis Gard Nilssen i en årrekke, inkludert i livebandet til Susanne Sundfør. Mette har studert på den såkalte jazzlinja i Trondheim (som fortsatt er hennes hjemmebase, innimellom hektisk turné-globetrotting) og i relativt ung alder (født 1988) frontet egne band med skandinaviske jazznestorer som Ingebrigt Håker Flaten og Raymond Strid i besetningen.
Val Jeanty og Savannah Harris kjenner hverandre fra den yngre, eventyrlystne jazzscenen i New York. Der har vestkystfødte Harris spilt med alt fra indiebandet Helado Nega og jazzhipsterne Standing on the Corner, til jazzstørrelser som Jason Moran og Terence Blanchard. Mens Jeanty er født i Port-au-Prince, Haiti, og er for tida professor ved Berklee i Boston. Hun har vært en pioner i å inkorporere turntablist/DJ-teknikker i så vel fri-improvisasjon som komponert elektronisk («samtids»)musikk. Dessuten er Val Jeanty barnebarn av en mambo, eller prestinne i den haitiske, vestafrikansk orienterte religionen vodou (som ikke bør forveksles med den vestlige konstruerte ideen om voodoo).
Abstrakte og konkrete forbindelser
Det er stor kollektiv kraft i disse fire musikerne, noe som blir åpenbart da jeg noen timer etter samtalen ser Kongsbergjazz-konserten sammen med et tydelig oppslukt og energifylt publikum på spillestedet Energimølla, et par kvartaler fra kjøpesenteret Stortorvet. Det er for meg liten tvil om at klarer å overføre energien i det komplekse uttrykket fra debutalbumet til en konsertscene.
Dette blir ekstra imponerende med tanke på den usannsynlige sammensetningen av dels prominente bidragsytere på albumet. Det er vilt nok i seg selv å se den før nevnte bergenslegenden Jørgen Træen – kjent for sine nære samarbeid med blant andre Kaizers, Jaga Jazzist og Sondre Lerche – kreditert på en utgivelse på Backwoodz Studioz. I tillegg har skiva prominent rapvokal fra både Woods, Elucid (som utgjør duoen Armand Hammer sammen med Woods), Cavaler og Maassai.
– Det er mye som kan formidles gjennom et abstrakt sonisk uttrykk. Og for meg føles det veldig naturlig å binde det sammen med det skrevne ord, på en organisk måte der budskapet er klart og tydelig, også verbalt, sier Rasmussen om valget med å ha med et såpass teksttungt uttrykk som rap i musikken til bandet, på plate.
Hun har alltid likt å forholde seg til andre kunstnere og uttrykk, det kan like gjerne være tekstilkunst, som installasjonen til Pia Antonsen Rognes som omslynget scenen da Rasmussen åpnet sesongen på Victoria Nasjonal Jazzscene i 2022 – under en bestillingsverk-konsert sammen med Ingebrigt Håker Flaten og trommekometen Veslemøy Narvesen, en konsert som dessuten inkorporerte bidrag fra kostymedesigner Tekla Lou og et spoken word-opptak Rasmussen selv hadde gjort med den legendariske beatpoeten Anne Waldman. For Rasmussen handler det om å skape en forbindelse mellom mennesker og mellom forskjellige kunstformer, om å være åpen for forskjellige energier.
Tradisjon og røtter
Det er kanskje denne … sosiale intensjonen og bevisstheten som åpenbart har gitt saksofonisten en forbløffende evne til å ta med seg ganske tilfeldige møter inn i musikken sin. På Økse-albumet gjelder dette for eksempel bidragene fra joiker og strupesanger Torgeir Vassvik på førstesingelen «Three Headed Axe» – en fremtredende utøver i den eksperimentelle formen av sine uttrykk, som Rasmussen i likhet med Billy Woods og Savannah Harris møtte bak scenen på festivaler der begge to opptrådte hver for seg.
Vassviks svært karakteristiske, ordløse vokalbidrag er ikke det eneste innslaget på albumet fra tradisjoner med langt eldre røtter enn jazzen. Mye av lyden manipulert live i studio av Val Jeanty. som er kreditert som «sound chemist» på albumet, er hentet fra feltopptak av tradisjoner og uttrykk fra hennes hjemland Haiti. Det innebærer også referansene fra den før nevnte vodou-religionen som Jeanty har nær personlig forbindelse til. Eksplosivt er kanskje en nærliggende beskrivelse av lyden til Økse, men sånn sett er også det åndelige høyst til stede, og ikke minst det mytologiske. Savannah Harris trekker frem dette aspektet som noe som etter hvert har blitt sentralt for bandet.
«Det vil alltid være forbindelser som knytter hvilke to forskjellige kunstformer som helst sammen»
– Det har etter hvert blitt en veldig viktig greie for oss – at musikken samtidig som den peker fremover også har forbindelse til tradisjoner. Ikke bare det haitiske elementet som Val tilfører, men også folklore og tradisjoner fra mange andre steder, fremholder Harris.
Motstand og livskraft
Dette har også gitt selve bandnavnet en såkalt purpose, langt utover at ØKSE i store bokstaver ser veldig tøft ut på en plakat eller flyer, som Rasmussen helt korrekt skyter inn. De er opptatt av de mangfoldige mytologiske forbindelsene øksen har til mange kulturer og tradisjoner, utover det haitiske og det samiske. Øksen er et velkjent, gammelt symbol også i Mette og Petters «majoritetsnordiske» kulturbakgrunn. Man kan her legge til det faktum at det også har vært en øks i det norske riksvåpenet helt siden 1280.
Og så klart, sier Harris med familierøtter også fra Karibia, er øksen som symbol i jamaikansk kultur godt kjent gjennom blant annet Bob Marleys klassiske låt «Small Axe». Sistnevnte er et eksempel på øks som symbol på motstand (og rettighetskamp).
– Dette med motstand er noe som ikke nødvendigvis er i forgrunnen av det vi gjør, men det er alltid til stede. Dette er harde tider for mange mennesker og folk rundt om i verden. Og da vil man forsøke, både sonisk, men også i mening, budskap, formålet … å skape et rom der folk kan riste av seg noe av dette, det er viktig musikalsk sett akkurat nå, mener Rasmussen.
På et abstrakt, åndelig plan peker Savannah Harris på en mer enn lingvistisk eller lydlig forbindelse mellom Økse – navnet og bandet – og vodou-filosofien aṣe. Dette er et konsept hentet fra den komplekse åndetroen i den vestafrikanske yoruba-religionen.
– Aṣe er en livskraft som går igjennom alt levende og forbinder oss, men som også er en intim, intern kraft. En sentral idé i den filosofien, handler om å konsentrere din indre energi og gi det en retning utover fra deg selv, sier Harris.
Noe som jo også er en ganske presis oppsummering av formålet eller bruken av en øks: å samle indre energi og konsentrere det i ett hogg.
«Det handler om å konsentrere din indre energi og gi det en retning utover»
Global lyd
Økse er på alle måter et internasjonalt band, og arbeidet med debutalbumet har både metaforisk og bokstavelig talt vært en reise. De første studioinnspillingene ble gjort allerede da bandet møttes for første gang i Saalfelden.
– Vi booket en session dagen etter konserten, og spilte inn et helt album der og da, som kjentes og hørtes skikkelig bra ut – og så kræsjet harddisken i studio, med hele innspillingen på. Vi prøvde i et og halvt år på å hente ut data derfra, men det gikk ikke – så et sted i eteren finnes det et tapt Økse-album, forteller Harris.
Da den ferske kvartetten så møttes i Oslo for å opptre på Munchmuseet under improfestivalen All Ears i januar 2023, booket de seg inn på Studio Paradiso på Sinsen for å gjøre en ny innspilling. Der laget de et album på nytt, med noe av det samme materialet men med en helt annen karakter. Spilt inn som det var på et annet tidspunkt, og midt på vinteren. Deretter var Billy Woods innom Mette Rasmussens innspillingsrom i Trondheim for å legge verset på låta «Amager», som også ble preget av helt (steds)spesifikke omstendigheter.
Så, når tanken om å gi ut det i utgangspunktet ferdiginnspilte albumet på Backwoodz Studioz, foreslo Woods å spille inn mer musikk med vokalister, og inviterte bandet til Brooklyn i oktober 2023. Der ble omtrent halvparten av albumet slik det er i utgitt form til, på en veldig lite produsert måte – jamming over forskjellige samples, frem og tilbake til miksebordet for å redigere og arrangere. Låta med rapperen Cavalier kom til fra start til slutt i studio, der en loop Val hadde konstruert gikk mens alle spilte rundt det. Cavalier var rundt fordi han var i New York for å spille inn en video til sitt (glimrende!) album «Different Type Time», som kom ut på Backwoodz i april.
I tillegg er små deler og biter av «ØKSE» satt sammen av Rasmussen og Petter Eldh (som i tillegg til rolla som bassist manipulerer biter av materialet med MPC-sampler, både live og i studio) under konsentrerte små session i Eldhs hjemmestudio i Berlin. Skiva er med andre ord blitt til i Saalfelden, Berlin, Oslo, Brooklyn, Trondheim. Og nye studiosessions for den tilsynelatende ustoppelige kvartetten, er satt opp i løpet av turneen som i går tok dem til Oslo Jazzfestival og Blå.
På konsertene spiller de som sagt (foreløpig) uten vokalgjester. Et spørsmål trenger seg likevel på, rundt et jazzalbum med såpass prominente rap-gjestespill, gitt ut på et rap-plateselskap: Er dette jazzrap, den ganske kleine betegnelsen på utgivelser som Guru’s Jazzmatazz, eller tidlig The Roots, fra nittitallet? I utgangspunktet, når rap oppsto på syttitallet, opererte de to sjangrene svært separat, det var ikke mye sammenheng med New Yorks block parties og loft jazz-scenen som pågikk samtidig i samme storby, og enda mindre med Manhattans jazzklubb-institusjoner. Økse ved to av dem mener det likevel er forbindelser.
– Uten at man trenger termer som jazzrap for å betegne det. Men jazz er hiphop, og hiphop er jazz, de to formene har selvsagt en kulturell forbindelse i det afroamerikanske. Og det vil alltid være forbindelser som knytter hvilke to forskjellige kunstformer som helst sammen, sier Harris og Rasmussen.
For Økse er et musikalsk hogg som treffer kraftfullt og presist, men ikke for å kløyve eller splitte.
