Dagboka

Ensomhet

Frida Holsten Gullestad

Sommerferien er over, og jeg har noen observasjoner å komme med etter å ha reist landet på langs og tvers. For det første er det supert at flere reiser kollektivt. Man trenger ikke lenger få flyskam av å reise til Sørlandet eller ta en svipptur over grensa til Sverige, og alle billettene er samlet i et par apper. Men på flere punkter går det rett vest. La meg ta et par endetidstegn.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Syn

Noe av det kjekke med å jobbe i en ganske stor avis med betydelig takhøyde internt er at det tiltrekker seg ulike perspektiver. Dermed kan jeg oppleve å få egne ideer utfordret på jevnlig basis og må tenke gjennom ting flere ganger. For eksempel fins det folk på nabokontoret som har et mer … optimistisk syn på verden enn undertegnede. Min kollega Aleksander skrev i gårsdagens avis i denne spalta om hvorfor han ikke er redd for at det kan bli borgerkrig i USA. Han pekte på at det hadde vært betydelig mer uro i landet over dammen på 1960-tallet, med både flere politiske drap og flere opptøyer, enn i dag, og at det hadde jo etter hvert roet seg og ikke endt i et borgerkrigsragnarok. Det har han jo rett i. Men det går an å se den historien fra et litt annet perspektiv også. For eksempel var det jo slik at på 1960-tallet drev det amerikanske statsapparatet aktive kampanjer for undertrykking av politisk opposisjon gjennom overvåking, infiltrering, desinformasjon og direkte voldsbruk, inkludert drap.

Pål Hellesnes

Borgarkrig

Då eg vakna i går, stod det «– Det kan bli borgarkrig» på framsida av VG. Det var det brutale drapet på konservative Charlie Kirk som var bakgrunnen. Og dette har vi jo høyrt før. Det er vel noko folk seier for å syne kor sjokkerte dei er over det amerikanske samfunnet. Men eg skjønar det ikkje. Kven skal krige i denne borgarkrigen? Korleis skal den utspele seg? Ja, det finst mange våpen i USA, men det er ikkje nok til å gje grobotn for ein borgarkrig.

Aleksander Åsnes

Bortkasta penger?

Blant valgets store tapere finner vi Øystein Stray Spetalen, Christen Sveaas og andre milliardærer som har pøst millioner over borgerlige partier og aksjoner i et forsøk på å få kuttet egen formuesskatt. Hadde det lyktes, ville avkastningen på investeringene vært stor. I stedet må de nå anses som tap. En trøst for rikingene som angivelig er så opptatt av å skape arbeidsplasser, er at millionene de har pøst inn i valgkampen kan ha bidratt til å skape noen. Kanskje har de gitt partiene mulighet til å ansette flere til å produsere innhold til sosiale medier, kanskje har Meta måttet utvide staben for å holde oversikt over all sponset politisk reklame. Annonser på nett og papir i redaktørstyrte medier har muligens bidratt til å bremse nedbemanning. Ikke minst har pengegavene bidratt til å øke etterspørselen etter ballonger og drops, men hva dette har å si for norske arbeidsplasser er uklart.

Ida Søraunet Wangberg