Må alle norske byer ha et litteraturhus? Må det stå et prangende kulturhus på hvert nes? Ja, det var slike spørsmål som ble stilt i rikspressa i begynnelsen av det forrige tiåret, anført av de bekymrede kulturkritikeres kloke, rynkede panner: Først sprettes sjampanjen, så står man der med enda et dyrt hus med høye strømkostnader som først og fremst tilbyr dyr vin for skravleklassen. Hva slags monokulturell, spetakkeldrevet kulturpolitikk er dette? Spoler man fram til 2024, er det fristende å nynne Joni Mitchell: You don’t know what you’ve got’ til it’s gone.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
