KonsertOpera

Mozart på 1920-tallet

Alt fungerer ikke optimalt i Operaen, men denne «Tryllefløyten» er uansett unik.

Magnus Andersson
SKREMMENDE: Nattens dronning har fått seg en overhaling. Foto: Erik BergSKREMMENDE: Nattens dronning har fått seg en overhaling. Foto: Erik Berg

W.A. Mozart

Tryllefløyten

Libretto: E. Schikaneder

Den Norske ­Opera & Ballett, 21. november

Før «Tryllefløyten» starter, vises et sceneteppe laget av rød velur, som på kino, og når det trekkes fra ser vi et lerret som snart skal utnyttes til maksimal effekt. For den visuelle variasjonen er stor, selv uten faktiske gjenstander og selv om nesten hele scenografien utspiller seg på filmlerretet, i en operaforestilling utviklet av teaterkompaniet 1927 (Suzanne Andrade, Paul Barritt) og regissør Barrie Kosky.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.