DebattDen norske kirke

I god tro?

Kåre Bakken (Bergen)

Anne Jorunn Kydland (Klassekampen 6. juli) viser til mitt innlegg i Klassekampen 4. juli under tittelen «Mon tro» når hun mener at jeg bør lese Jon Fosse sin bok «Septologien» for å forstå dybden i både trosbekjennelsen og Fadervår. At Jon Fosse er en stor forfatter hersker det ingen tvil om – man havner ikke i Grotten uten å ha fantasien i orden! Men uansett hans dype funderinger over livets store spørsmål, kommer en ikke til annen konklusjon enn at man må tro – tro på det Den norske kirke predikerer. Er du så dristig å kreve noe form for bevis, er du formodentlig en synder, og hvor du da havner hen når livet tar slutt må gudene vite – Den norske kirke vet det øyensynlig ikke!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Pedagogikk

Malkenes og de mørke kreftene

Formen på Malkenes sitt tilsvar den 14. oktober på mitt innlegg den 11. oktober illustrerer hovedpoenget i mine innvendinger: anekdoter og en autoritetsappell gjennom utstrakt sitering av teoretikere. I tilsvaret stiller han direkte spørsmål: «Vil dette fremme en saklig debatt?» «Ser Isaksen problemer ved kunnskapsregimets bruk av økonomifaget?» «Oppstår det Popper kaller dogmatisme hos de som ikke er i klasserommet?» De ser åpne ut, men fungerer lukkende. Svarene ligger allerede implisitt i formuleringen. Spørsmålene søker ikke viten, men bekreftelse – en retorisk gest som minner om trosartikler i en nyreligiøs tekstkultur.

Lasse Skogvold Isaksen
Språk

«Røktende kvinne­hen­der»

I et ellers godt portrettintervju med filosof Einar Duenger Bøhn i Klassekampen 11. oktober lar jeg meg frustrere av en kort setning som har hengt seg fast i hodet mitt. Etter å ha fortalt at filosofen er skilt og har flyttet til et småbruk, skriver journalisten dette: «Og lite tyder på at husholdningen røktes av kvinnehender.» Så kommer «bevisføringen»: en beskrivelse av det jeg ser for meg som «kreativt rot», en inspirerende utplassering av bøker, musikkinstrumenter og annet som kan anspore til livsutfoldelse innenfor mange områder. Grunnen til min frustrasjon er dette: Hvorfor tyder denne «innredningen» på at det ikke er kvinnehender involvert? Hva er det kvinnehender ville gjort annerledes? Mener journalisten at en kvinnes hender ikke ville hvile før de hadde fjernet alle spor etter artefakter som har til hensikt å gjøre livet artig og meningsfylt? Jeg tror (håper?) at tankene bak ordlyden ikke stikker stort dypere enn at det er en artig formulering, men likevel: Kjønn har vel lite med toleransen for ryddighet å gjøre? .

Kjersti Mosbakk
Lederlønninger

Er det bare vanlige folk som skal vise moderasjon?

Hver gang lønnsforhandlingene nærmer seg, kommer det samme budskapet: Vi må vise moderasjon. Økonomien er presset. Vi må være konkurransedyktige. Det er de vanlige ansatte som må holde igjen – de som jobber i tekniske tjenester, i samferdsel, i helse og omsorg, i kommunene. De som får samfunnet til å gå rundt. Men dette kravet om moderasjon gjelder visst ikke alle. Når Helse Nord skal ansette, er det plutselig helt greit med millionlønninger og ekstra goder.

Hanne Slettvold