På overflaten

AnmeldelseUkas bokGeir Pollen10. august

Beksvart: Sorgen skjules under gjøgl og jugl hos Holtet Larsen. Her Egon Schieles «Trauernde Frau» fra 1912. Foto: Wikimedia Commons

En middelaldrende mann og en ung kvinne ligger nakne ved siden av hverandre i en seng i «en hemmelig leilighet» i en ikke navngitt sørlandsby og venter på at husverten, den lokale narkobaronen Stangeland, skal dukke opp: Slik åpner Terje Holtet Larsens nye roman med den for ham uvanlig poetiske tittelen «Noen få mil sør for sorgen». Mannen er egentlig forfatter, ikke uten ytre likhetstrekk med Holtet Larsen selv, men har de siste fem årene operert som narkokurer mellom hovedstaden og Sørlandet. Selv kaller han seg «Stangelands løpegutt», og forklarer sin inntreden i den nye rollen slik:

Litteraturhusbølgen er over. For en tid det var.

I hjørnet av Slottsparken

KommentarAstrid Hygen Meyer10. august

Må alle norske byer ha et litteraturhus? Må det stå et prangende kulturhus på hvert nes? Ja, det var slike spørsmål som ble stilt i rikspressa i begynnelsen av det forrige tiåret, anført av de bekymrede kulturkritikeres kloke, rynkede panner: Først sprettes sjampanjen, så står man der med enda et dyrt hus med høye strømkostnader som først og fremst tilbyr dyr vin for skravleklassen. Hva slags monokulturell, spetakkeldrevet kulturpolitikk er dette? Spoler man fram til 2024, er det fristende å nynne Joni Mitchell: You don’t know what you’ve got’ til it’s gone.

Vi noterer

... at hest er best! Etter å ha vore hylla inn i ein eim av nørd og hestemøkk, blir hestejenter no anerkjende på LinkedIn for sitt store leiarpotensiale. «Er det hestepigens hævn, at hun kommer stærkt tilbake som karrierekvinde, som direktør, tv-vært eller borgmester?» spør Weekendavisen. Den danske avisa tek føre seg hestejenta sitt nystrigla (!) image i nye bøker av Dy Plambeck og Bjørn Rasmussen. I begge er hestejenta den kule, med styr på all slags ville dyr, inkludert menn.