Under åpningen av Natos toppmøte i juli i år koplet generalsekretær Jens Stoltenberg Ukraina-krigen sammen med en påstand om at det finnes en ondskapens akse i verden – bestående av Russland, Kina, Nord-Korea og Iran. Hva disse landene har til felles, annet enn at USA definerer dem som sine fiender – i en bibelsk kamp mellom det gode og onde – er mer enn uklart. Stoltenberg henter her et begrep fra den amerikanske mytologien, der USA er «the city upon a hill» (Matt. 5,14) i en opphøyd kamp mot all verdens ondskap.
Ondskapens akse er et føyelig og tøyelig begrep, som kan innbefatte alle makthavere Washington utpeker. Begrepet ble først brukt av president George W. Bush om Iran, Irak og Nord-Korea, fem måneder etter angrepet på tvillingtårnene i New York 11. september 2001 – ett år før invasjonen av Irak, som den amerikanske administrasjonen feilaktig påsto var i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Ondskapens akse ble gjentatt i hele Bushs presidentperiode – og tjente som legitimering av angrepskrigen mot Irak. Seinere ble nye land lagt til lista, som Cuba, Libya og Syria.
Stoltenbergs forgjenger som Nato-sjef, Anders Fogh Rasmussen, snakker også om ondskapens akse, men spisser retorikken ytterligere ved å hevde at kartellet er ledet av Beijing. Kina er altså ikke bare en del av ondskapens akse, men selve Satan i fortellingen. Den tidligere danske statsministeren advarer sterkt mot at europeiske land velger en mer uavhengig rolle som mekler mellom USA og Kina. I stedet må Europa entydig velge USAs side i krigen mot Kina, som anfører for den onde alliansen. Slik fungerer begrepet som et effektivt våpen for å samle USAs allierte i en felles kamp mot landets hovedfiende, uavhengig av om propagandaløgnen er sann eller ikke. Forskjellene mellom land som Iran, Nord-Korea, Russland og Kina er enorme – det er bare det faktum at de er utpekt som onde, som forener dem. Samtidig kan et slikt pariastempel gjøre at landene søker sammen i felles skjebne som utstøtte.
Det er skremmende å se at relativt oppegående politikere lar seg lede av slike forestillinger om en sammensvergelse mellom land som er helt ulike, hører til i forskjellige verdensdeler og har motstridende interesser og mål. Å sette dem på en liste over jordas fordømte gir samtidig carte blanche for deres fiender til å angripe dem med alle midler, slik israelerne gjorde da de henrettet Hamas-lederen Ismail Haniyeh i Teheran. Forestillingen om et forbrytersyndikat av ondsinnede makter er en oppskrift på krig og forråelse, der en annen tilnærming, for eksempel prinsippet om fredelig sameksistens mellom nasjoner med ulikt styresett, gir helt andre svar og løsninger. Begrepet «ondskapens akse» bidrar til å diabolisere og avhumanisere land, kulturer og mennesker.
Det er godt å se at norske myndigheter foreløpig ikke har forfalt til et slikt fordummende, politisk lavmål. I dagens verden er det derimot avgjørende å forstå andres lands handlinger og motiver og forholde seg kaldt og realistisk til dem – også når det er skarpe interessemotsetninger. Å snakke om onde ledere og nasjoner er en tilbakevending til middelalderske forestillinger. Som motvekt kan vi lytte til Kirkelig Kulturverksteds «Lullabies from the Axis of Evil» fra 2004, der kvinner fra Iran, Irak, Nord-Korea, Palestina, Syria, Afghanistan og Cuba synger voggesanger for barna sine. Det er balsam for sjelen i en tid som er i ferd med å gå av hengslene.
I den opprinnelige versjonen sto det at "Lullabies from the Axis of Evil" kom i 2001. Det riktige er 2004. Det er nå rettet.